Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middeladerkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2006. Avgrenset av terrengnivåforskjeller i N, S, Ø og V.
Fornminne: Gravhaug, er 6 meter i diameter og tilnærmet rund. Den er bygd opp av stein i hodestørrelse og bevokst med skog. Høyden er omtrent en meter. Det var utkastet 2 store hull midt på haugen. Begge hullene var ca 1 meter i diameter og dybden på det dypeste var 1 meter på det største og 80 cm på det andre. Informasjonene er fra grunneieren Johan Bjerring.
ÅHEIM (VANYLVEN) ST. EDMUND [St. Jetmund], gnr. 46 Åheim (Vanylven sogn). Eldste omtale av kirken er i 1403 (Jatmvndar kirkiv, DN VIII:232). Steinkirken står på (gnr. 46) Åheim. I 1722 ble målene oppgitt å være 28x13 alen, derav 9 alen for korpartiet. I 1766 ble den beskrevet som følger: ”Vandelvs-Kirke, som er Hoved-Kirken i Kaldet, bygt i Catholske Tider, og opført af Kampesteen, med meget store og jævnhuggede Grundsteene (…) Paa Vestre Kant har den i de seenere Tider faaet en Tilbygning af Træe, bekostet af Statlandets nærmeste Beboere, hvilke ai altid kan komme over paa hin Side af Landet til deres egen Sogne-Kirke (…) Indvendig har den ingen betydelige Zirater”. Kirken ble i 1863 revet ned til om lag 1 m over bakkenivå, men både korportalen, korbuen var bevart in situ. Ny kirke for Vannylven sto samme år ferdig på (43) Slagnes noen kilometer lenger nord (AJ 095-5-2), en langkirke i stein. I 1931 ble den da gjengrodde kirketufta ryddet, og fra 1937 ble bygningen gjenreist under ledelse av Cato Enger. I 1957 sto den ferdig og ble vigslet av biskopen. Engers undersøkelser av ruinen viste at kirken opprinnelig hadde hatt rektangulært skip (utv. 11,7x8,2 m) og smalere, nær kvadratisk kor (5,6x5,6 m). Skipet hadde portaler mot nord og vest, koret mot sør, og alle veggåpninger var i marmor. Portalvangene var svært nøkterne, mens korbueåpningen hadde tre recesser med søyler. Dette gir en sannsynlig datering av kirken til første halvdel av 1100-tallet. På skipets østvegg er det en alternisje på hver side av korbueåpningen. Bygningens rektangulære form i tidlig nytid bør således være resultat av en yngre ombygging/utvidelse av koret. Pga. plassmangel på kirkegården ved den nye kirken ble kirkegården rundt den gamle kirken i 1923 utvidet med 700 m2 mot vest (Fiskå & Halse 1963, Fiskå 1965:41ff, 103f, Strøm II:312). I 1589 ble Vanylven residerende sognekall under Volda (Thr.R. 62), men i 1741 ble det eget sognekall med Syvde som anneks (Strøm II:301). Dedikasjonen etter DN VIII:232 (1403). Bnr. 1 av Åheim heter Prestegarden og bnr. 6 Prestebakken. En haug ute på odden på (71) Tue, tvers av Åheimselva for Jetmundskyrkja, heter Klokkehaugen. (Kildegjennomgang for registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2008. Avgrenset ved hjelp av plantegning utført av M. Flornes, samt kirkegårdsgjerde i Ø og V.
Steinkirken, som er bygd av kalksteinskvader, har rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor med tønnehvelv. Nær skipets nordvesthjørne løper en vindeltrapp i vestveggen opp til loftet over skipet. Sakristiet på korets nordside er en tilføyelse fra seinmiddelalderen, liksom et tverrskip på skipets nordside er etterrerformatorisk (Bugge 1957:472ff). Kirken er trolig reist på 1100-tallet, men skipets spissbuede vestportal og enkelte andre spissbuer viser at det er gjort bygningsmessige endringer tidlig på 1200-tallet. På korets østvegg utvendig fantes 1775 en innmurt stein i murlivet, hvorpå det var ¿afbildet et Kors indsat som i en dobbelt Ring¿ (Schøning II:85), muligens et vigselkors. Dedikasjonen baserte Schøning (II:86) på at et engstykke vest for kirken i 1775 bar navnet Mari Lia. Stange er opprinnelig gårdsnavn for kirkestedsgården, mens bygda også ble kalt Skaun (NG 154, 173). Stange var nok krongods i første halvdel av 1200-tallet, for da ribbungene fikk høre at kong Håkon var i Tunsberg angrep de Skaunbygda: ¿Der var det tettsett med kyrkjer og gode gardar. Men så snart som vaktmennene vart var dei, ringde dei med hærklokka i hovudkyrkja på Stange¿ (Soga om Håkon Håkonsson. Kap. 126). Det framgår at kongens sysselmenn da satt på Stange. Rett nordøst for kirken og prestegården under bnr. 6 heter det Korslund, en mulig referanse til et tidligere kors i friluft. At det var tett med kirker i Skaun stemmer godt med så vel belegg i diplomatariet som med muntlig tradisjon. Kirkestedsgårdene Kjemstad og Huseby er nabogårder til Stange i vestnordvest, og flere andre av gårdene i den fruktbare skråningen ned/vest mot Mjøsa har hatt kirker.
Middelalderkirkegården er i bruk. Flere enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2010. Avgrenset av kirkegårdsmur i V, anslagsmessig avgrensning i NSØ - basert på Bøe 1997.
