Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Kulturlandskapstype: Sjøsamisk tilpasning.
Fornminne: Teltboplass (K2), ligger på vest-siden av en elv som renner ned fra Spahkoaivvit i NØ og møter Sieiddejohka i SØ. Elven renner mellom planlagt hytte nr. 14 og 15. Teltboplassen ligger på rett linje mellom de planlagte hyttene. Tett bjørkeskogsområde. Består av et ildsed, med armer som leder mot bostedets utgang. Meget tydelig i terrenget. Rund i form, 90 cm i diameter. Virker uberørt i tiden etter bruk.
Armene mot utgangen (samisk) oksa berbmehat, er 1,70 m og ligger rett S, mens ildstedet ligger i N. På armen lengst i Ø er det 2 steiner i dagen. Det samme for armen i V. I tillegg ligger det en flat stein i S-enden (oksa lassá). Steinene er mosegrodde, med enkelte innslag av gress og smålyng.
2019: Kartfesting basert på beskrivelse og kart i rapporten, sett i lys av ortofoto og terreng. Må kontrolleres i felt for nøyaktig geometri.
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2007. Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø og V. Avgrenset ved erfaringsmessig anslag i N og S.
Rundt kyrkja var svalgangar. Tiljone i desse var lause. Under der fann dei mange småborn gravlagde. Desse kistone var heilhola med skreilok” (Gravir 1939:32). Ifølge kirkegårdsgraver Bjarne Moen er det gjennom årene ved graving for graver funnet i alt tre kraftige rundtømmer (lengde ¾ m, diam. om lag ½ m) i nordre hjørne av kirkegården, ca. 1 m ned i bakken. Samlet kan disse vertikale stolpene antyde rester av en rektangulær bygning, eller en klokkestapel.
Den middelalderske kirkegården ligger i tunkontekst i åkerlandskap på dagens kirkegård, og har vært i bruk til gravlegging etter 1945, sist i 2010 ved registrering i 2012.
Eldste omtale av kirken er i 1507 (Skaga kirkia i offuer halffuo Nommedal, DN X:298), men sognet nevnes 1432-34 (Hunnar sokn, AB s. 87).
Middelalderkirkegården er i bruk. Fler enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2011.Kirkegården ligger i tunkontekst på en rygg i jordbrukslandskap. Anslagsmessig avgrensning i S, Ø, og V, kirkegårdsmur i N. Kirkegården er i bruk etter 1945, sist i 2012.
SKAUN ST. OLAV (?), gnr. 35 (=70) Vennegjerdet (Børseskogn sogn). Den middelalderske steinkirken står på (gnr. 70) Vennegjerdet. Ven kirke er den eneste rent tidliggotiske steinkirken i Trøndelag. Den er oppført av bruddstein men med kleberkvader i veggåpningene og de utvendige hjørner, og kleberen stammer fra to lokale brudd. Portalene er stilmessig svært homogene, men korets portal mot sør har en noe svakere spissbue enn skipets tre portaler. Dendrokronologiske dateringer av tømmer fra koret i Ven kirke spenner over et tidsrom fra 1252 (stillasstokk) til 1270-71 (takkonstruksjonen). Dette står i sterk kontrast til tidfestingen av stilelementer fra portalene, og som antyder at steinkirken ble påbegynt kort etter 1170 og stod ferdig kort tid etter 1200. Trolig er takkonstruksjonen blitt skiftet ut i andre halvdel av 1200-tallet. Dedikasjonen baserer seg på at kirkens storklokke var tilegnet St. Olav og er således langt fra sikker. Lokal tradisjon hevder at steinen til kirken er brutt lokalt, og at den ble hogd til på en plass kalt Gildeskålhaugen omlag 200 m østnordøst for kirken (Brendalsmo 2006:506ff m/ref.). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Ven k: i Skogn, OE s. 35), men kirken har en alterfrontale datert til seint 1100-tallet/første halvdel av 1200-tallet. I og med at gården Ven i seinmiddelalderen lå halvt til erkesetet og halvt til kirkens prestebord, kan vi her ane et bondeeie i høymiddelalderen. Verken Schøning eller andre har observert fornminner ved kirken på Ven. Man skal likevel være oppmerksom på enkelte av steinene i sokkelen på skipets sørside. Trolig er disse gjenanvendte bautaer fra hedenske graver. En av dem er brukket, begge parter ligger der fortsatt, og bautaen må opprinnelig ha vært over 4 m lang. Det er i dag ingen sikre gravhauger eller andre synlige fornminner i kirkens nærmiljø, men enkelte lave forhøyninger på kirkegården vest og nordvest for kirken kan være rester av gravhauger. Lokal tradisjon hevder at steinen til kirken er brutt lokalt, og at den ble hogd til på en plass kalt Gildeskålhaugen omlag 200 m østnordøst for kirken. Det skal være på denne haugen at Klüwer (1823a:112) observerte et rektangulært bygningsfundament med dimensjonene 25x8,8 m (40x14 alen), omgitt av store gravhauger. Han tolket dette som restene av et gildehus ”da Stedet endnu kaldes Gildeskaalen”. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkiekgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Kulturlandskapstype: Gammel innmark.
