Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
SLIDRE STA. MARIA (VESTRE SLIDRE, hovedkirke), gnr. 44 Slidre prestegard (Slidre sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, kvadratisk kor står på (gnr. 44) Slidre prestegard hvis opprinnelige navn er Slidre (NG 285). Samtlige veggåpninger samt utvendige hjørner har kvader av lokal kalkstein. Koret fikk i seinmiddelalder et trehvelv. Interessant nok har skipet portaler mot nord og sør, men ikke mot vest. At terrenget mot vest er svært bratt og således skulle være årsak til fraværet av vestportal (Ekroll 1997:189), er mindre sannsynlig da det finnes flere andre kirker i tilsvarende terrengforhold og som likevel har tårn og/eller portal i vest (Hamar domkirke, Mære og Alstahaug i Trøndelag). Prestegardsbekken, som løper ned sør for kirken, munner ut i Slidrefjorden gjennom Stupuldalen. Noen hundre meter sør for kirken ligger Tingstein, en liten fjellformasjon ut i fjorden. Øst for kirken ligger Prestegardsskogen, i dag et boligfelt. På vestsiden av fjorden ligger den markante åsen Prekestolsberget, og mellom denne og kirken ligger Prestøyne. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Fornminne: Gravhaug, størrelsen var litt vanskelig å beregne nøyaktig på grunn av snø, men er omtrent 10 m i diameter. Avkjørselen er også bygd helt inntil haugen på haugens nordside. På sørsiden der haugen er uberørt er høyden 70 cm. Haugen er bevokst med oreskog og graskledd stein. Den har en nedsenkning på 3 meter i retning fra riksvegen mot fjellet. På den siden av haugen som vender mot fjellet står en stein som kan være oppreist. Den stikker 65 cm opp fra bakken og er knust på toppen. På den siden som ligger mot riksvegen ligger en stein som antagelig er kommet dit i et ras. Området rundt haugen fra avkjørselen til grovura ser ut til å være brukt som oppslagsplass for ved.
Den gamle kirkegården ble utvidet i 1840, og i 1903 med et 12 m bredt jordstykke mot nord. (Bugge 1953). 12 graver fra tiden etter 1945 innenfor det meget tentativt avgrensede ommråde. Seneste gravlegging er fra 2006. Få topografiske holdepunkt for defineringen av MA-kirkegårdens utstrekning.
VINJE (SNÅSA), gnr. 50 Vinje (Snåsa sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Vinie k., OE s. 46, 84). Kirken på (gnr. 50) Vinje var nok opprinnelig en romansk steinkirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Den ble bygd i bruddstein med kvader kun i veggåpningene. Sparsomme bevarte stiltrekk, mureteknikk og det forhold at harde steinsorter (lokal marmor) er benyttet, gjør en datering til 1150-80 sannsynlig. Sogneprest Nils Mortenson Lund skrev i 1689 i sin beretning at Vinje kirke ble brent av svenske tropper i 1613 (evt. 1612) dog uden at Muren havde føye Skade, og at den ble satt i stand to år etter. Likevel ble kirken i 1630 beskrevet som i ferd med å råtne helt ned, og det er heller ingen andre kilder som bekrefter en brann. Kirken ble sterkt ombygd og utvidet i 1868-70, fra middelaldersk langkirke til kirke med korsformet grunnplan. I 1589 var Vinje (Snaasen/Snoszen/Snaaszen/Snaszæn) hovedkirke med annekskirke i Findelijd (Sørli) på gården Devika. Fram til da hadde også kirkene på Kvam og Ol vært anneks til Vinje, men disse ble nå lagt til hovedkirken på For i Stod prestegjeld. Kirken på Megard i Imsdalen like øst for hovedbygda i Snåsa nevnes ikke i 1589, så den var nok på dette tidspunkt nedlagt (Brendalsmo 2006:655ff m/ref.). Tidligere lå gårdstunene på Vinje og Hov få titalls meter fra kirke og kirkegård, og gårdsgrensen går i dag delvis over kirkegården. Ved å sammenholde de moderne ØK-kart med løpet for gårdsgrensene på et fotografi hos Skavlan (1965:289), viser det seg at det vestre hjørnet av Hovs eiendom rett nok går inn over kirkegården få titalls meter nordnordøst for kirkens kor, men denne delen av kirkegården må ut fra landskapet å dømme være en yngre utvidelse. Trolig ble dette området nord/nordøst for kirken tatt i bruk som gravplass først etter at prestegården brant i 1746, for da ble gårdshusene bygd opp igjen lenger vest. Dermed