Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
MÆRE STA. MARGARETA, STA. MARIA, ST. QUINTIUS, ST. HUBERTUS (SPARBU), gnr. 3 Mære (Mære sogn). Eldste omtale av kirken er i 1277 (ecclesiam sancte Margarette de Mæren, DN III:13), men den har et krusifiks fra ca. 1150 (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Gården (gnr. 3) Mære er kjent fra kongesagaene som sentralgård alt fra midten av 900-tallet, da i forbindelse med førkristne kulthandlinger (blot). I følge Snorre lot kongen, etter å ha drept noen, skamfert andre og tatt gård og grunn fra flere, deretter bygge kirker og vie disse, samt sette prester til dem og få hele folket døpt. Mære omtales i lensregnskapene 1548 og regnes av Hallan (1956:251) for å tilhøre den stabile kjerne i det eldste krongodset i Trøndelag. Da den nåværende middelalderkirken på Mære ble arkeologisk undersøkt under ledelse av Hans-Emil Lidén på slutten av 1960-tallet ble det avdekket rester av tre bygninger eldre enn steinkirken og under denne. Den eldste bygningen var konstruert med vegger av leirklint flettverk. Den kan dateres til folkevandringstid (400-570 e.Kr.). Bygningen hadde brent og det var deretter reist en ny konstruksjon på samme sted, en bygning med jordgravde vegger. Denne kan dateres til perioden folkevandringstid-vikingtid på grunnlag av en serie små gullblikk, “gullgubber” som ble funnet i samband med dette bygget. Utenfor “gullgubbehuset” på den ene siden ble det funnet et mindre antall kristne graver, noe skjevt orientert på vest-øst i forhold til yngre graver. Rett etter at “gullgubbehuset” gikk ut av funksjon ble det satt opp en bygning med jordgravde stolper på stedet. Det ble funnet 60 graver stratigrafisk relatert til denne bygningen, så den har helt klart vært en kirke. Denne var en liten enskipet stavkirke med rektangulært skip, kvadratisk rettavsluttet og smalere kor og med tregolv i skipet. Den var orientert på samme måte som den seinere steinkirken og var i bruk fra et stykke ut i 1000-årene og helt fram til steinkirkens nordvegg i skipet ble påbegynt på slutten av 1100-tallet. Rett øst for trekirken, under der hvor steinkirkens høykor seinere ble anlagt, har det muligens stått en annen bygning samtidig med trekirken. I kirkegårdsjorden rundt trekirken ble det funnet i alt 10 mynter fra 1000-årene i tillegg til en mynt fra 990-årene. Nåværende kirke er en romansk steinkirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Dateringer fra takverket (dendrokronologiske) i skipet viser at tømmer til dette ble hogd i 1198/99. Kvaderen er hogd i kleber fra et lokalt brudd kort vei øst for kirken, Slipsteinsberget. I den første hovedbyggefasen ble koret og den østligste del av skipet reist. Lidéns undersøkelser viser at dette bygningsleddet ble reist rundt den eldre trekirken. Trolig sto koret på Mære ferdig rundt 1150, kanskje noe tidligere. I neste hovedfase ble resten av skipet murt opp. I utgangspunktet var det tydeligvis ikke planlagt vesttårn, for det er ikke forband for tårnet i fundamentet for skipets vestvegg. Tårnet ble likevel reist samtidig med skipets vestre del, for det er forband i vestveggen over bakkenivå. Skipets tre portaler bør ut fra stiltrekk være hogd på 1160-70 tallet, selv om portalbuene i skipet i nord og sør har elementer som trekker ned mot 1140-60 tallet. Myntfunn viser at golvlagene inne i skipet ble avrettet i perioden 1180-1202, trolig som en av de siste etappene i denne byggefasen. Dyremaskene på stikkbjelkene over murkronen i skipet i Mære kirke bør være skåret før 1140. Siden mange av takstolene i skipet trolig ble ødelagt da tårnet raste, og siden maskene ble saget av og omplassert vilkårlig samtidig med at taket fikk flat himling, kan det være at enkelte masker fra koret er gjenanvendt i skipet. For også koret fikk trolig flat himling på denne tiden. Et større arbeid ved Mære kirke fant sted da store deler av tårnet i 1277 raste ned. Resten av tårnet ble revet og to støttepillarer ble murt opp med utgangspunkt i tårnets forband i skipets vestvegg. Ytterligere to støttemurer ble bygd med steinmasser fra tårnet opp mot skipets nordvegg. I 1589 var Mærems/Meerens kircke hovedkirke med annekskirker på Henning og Skei. Prestegården (gnr. 29) Tuv er nabogård til Mære i øst tvers av Mæresmyra. Også i 1774 og 1900 var Mære hovedkirke med de samme annekser. Planer om å bygge et kapell med kirkegård nær Kjesbu (Bodom