Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
RYGGE (hovedkirke), gnr. 48 Rygge prestegård (Rygge sogn). Den romanske steinkirken har rektangulært skip og rektangulært, smalere kor med apsidal avslutning og på dettes nordside et murt sakristi. I skipet er det opprinnelige portaler mot sør, vest og nord (NK 256). I 1397 ble prestbolet ført som Prestbolet Ryggiof og med skyldstørrelse (RB 516), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. På 1570-tallet ble kirkeregnskapene signert på Røgge (St. 41). Kirken står på (gnr. 48) Rygge prestegård, hvis opprinnelige navn er Rygge (NG 339). I dette gamle dyrkingslandskapet med svært mange gamle navnetyper er det rimlig å se for seg Rygge som navnet på en storenhet eller grend, og hvor kirken ble reist på den sentrale enheten. 1457 skulle biskopen på visitas liggia a Rygiof j nath fore thet oss burde former ¿ [ha?] læghit a Twnom j nat (DN V:809). Kirken har en døpefont i kleber fra første halvdel av 1200-tallet (NK 263). Ifølge embedsprotokollen fra 1723 skal kirken fra Arilds tid ha ¿været Hoved-Kirke og efter sage i den Romersk Catolske Tiid en Capitel Kirke¿ (NK 256). Lokal tradisjon refererer et kirkeflyttingssagn: ¿Sagnet forteller at det var Hellig Olav som lot bygge kirken i Rygge. Først var det meningen, at den skulle ligge på jordene lenger nord, men det var vonde makter med i spillet, og alt det de bygde opp om dagen, ble stadig revet ned om natten. Til slutt måtte de gi opp det hele, og så ble kirken ført opp der den nå står. Og der fikk den stå i fred¿ (Engebretsen & Johansen 1947:79f). I 1511 nevnes et kjøpebrev på Areuarck wed Areualss kilde i Rygge (Reg. 732). Gården må være (gnr. 64) Årvoll (jfr. Reg. s. 151), og kilden kan muligens være en helligkilde siden den er spesifisert og ved navn i diplomet.
Kulturlandskapstype: Utmark i sjøsamisk bruksområde. Mellom lille og store Reinkalvvik, like v for veien og N for Reinkalvelva: Fornminne: Tuft, rektangulær hustuft, orientert N-S, voller på V- og N-sida.
2015: Geometri lagt til, må kontrolleres i felt.
RØDNES DØPEREN JOHANNES, STA. MARGARETA OG STA. KATHARINA (hovedkirke), gnr. 56 Rødnes prestegård (Rødnes sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Tidlig på 1700-tallet ble skipet forlenget mot vest, og i seinere tid er et sakristi i tre bygd til på korets nordside (NK 61f). Kirken står på (gnr. 56) Rødnes prestegård. I 1401 ble det ikke ført prestbol til kirken, men en skyldpart i Kruno ble ført først i fortegnelsen over mensalgods (RB 149). Sannsynligvis har dette vært starten på prestegården, for skyldparten nevnes ikke på 1570-tallet og den ligger i dag som (bnr. 2) Krone under Rødnes prestegård. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til prestegården også (dagens gnr. 57) Faukerud og (58) Glundberg kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Det kan spores flere middelaldergårder innenfor disse gårdsvallene, derunder Haslerud, Moserud, Ødegård, Tomtene og Klokkerud. Kirken har et krusifiks fra andre del av 1200-tallet (NK 66). Mellom kirken og odden Tjuvholmen ligger Kirkevika. I 1400 skulle det gjøres åbud på prestbolet hvert år, biskopen lå visiterande her ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 563). 1426 skulle biskopen på visitas ha iij nætter a Rhodinesi (DN IV:829), og i 1457 einæ nat pa warom garde Raudzness (DN V:809). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Einskipa stavkyrkje av «Møretypen», kjenneteikna ved at kyrkja har mellomstavar i ytterveggane og tverrgåande bjelkar som bind stavlegjene saman. Det noverande koret erstatta eit eldre kor om lag rundt 1600. Skipet har portalar mot nord, sør og vest og i koret mot sør. Nordportalen har detaljar som daterast til 1100-talet, medan sørportalen er fra om lag 1300. Dei utvendige skordene er truleg sett opp etter at svalgangane vart fjerna noko før 1600. Gjennom Riksantikvaren sitt stavkyrkjeprogram vart takryttaren på kyrkja sett i stand. Eldste omtale av kirken er i 1547 (Reuen kyrke, DN XXI:915).
Nærmere opplysninger i: NIKU Oppdragsrapport nr 109/2010 Rødven Stavkirke, Rødven, Rauma Kommune, Møre og Romsdalen. TA 2010/9 Kartfesting og avgrensing av det middelalderske kirkegårdsområdet Anna Helena Petersén.
RØLDAL, gnr. 20 (=11) Prestegård (Røldal sogn). Kirken står på (gnr. 11/5) Prestegård. Sognet ble i 1848 skilt fra Suldal hovedsogn i Stavanger bispedømme og fikk konstituert prest, og i 1885 ble det eget kall (NG 439). Kirken er opprinnelig en enskipet, rektangulær stolpekirke uten eget kortilbygg, seinere remontert som stavkirke, og som ble til dels ombygd i 1844 og 1872. En del bevarte paneler, trolig rester av veggtiler, har malerier fra 1200-tallet. Grunnen under skipet er dekket av flate heller og svært store steiner ispedd leire, rester av et steingolv under nåværende tregolv. Disse store steinene og leira er hentet i områder utenfor elvesletta. Kirken var en meget besøkt valfartkirke, og i nyere tid er den beskrevet som en lovekirke med store ansamlinger særlig på St. Hansdagen. En stor samling votivgaver befinner seg i Bergens museum. Pilegrimsferdene hit ble stanset i 1835 (Bendixen 1904:539ff, Jensenius 1998). Fra kirken er bevart rester av to eller tre seinmiddelalderske alterskap (se nedenfor). ”Ein blind fiskar fekk noko tungt på snøret sitt i Krossfjorden [ut for Fana kirke] og han makta ikkje å få det inn i båten kor han streva. So lova han det etter tur til Fanakyrkja, Mostrakyrkja, St. Svithunkyrkja i Stavanger, Apostelkyrkja i Bergen, Avaldsneskyrkja osv., men då han nemnde den vesle stavkyrkja i Røldal, spratt det mest av seg sjølv inn i båten. Fiskaren strauk seg med handi over augo for å turka bort sveitten. Då fekk han att synet. Krusifikset vart ført med stor høgtid inn til Jondal og vart so bore oppetter Krossdalen [se under Jondal], som fekk namn etter denne hendingi. Oppe på fjellet måtte dei kvila på ein stad som seinare vart heitande Krossasete [se under Jondal]. På vegen frå Odda til Røldal måtte dei stogga fleire stader, soleis var det umogeleg å få det over ein bekk ved Skarde før dei lauga krusifikset i bekken. Denne bekken vart seinare kalla Ljosabekken og vatnet har lækjekraft” (Kolltveit 1952:477). Kolltveit legger til at den veien krusifikset ble ført fra Krossfjorden til Røldal ”er just ein gamal ferdaveg millom dei ytre og dei inste bygdene i Hordaland”. ”I en [Gravhøi], der ligger paa Præstegaardens Grund, fandtes i Aaret 1820 et Gravsted” (Neumann 1836:271), i tillegg er det funnet ei øks fra yngre jernalder på kirkegården (Dalen 1960:32) – trolig en vikingtids mannsgrav. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)