Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2009. Avgrenset av kirkegårdsmur i N, S, V, anslagsmessig avgrensning i Ø.
Kirkegården ble utvidet i 1874 og ved nybygget i 1888 (Kolltveit 1954:256), og i 1964 i den nordlige kanten og mot nord i 1983 (Gulestøl & Kristensen 1988:109ff).
Kant i kant og SSV for gårdsvei: Fornminne: Rundrøys, jordblandet. Lite synlig i terrenget, uklart markert. Ujevn overflate. Ikke noe krater i sentrum, men røysa er en del forstyrret. Avgrenses i N av en NØ-SV-gående grøft. Overvokst av bjørk, einer og gress. Mål: diameter ca 5,5 meter, høyde ca 0,6 meter.
Beskrivelse fra lokalitet:
Augustinerkloster, kan være opprettet ca 1150, viet Johannes Døperen. Lite kjent om klosteret, men det ble gradvis avfolket på 1400-tallet og brant trolig i 1489. I 1552 fikk Bergen by bruksretten til kirke og kirkegård. Klosteret brent og delvis revet 1561. Kirketårnet ble vektertårn og sto til 1712, og mange av de hvelvede kjellerene var i bruk opp til 1800-tallet. 1823 tegnet L.D. KLüwer en planskisse over synlige bygningsrester. Klosterkirken påtruffet ved gravearbeider i 1895. Kirkegården har ligget N og Ø for kirken i området ned mot Strandgaten.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kloster med hvelvede kjellerrom og hvelvet steinkirke, bygget ca 1180-90. Sannsynligvis få rester igjen i grunnen.
Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian j Iostru dall, BK 39a), men prest nevnes allerede i 1322-23 (Asle prest af Jostrudall, DN VII:98). Da golvet i nåværende kirke ble skiftet ut i 1960 ble det funnet flere graver, samt ei stor steinhelle man mente var den gamle alterplata (Aaraas & al 2000b:229f).
Avgrensing av kirkegården er gjort på grunnlag av de grenser som finnes i bakgrunnskartene i Askeladden. Nøyaktig avgrensing må kontrolleres i felt. Kirkegården er ikke i bruk.
Beskrivelse fra lokalitet:
Gravrøys. Ca. 8,0 meter i diameter.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Rundrøys. Ganske godt synlig. God markering. Avrundet profil, omrotet i midtpartiet med forsenkning. Her sees en mindre oppmuring (tørr-mur) av stein, sannsynligvis gjort i nyere tid. Muren er orientert N-VNV. Den måler ca 2,5 meter i lengden, og ca 0,8 meter i høyden. Større rund- og bruddstein sees i midtpartiet (største tverrmål ca 0,3 - 0,5 meter). Vegetasjonsdekke: lyng, mose og bjørk. Mål: diameter ca 8 meter, høyde ca 0,8 - 1 meter.