kapell) ble fremmet i 1890-årene, men anlegget ble innviet først i 1905 (Brendalsmo 2006:634ff m/ref.). Eldste omtale av Tuv som prestegård er i 1431 (DN V:607), da indirekte ved at biskopens visitas er datert 29. april a Thufwe j Mærene sokn. Kirkens dedikasjon er basert på den innskrift Schøning i 1774 (II:89) fant på marmorplaten over relikviegjemmet i kirkens alterplate: “Ved opløsning af Abbreviaturer har [innskriften] saadan Betydning: Tertio Kalendarum Februarii Dedicatio hujus ecclesiæ in honorem Sanctæ Mariæ et Sancti Qvintini Martyris et Sancti Huberti Martyris, qvorum reliqviæ hic habentur”. Siste gang vi finner Mære kirke omtalt som Sta. Margareta kirke er i 1296 (DN II:37). Muligens kan det være i forbindelse med de store reparasjonene på slutten av 1200-tallet, da golvnivået i korets østre del ble hevet, at alteret i den sammenheng måtte forhøyes og kirken innvies på nytt og eventuelt med nye relikvier. Det yngste innvielseskorset på korets østvegg bør kunne ses i en slik sammenheng. I 1430-årene (AB s. 114) skulle erkebiskopen i forbindelse med visitaser ha fem nattleger a mærene. I området ved prestegården heter det Prestgardsskogen. Ingen av topografene har opplysninger om gravhauger oppe på åsen ved Mære gård og kirke. Kirkegården ble i 1840 utvidet mot nord og sør, og i 1938 ble den (i det store og hele) nåværende steingarden rundt kirkegården lødd opp. I 1936 ble det gjennomført ”ei støre oppussing av kyrkjegarden (…) Det ser elles ut til at kyrkjegarden alt frå gamalt har hatt eit heller stort areal, og noko større utviding har heller ikkje vore aktuelt før i seinare tid”. På 1960-tallet ble det utvidet med ca. 3 mål mot sør og ca. 4 mål mot vest, og i denne sammenheng ble bygdevegen Mære-Våset omlagt til vestsida av kirkegården og steingarden i sør og vest ble forlenget (Nordberg & al 1989:54ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Fornminne: Steingjerde (R1). 100 meter langt steingjerde orientert V-Ø retning. Består av hodestore til kropsstore steiner. Betydelig mose- og lyngvekst på steinene. Skal etter lokale informantopplysninger være eldre enn 100 år. Steingjerdet er i meget god stand, med få nedraste steiner. Kulturlandskapstype: Sjøsamisk kulturlandskap.
NANNESTAD DØPEREN JOHANNES, gnr. 26 Nannestad (Nannestad sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor (NK 294) står på det søndre tunet av (gnr. 26) Nannestad. Nabogården (27) Nannestad prestegård heter opprinnelig Skefilsstadir (NG 396). I 1393 ble prestbolet ført som allar Skielfuilstader abud prestens men med skyldstørrelse (RB 418), rimligvis et bruk steint og reint av denne gården. Denne var på dette tidspunkt om ikke kløyvd så i alle fall bruksdelt, for det fantes også et nørdra Skæuilsstadhum (RB 418, 421). Sannsynligheten er derfor stor for at Nannastadir og Skefilsstadir i tidlig middelalder var to separate navnegårder, også fordi begge er ¿stadir gårder. Til støtte for en slik tolkning er det forhold at prestbolet i regelen ble lagt ut av kirkestedsgården, og kirken kalles i dette tilfellet Nannastada og prestbolet Skefilsstadir. Altså at også Skefilsstadir var kirkestedsgård (se nedenfor). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Nannestad også (dagens gnr. 25) Vestby (jfr. NG 395) samt trolig også (49) Heggli kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1393 foretok biskop Øystein, med utgangspunkt i en opptegnelse i kirkens messebok, en fordeling av landskyld mellom kirkens mensa og fabrica (RB 421). I 1400 ble det notert at presten skulle gjøre åbud hver tredje vinter jfr. dom i saken i 1388. Samtidig het det at biskopen under visitas skulle ha 1 nattlege firi Holtar ok Fos og 2 nattleger firi Nannastada ok Biarka, og at han tok 6 huder (samlet) i katedratikum årlig (RB 420, 558). I 1426 og 1433 skulle biskopen ha 2 nattleger under visitas a Nannestadhum (DN IV:829, VI:448). Kirken har en døpefont i kleber fra midten av 1100-tallet, og med en innskrift hvor det heter at "Eindride gjorde karet" (NK 297). Nordøst for kirken og prestegården heter det Preståsen og Prestmåsan, og ned fra kirken mot sørsørøst renner Kjerkebekken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21)
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2010 var de mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2010. Avgrenset av kirkegårdsmur i S, anslagsmessig avgrensning i N, Ø, og V.