Selvika var bebodd inntil krigen. Brukene ble ikke tatt opp igjen etter evakueringa i 1944.
70 m SSØ for fornminne (R2, Km4 eget skjema [ID 27908]), 20 m N for flomål:
Fornminne 1: Gammetuft (R3, Km1), rektangulær med ytre mål 10 x 6 m, orientert N-S med døråpning fra sjøen mot N. Kraftige voller og sannsynligvis yngre enn 100 år. 20 m Ø for fornminne (R3, K5, (1)):
Fornminne 2: Gammetuft (R3, Km2), rektangulær med ytre mål 13 x 6,5 m, orientert Ø-V. Kraftige voller.
Det er naturlig å tolke lokaliteten i Bærvika som to bruk. Det første bruket utgjøres da av K1-K4 hvor K3 utgjør en tidligere fase. K5 og K6 ligger vendt i en annen retning hvor K5 kan være fjøs og K6 boliggamme i et selvstendig bruk. Uansett utgjør lokaliteten et inntakt kulturlandskap og bevaring kunne vurderes.
Forøvrig ser man fra veien kulturminner i form av gammetufter på hele strekningen fra Selvika til Kokelv og her gjenstår mye registreringsarbeid. Mye synes gjort gjennom SEFRAK, men dette materialet er gjennomgående svært vanskelig å lokalisere da nesten intet er kartfestet.
2019: Kartfesting basert på beskrivelse sett i lys av ortofoto og terreng. Må kontrolleres i felt for nøyaktig geometri.
SKEDSMO (hovedkirke), gnr. 22 Vollen nordre (Skedsmo sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt vesttårn. Kirken ble omfattende forandret 1858-64, og av middelalderkirken står bare skipets langmurer tilbake i full høyde (NK 168f). Kirken står på (gnr. 22) Vollen nordre, et bruksnavn trolig oppstått rundt 1600 (jfr. NG 267). Opphavsgården i tiden da kirken ble reist het trolig Skedsmo (jfr. NG 264) og må i tillegg til Vollen nordre ha bestått av (dagens gnr. 21) Skedsmovollen og (37) Skedsmo forrige prestegård. Til sammen utgjør dette gårdsvall det meste av arealet oppe på et avgrenset platå i ravinelandskapet. Skedsmovollen kaltes i 1594 Kierckeuold (NG 267). I 1393 ble prestbolet ført som prestboleth alt uten navn men med skyldstørrelse (RB 409), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. I 1400 skulle det gjøres åbud på prestbolet årlig med referanse til en to år gammel dom. Samtidig het det at biskopen under visitas skulle ha 2 nattleger firi Skæidizmo, 1 nattlege firi Nytiiudal ok Hakadal, og at han årlig tok (samlet) 6 huder i katedratikum av de tre kirkene (RB 559f). I 1426 og 1433 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Skeidzmo (DN IV:829, VI:448). Biskop Gunnars tilstedeværelse på Skedsmo 5 mars 1454 skyldtes trolig visitas. Kirken har en romansk døpefont i kleber og en St. Olavsfigur fra første halvdel av 1200-tallet (NK 172f). Bruk under den tidligere prestegården er (37/2) Korset, hvilket trolig kan henspeile på et kors reist i friluft ved kirken, og (37/15) Prestmosen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Kirkegården ligger i tunkontekst på en lav ås i åkerlandskap. Middelalderkirkegården har vært i bruk etter 1945 med mer enn 10 gravleggelser, den siste i 2012. I løpet av somrene 1879 og 1880 ble hele den gamle delen av kirkegården planert “ved dugnad”.