ble området åpent for en kirkegårdsutvidelse. Før prestegården brant i 1746, stod de fleste av husene på Vinje temmelig nær kirkebygget - iche 2 fadme [3,5 m] fra Vaabenhuset (Sandnes 1983:8f). Det gjorde de nok også tidligere (Skavlan 1965:291). Under Vinje, mot sør og tvers av elva Grana, ligger bnr. 10 Prestmoen. Navnets alder er usikker, men det er en mulighet at det kan settes i samband med et prestebosted før Vinje eksplisitt nevnes som prestegård i 1661. Rett vest for kirke og prestegård heter det Prestegårdsmyra. Det er kjent kun få fornminner fra området rundt kirken på Vinje. Sandnes (1956:88f) nevner funn av inventar fra to kvinnegraver fra vikingtid på gården. De gravhaugene som omtales av Schøning i 1774 (II:133) lå i noe avstand fra selve kirken. Det er i dag ingen synlige fornminner i kirkens umiddelbare nærhet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderske kirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Eldste omtale av kirken på Sola er i 1273 (ecclesiam de Sola, DN II:15). Den ble reist i stein rundt 1140 med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor som trolig hadde steinhvelv, samt et tårn i vest. Det er usikkert hvorvidt det har vært en sørportal i koret. Kirken hadde en overetasje med oppgang trolig fra tårnet. Kirken ble lagt ned 1840 og stod som ruin inntil den i 1880 ble solgt og ominnredet til privatbolig og atelier. Deretter ble den igjen stående som ruin fram til den ble delvis revet i 1940. Som kirken på Ogna har også Sola kirke fungert som seilmerke (Lexow 1958:44f, 64). I 1273 ga biskopen Sola kirke med inntekter til domkapitlets felles bordhold (DN II:15). Ca. 1620 var Håland hovedkirke med annekser på Sola og Tjora (St.S. 292f).
Nåværende Sola kirke står på (16) Utsola om lag 500 meter sørøst for middelalderkirken. Sognet omfattet de 13 gårdene Ræke, Gimra, Austre og Vestre Stangaland, Skadberg, Joa, Røyneberg, Saurnes, Grannes, Sande, Sømme, Kyrkje-Sola og Ut-Sola (Tjelta 1980:625). Ved domkirken i Stavanger står et steinkors med runeinnskrift datert til tidlig 1000-tallet, og som settes i sammenheng med Olav den Hellige og Erling Skjalgsson på Sola: «Alfgeirr prestr reisti stein þenna ept Erling, dróttin sinn, es hann barðisk við Óleif» (Særheim 1996:35f). En rimelig antagelse kan i så fall være at Stavanger var en av Erlings gårder og at det var han som etablerte kaupstedet Stavanger. Sola var lendmannsgård på 1000- og 1100 tallet (Iversen 2008:56). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, SA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Eldre beskrivelse:
Gjenoppbygget middelalderkirke. Den opprinnelige kirken oppført på storgård. Kirken en av de få i Norge med to etasjer, uvanlig høy og synlig vidt omkring. Murene var helt inn på 1800-tallet viktig seilmerke for Jærkysten. Sto som ruin fra 1842. Etter arkitektkonkurranse ble beslutning tatt i 1991 om gjenoppbygging av kirken. Gjeninnviet i 1995.
Til middelalderkirken hører den omgivende kirkegården, ID 72344.
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2007. Avgrenset ved terrengnivåforskjeller samt kirkegårdsstier i S, N, V og Ø. Graveren påviste lokalitet med tegl, kirken nevnt i 1580, hadde tegltak.
Kirkegården ble i 1854 utvidet og regulert (Gjone op.cit.).
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 154) Presthus er i 1476 (Spongareidh kyrkio, DN XV:101). Sognet nevnes noen tiår tidligere (DN VII:405) og presten i 1328 (DN IV:178). Selve kirkebygningen kan tidfestes til rundt midten av 1100-tallet. Den opprinnelig romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor. I 1830 ble den utvidet mot vest og fikk tverrskip og ved dette korsformet grunnplan (Ekroll 1997:246).
Middelalderkirkegården er i bruk. 6 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 1962. Avgrenset av kirkegårdsmur i N og Ø, anslagsmessig avgrensning i S og V.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 154) Presthus er i 1476 (Spongareidh kyrkio, DN XV:101). Sognet nevnes noen tiår tidligere (DN VII:405) og presten i 1328 (DN IV:178). 8).