Eldste omtale av kirken er i 1308 (ecclesiam de Naustdal, DN X:7, 8). En steinkirke bygd rundt/etter 1150 sto på (gnr. 99) Naustdal
Kulturlandskapstype: Samisk veideområde. 50 m SSØ for nedlagt telefonstolpe. 15 m ØSØ for skrent til dødisgrop. Ligger like utenfor planområdets avgrensing. Fornminne: Ildsted (K5). 9 synlige steiner, 1 x 1,5 m i diameter. Mulig ildsted.
Steinkirken på Nes hadde opprinnelig rektangulært skip med smalere, rektangulært kor samt tårn i vest, og et sakristi med spissbuet tønnehvelv på korets nordside. I tårnets sørøsthjørne, og med åpning fra skipet, løp en vindeltrapp opp til tårnets øverste kant. Korportalen hadde stiltrekk som peker i retning slutten av 1000-tallet eller tidlig 1100, og også åpningen mellom tårn og skip viste alderdommelige trekk (Bugge 1957:475ff). En rekke stiltrekk viser at veggåpninger og andre elementer ved kirken bør være ombygd rundt midten av 1200-tallet, mens selve kirken nok ble reist rundt 1100. Kirken fikk i nyere tid påbygd tverrskip mot nord (1698) og sør (1704), og på korets sørside et steinhvelvet sakristi. Kirken brant i 1773 (Schøning II:34). Kirken står på (gnr. 569) Nes klokkergård. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Nes klokkergårdgård også (dagens gnr. 36=568) Ullinshov (Nes prestegård) samt trolig enkelte andre gårder kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Nes er bygdenavn (NG 47). I 1743 fantes kun Næs og Ballishoel kirker (Røgeberg 2004:110). Et stykke nordvest for kirken ligger Prestmoen under Ullinshov.
NES ST. PETER OG ST. PAULUS, gnr. 72 Nes søndre (Nes sogn). Den romanske steinkirken fra midten av 1100-tallet har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med dyp innvendig apside (Nygaard 1996:51). Kirken står på (gnr. 72) Nes søndre, men til opphavsgården Nes i tiden da kirken ble reist må føyes (dagens gnr. 71) Kirkestuen, (73) Nes nordre, (70) Vestgarden og (69) Østgarden. Dette fordi samtlige av disse ifølge ØK ligger nær sagt i teigblanding. I 1398 ble prestbolet ført et stykke ned i fortegnelsen over mensa som prestbolæt, uten navn og med skyldstørrelse (RB 8), og i 1472 i bestemt form som prestgardenom a Nese (DN XI:231). På 1570-tallet lå Ness prestegaardt med bygsel til mensa ved Saude hovedkirke (St. 46). Det er ikke kjent på hvilket tidspunkt før 1472 Nes kirke ble anneks til Sauer hovedkirke. Det kan ha skjedd allerede før 1398, for plasseringen av prestbolet her som tredje innførsel i fortegnelsen over mensalgods, for øvrig ved siden av en skyldpart i Næsino (Nes søndre), kan antyde at prestbolet da kun var en skyldpart og ikke et bosted for prest. I 1472 var prestbolet et bruk av Nes steint og reint, men siden det var presten ved Sauer kirke som da var på prestgardenom og utferdiget et brev, viser det at det da ikke var egen prest til Nes kirke. Kirken var da helt klart anneks under Sauer, og trolig ble prestbolet på Nes brukt under prestegården ved Sauer kirke. "Paa loftet i Nes-kyrkja ligg ein stubb av ein utkrota krosstolpe" (Gunnhejm 1915:69). Rester av et stort gravfelt er synlig noen titalls meter nord for kirken, og en haug (25 m diameter, ca. 2 m høy) ligger på kirkegården inntil kirken i sør, slik at en skalk av haugen i nord er fjernet da kirken ble reist.