SKI, gnr. 131 Rullestad (Ski sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Kirken er blitt omfattende forandret ved at den i 1860 fikk bygd til et vesttårn, der nedre del er i stein og i 1934 et sakristi i stein øst for koret (NK 25f). Kirken står på grunnen til (gnr. 131) Rullestad, tidligere Skede prestegord (jfr. NG 46). Opplysninger om prestbol eller andre landskyldrettigheter til Ski kirke mangler ca. 1400 (RB 115), men det forhold at Prestegaardenn vdj Skie sogenn på 1570-tallet lå med bygsel til mensa ved Kråkstad hovedkirke (St. 7 jfr. DN XXI:1022-23) viser at det tidligere var prestbol ved Ski kirke. I og med at det ikke er kjent prester ved kirken må den ha blitt betjent fra en annen kirke, trolig Kråkstad, allerede i andre halvdel av 1300-tallet. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Rullestad også (dagens gnr. 77) Ski, (76) Skiseng og (116) Klokkerud, samt muligens (78) Herusti, (79) Midsjø og (80) Lunde kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 2 nattleger firi Skæides kirkiu og han tok 4 huder i katedratikum (RB 549). Kirken har en romansk døpefont i kleber (NK 29). Kirken ble bygd i et større gravfelt, og rester av dette finnes fortsatt tett ved kirken i øst og sørøst. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråden av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21)
Skiptvet kirke er en middelaldersk steinkirke med rektangulært skip og kortere og lavere, rett avsluttet kor i øst. Skipets gavler, våpenhuset i vest og sakristiet i øst er av tre. Opprinnelig hadde kirken klokketårn i vest, men den øverste delen av tårnet er revet. Åpningen mellom skip og tårn ble utvidet etter en brann i 1762, slik at tårnfoten ble en forlengelse av skipet. Korbuen har også opprinnelig vært mindre, men på 1700-tallet ble den utvidet i hele korets bredde. På mønet over skipet sitter en åttekantet takrytter. Både tårnhjelmen og de skrånende veggene er tekket med kobber. I kirkens nord-vegg finnes en blokk med en skålgrop, denne har id 21819.
Bortsett fra prekestolen og altertavlen fra 1760-tallet, ble hele kirkeinteriøret fornyet i 1895. Deretter ble interiøret restaurert ved arkitekt Harald Sund og maleren Ulrik Hendriksen i 1937. I den anledning ble murene hvitkalket og galleriene forandret, og kirken fikk nytt korskille, ny prekestolhimling, døpefont og nye kirkebenker. Ingenting av middelalderens inventar er bevart.
Altertavlen fra 1768 ble tilbakeført til Skiptvet kirke fra Norsk folkemuseum i 1937. Storfeltet har et maleri av Nattverden, signert Albert Lobech, og under bildefeltet står innstiftelsesordene. Vingestykkene er i akantusbarokk med bånd og løvverk. Oppsatsen på toppen og ørnehodene øverst på akantusvingene er av nyere dato.
Kilder:
Christie, Håkon og Sigrid: Norges kirker, Østfold II, Oslo 1959
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993
SKIPTVET STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 56 Skiptvet prestegård (Skiptvedt sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor og som opprinnelig hadde vesttårn (NK 309f) står på (gnr. 56) Skiptvet. Gården var bruksdelt i 1401 (RB 173) og har i ettertid fått seg tillagt flere gårder (NG 85f). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten navnegården Skiptvet trolig også (dagens gnr. 57) Karlsrud med (57/10) Vestgård ha hørt under opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1401 ble prestbolet ført som prestboleth uten navn men med skyldstørrelse (RB 173), rimligvis et bruk av Skiptvet (jfr. DN I:487). I 1400 het det at det skulle gjøres åbud på prestbolet men hyppighet ble ikke presisert. Samtidig lå biskopen her visiterande ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 566f). 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Skygzthueit (DN IV:829). I februar 1376 var trolig sira Haluarde Gudlæifssyni profastenom j oefra lutanum Borgasyslu på visitas på Skiptvet (DN V:289), og 28. mars 1384 Haluarder Gudlæifs son korsbroder j Oslo ok profaster j Eidzberghs profastdoeme (DN I:487). Få hundre meter sørvest for kirken ligger restene av hva som må ha vært et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21)