KAUPANGER, gnr. 105 Kaupanger herregård (Kaupanger sogn). Eldste omtale av kirken er før 1430 (Kaupangrs kirkia, BK 46a), men prest nevnes allerede i 1308 (sira Ommvndr i Kaupangre, DN IX:80). Kaupanger stavkirke står på (gnr. 105) Kaupanger herregård, på en lav terrasse over der elva munner ut i Amlabukti. På gårdens grunn lå i middelalderen Lusa-kaupangen, trolig operativ på 1100-tallet, og gården var tydeligvis på et tidlig tidspunkt krongods idet kong Sverre hadde sin sysselmann Ivar Dapi der. Kaupangen lå trolig i området mellom kirken og sjøen, der nåværende hovedgård ligger, og gården er nevnt som fylkestingsted etter 1200 (Anker 2000:65 m/ref.). Nåværende kirke er ut fra portalenes stiltrekk samt dendrokronologiske analyser bygd rundt 1140 (Anker 2000:63 m/ref.). Det er påvist to eldre kirkebygg under den nåværende. Den eldste var en stolpekirke fra siste halvpart av 1000-tallet, den andre stolpebygningen var fra tidlig 1100-tallet og brant kort etter. Den eldste kirken kan ha vært en rektangulær bygning, mens de to yngre kirkene har rektangulært skip med smalere, rektangulært kor. På et tidspunkt mellom 1200 og 1350 ble nåværende kirke utvidet mot vest med 3,5 m, og grunnarealet for skipet ble da 13 x 7,5 m. I 1625 ble koret ombygget og forlenget. Både skip og kor er treskipet. I 1959-65 ble den stående kirken restauret og ført stilmessig tilbake til 1600-tallet. I 1862 ble det funnet 72 brakteater under det nåværende kirkegolvet, de eldste fra første halvdel av 1200-tallet (Heiberg 1970:39ff, Aaraas & al 2000b:196f). Det ser ut til at kirken har portaler kun mot vest og sør i skipet og mot sør i koret. Før ca. 1340 lå det godt med skyldparter til mensa men kun én til fabrica (BK 46a-b). Selv om gården var krongods var et bruk av den prestebol før 1340, da det på denne tiden lå 4, 5 mmb j Kaupangre j abølet. Ca. 1600 lå Kaupanger som anneks til hovedkirken på Stedje (JBB 139f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Ut mot SSV-delen av høyden: Mulig gravrøys, rund, toppet profil, ganske lett synlig. Dekket av et tykt lag med mose. Ved jordborstikk og litt fjerning av mosen kunne konstateres forekomst av en røys bygd av mellomstor strandrullet rundkamp. Kan muligens være en gammel varde. Ytre mål: Diam. ca 2 m, h. 0,6 m. Mål under mosen: Diam. ca 1m, h. 0,15 m. 2013: Sterkt overgrodd av torv og lyng. Tvilsom plassering av varde ?
KINN, gnr. 39 Kinn (Kinn sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Kinn, BK 19b), men en prest er nevnt allerede i 1322-23 (sira Sighurder i Kinn, DN VII:98). Steinkirken står på (gnr. 39) Kinn, på nordvestsiden av øya. Den er bygd rundt/etter midten av 1100-tallet og har rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor. Murverket er både ut- og innvendig for det meste i kleberkvader, men også i en type sandstein fra øya Skorpa. Stikkbjelkene under taksperrene hadde opprinnelig, likt en rekke trønderske steinkirker fra samme periode, utskårne masker på den synlige enden. Det er bevart et lektorium fra midten av 1200-tallet på skipets østvegg over korbueåpningen. Skipets østvegg har på hver side av den opprinnelige korbueåpningen rundbuede alternisjer. Portalene i skip og kor er, helt uvanlig for Norge, kun mot nord og vest – ikke mot sør. Ifølge tradisjonen var det Borni, søsteren til Sunniva, som lot bygge kirken på Kinn. Hun skal ha bodd i ei hule i fjellsida rett opp/sør for kirken (Berner 1903, Aaraas & al 2000a:184f). Det er trolig denne hula (Bårnhilleren) som er merket med rune-R på ØK. Rimeligvis har kirken og hula fungert som mål for pilegrimer. Kirkegården er fortsatt til en viss grad i bruk (Aaraas & al 2000a:191). Ca. 1330 ble det ført landskyld kun til fabrica, et høvelig antall parter, samt tiende (BK 19b-20a). Ca. 1600 var Kinn hovedkirke med annekser på Bremanger og Svanøy (JBB 117ff). Fram til 1863 besto Kinn prestegjeld av sognene Kinn, Eikefjord, Svanøy og Bremanger (Løyland 2006:319 note 155). Prestegården lå tidligere på Kinn men ble i nyere tid flyttet til naboøya Skorpa. Tvers av sundet øst for Kinn heter det Korsneset. Det finnes en rekke gravrøyser og hustufter på øya, samtlige i sør. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)