Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middeladerkirkegråden er brukt kun en gang etter 1945. 1 gravleggelse fra tiden etter 1945 - fra 1992. Anslagsmessig avgrensning i N, S, Ø, og V. Gravleggelser fra tiden etter 1945. 1 gravleggelse fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse er fra 1992.
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2009. Avgrenset av kirkegårdsmur i N og Ø, anslag i S og V.
Kirkegården er blitt utvidet flere ganger: 1822, 1860-tallet (mot sør), 1884, 1918 og seinere.
Avgrensing av tuftområdet er uavklart. Tuftesteinene for 17- og 1800-talls kirkene er godt synlige på plenen rett øst for kirken fra 1877-78, og et bårehus med toaletter er satt opp midt i kirketufta. Til tross for at Osen kirkested har hatt flere generasjoner kirkebygg, ser det likevel ut til at kirkene hele tiden har stått på samme tuftområde innenfor en radius av noen få titalls meter. Kirken som ble reist i 1837 (og 1840) stod sannsynligvis på samme grunnmur som tømmerkirken fra 1716, og den nåværende kirken står få meter vest for tuften etter disse (to) tre tidligere kirkene. Kirkene var heller ikke store. Skipet på kirken som ble reist i 1840 var 12,5x3,5 m og koret 5x5 m.
Kulturlandskapstype: Beite- og slåttemark. Mulig elvesamisk bosettingsområde. Fornminne 1: Hustuft (R1, Km1), to runde groper som ligger i sammenheng og kan være etter samme tuft. Diameter 5 m og 1,2 m. Den største er over 1 m dyp. 2,5 m NV for fornminne 1: Fornminne 2: Hustuft (Km2), 4,5 x 4,5 m, med synlige voller. Ikke så dyp som fornminne 1. Dette kan være tufter fra bureisingstida som startet her omkring 1850. De kan også være etter "elvesamen" Sarre som i folketellinga av 1865 er ført opp i Kopervika.
ST. PETER. Eldste omtale av kirken er i 1298 da sognepresten Sigwardus rector ecclesie sancti Petri Tunsbergis sammen med en kannik ved domkirken i Stavanger leste opp de pavelige dommeres avgjørelse for Stavangerbiskopen i dennes konflikt med sine kanniker (DN IV:32). Dette hadde vært en langvarig og skarp konflikt, og at Tønsbergpresten var blitt delaktig viser at Peterskirken og dens prester da representerte en velrennomert institusjon. Dette vises også ved den store geografiske spredningen av kirkens landskyld (Wienberg 1991:120). Kirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning. I gotisk tid ble apsiden revet og koret utvidet til et rektangulært langkor. Pilloteringen under apsiden og koret er radiologisk datert til ca. AD 980-1157, og ut fra vestportalens stiltrekk bør en rimelig datering være første halvdel av 1100-tallet. Skipet hadde portaler mot vest og sør, koret mot sør. Kirken hadde kvader i tønsbergitt i veggåpningene og utvendige hjørner. Fra skipets nordvesthjørne løp en trapp opp i nordveggen til et rom over skipet. Denne var bygd delvis med tegl, men sannsynligvis var teglen benyttet i en reparasjon. En rekke graver er registrert med sterkt avvikende orientering, flere under murverket for steinkirken, og disse er radiologisk datert til 1000-tallet. Trolig har det stått en trekirke på stedet før steinkirken ble reist. Kirkegårdsavgrensingen mot sørvest har forholdt seg til en allerede eksisterende bygårdsstruktur ned mot det middelalderske Stretet (Brendalsmo 1989). Siste gang kirken nevnes å være operativ er i 1510 (DN XI:290). Biskop Glostrup i 1622 (s. 16) omtaler under 24. februar sin visitas in templo divi Petri, men dette må være feil for divi Laurentii. I noteverket påpeker utgiverne at det da kun var to kirker i byen, og at Mariakirken var byens sognekirke (s. 134f). Peterskirken ble trolig totalskadet under den store bybrannen i 1536 (NGL IV:428), og i rasmassene er det ved arkeologiske undesøkelser påvist store mengder middelaldertegl. Bygningen må således også på et tidligere tidspunkt (etter ca. 1250) ha brent og deretter blitt reparert med tegl. Dette harmonerer med funnet av flere sterkt brente fragmenter av en døpefont, datert til 1250-1350 (Solhaug 2001:96f), i rasmassene. Trolig kan så vel reparasjonen av trappen i nordveggen som korutvidelsen ha skjedd ved denne anledning. Brannen og nedleggelsen reflekteres også i 1574-77: «Sanctj Pederss Kierckis Landtt skøldt som nu er Laughtt till Wor Frue Kiercke» (St. 67f). Et stykke av et fundament ut fra det forlengede korets sørøsthjørne antyder et sakristi (Wienberg 1991:29f). I tillegg til kirkens hovedalter hadde den også et Mariaalter nevnt 1349 (DN XI:39). Kirken har ikke hatt vesttårn, likevel er den nevnt med egen klokker i 1320 (DN IV:146). Eget prestebosted nevnes i 1333 og seinere, og det framgår at det dreier seg om en egen bygård (DN V:97, RB 195, DN XI:112). Kirkeverge opptrer først seint på 1400-tallet (DN XI:234). Som en av tre kirker i byen hadde også Peterskirken landsogn, sørøstover på Nes og Husvik (DN XI:59). Seinest rundt 1450 var Maria- og Peterskirken ett sognekall (DN XI:187, XI:203), og kirkens eget prestebol mistet ved det sin funksjon som bosted for prest (jf St. 66). Fra et gammelt calendarium ser det ut til at kirkens innvielsesdag var 10. juni (Dedicacio ecclesie sancti petri tunsbergensis, NGL IV:426-27). Rundt 1750 var det fortsatt kjent hvor kirken hadde stått: «Der samme Steds staaer nu en Hestemølle, og seer man under samme et Stykke af den gamle Kirke-Muur, som er brugt til Grund for Heste-Møllens Bygning» (Müller 1842:52). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo - ny tekst 2016)
Klosterruiner under marknivå. Dominikanerkonventet i Nidaros grunnlagt mellom 1228 og 1234, oppløst ved reformasjonen. Rester etter murer og graver påtruffet ved byggearbeider i 1885, 1896, 1901-03, 1915, 1928, 1950 og ved utgravninger 198?. Fundamentmurene under Kjøpmanngaten 4 kan være klosterkirken, og murene i Bispegaten 4 deler av klosterfløyene, men tolkningen er usikker.