STAVANGER TRINITATIS (ST. SVITHUN) DOMKIRKE (hovedkirke). Bispesetet i Stavanger ble etablert en gang i tiden ca. 1120-1128 (Johnsen 1945:23). Første biskop var trolig engelskmann Reinald, nevnt 1135 (Soga om Magnus Blinde og Harald Gille kap. 8, Daae 1899:223). Domkapitlets storsegl har innskriften «Sigillum [Capituli] Trinitatis : Ecclesie : Stavangrensis : Ecclesie» (Kviterud 2006:111), og domkirken var således dedisert Den hellige treenighet – en Kristkirke som domkirkene i Bergen og Nidaros. Dedikasjonen til St. Svithun er først nevnt i 1204 (Hohler 1967:24). Kirkebygningen hadde opprinnelig et treskipet, rektangulært skip med smalere, rektangulært, rettavsluttet og trolig lavere kor. I vest hadde den et høyt tårn. Etter en brann i 1272 ble vesttårnet erstatt med en forhall med en noe større grunnflate. Koret ble nybygd og forlenget, men opprinnelig bredde ble opprettholdt. Dets østfasade ble reist med to hjørnetårn og et stort vindu. Det romanske koret hadde krypt, og denne beholdt sin størrelse og utforming ved ombyggingen av koret (Fischer 1964:Pl. I., Tillegg 1967). Den gotiske korbueåpningen var opprinnelig smalere, og den hadde dører – trolig med gitter (Stige 2013). I 1745 fantes fortsatt de middelalderske glassvinduer i korets østvegg bevart: «Midt i brystet bag alteret er et meget stort vindu med mange skjønne postementer og runddelinger af huggen veksten; i en af samme runddelinger sees endnu en katholsk bisp i sin fulle habit, brent med adskillige kolører i glasset» (de Fine 1870:175). Den romanske kirken ble bygd i bruddstein med grønnskifer i veggåpninger og utvendige hjørner, mens det til det gotiske murverket ble benyttet kleber. Hohler, i en sammenligning med andre norske katedraler, mener å kunne lese ut to eller tre byggefaser for kirken. Han mener videre at den romanske bygningens størrelse tilsier at den er reist som bispekatedral, selv om dette eldste koret hadde for liten plass til et kapitel på 12 kanniker. Dette forhold kan likevel forklares ved at det var kongen som lot bygge kirken, ikke biskopen selv. Han mener katedralen er påbegynt ca. 1105, og at dens østre del er «blitt sammenbygget med arbeider lenger vest, kan hende en allerede eksisterende kirke» (Hohler 1967:49ff). Kirken hadde høye murer som avgrenset området rundt den mot øst og sør, mens det mot vest og nord var vanlig kirkegårdsmur. Det er blitt gravlagt inne i og utenfor domkirken så vel i middelalderen som etter reformasjonen. Øst for kirken faller terrenget bratt ned mot nordenden av Breiavatnet, og da det forlengede koret sto ferdig ble det nødvendig å fylle opp terrenget. Fram til midten av 1800-tallet var det en høy forstøtningsmur noen meter øst før korets østvegg. Da kirken ble omfattende restraurert i 1867-74 ble det benyttet stein fra Hundvåg kirke og fra Utstein kloster (Stige 2013). Eldste omtale av en bisperesidens til kirken er i 1297 (biscops garð, DN II:39), men anlegget må være betydelig eldre. Den bevarte delen i stein, som utgjør underetasjen i nåværende bygning i Kongsgård, regnes å være reist etter brannen i 1272 (Helle 1975:89). Nyere undersøkelser har vist at den sørlige delen av underetasjen opprinnelig har vært en separat bygning, og som er rundt 50 år eldre enn resten av den, altså fra første fjerdedel av 1200-tallet. Den besto av to hvelvede rom med et forrom mot vest, og den har trolig hatt to etasjer i stein. Samtidig ble det dokumentert rester av en stavbygning under gårdsplassen på vestsiden av nåværende bygning. Flere radiologiske dateringer viser at bygningen ble oppført en gang etter 1020 og revet før midten av 1200-tallet (Meling 2013). Det er ikke usannsynlig at denne bygningen kan være del av et gårdstun på stedet fra før Stavanger ble bispesete. Bispegårdsanlegget var omgitt av mur mot vest og nord, og i sør og øst lå Breiavatnet. Sørportalen i domkirkens kor står rett vis-a-vis biskopens kapell i bispegården, og det gikk tidligere en overdekket gang mellom de to bygningene. «Ved den østre side, ganske nær hos kirken, staar skolen, som og er en gammel af graa- og veksten grunnmuret bygning, der forhen har været en latinsk skole, havende en lector, rector og trenne lærere» (de Fine 1870:200). Denne bygningen ble trolig revet i 1839 (Helle 1975:109), og den ble sannsynligvis reist tidlig på 1300-tallet som følge av at hertug Håkon i 1298 (DN III:41) ga kannikene en tomt som senere ble omtalt som skoletomta. En skolemester nevnes første gang i 1298 (Arnulfus scolasticus Stawangrie DN IV:36), men trolig hadde kanniken magistro Andree omtalt i 1263 (DN I:58) samme funksjon. Det er videre sannsynlig at munker fra Olavsklosteret i byen allerede på 1160-tallet sto for den geistlige opplæringen ved bispesetet (Helle 1975:108). Biskopen fikk i kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1226-1254) fornyet et privilegiebrev utstedt av kong Magnus Erlingsson (1161-1184), trolig rundt 1180 (Ersland 2013), der denne hadde gitt «guði oc hinum hælga Sviðuno boeen sialvan Stafangr» med leidang og sakøre (DN I:51). Dette gjorde biskopen med sitt kapitel til øverste myndighet i Stavanger, med full doms- og styringsrett, og et byråd med egen borgermester kan ikke med sikkerhet belegges før på 1550-tallet (DN VI:791, Ersland 2013). Brevets ordlyd kan trolig tolkes slik at kongen ga bort innmarka til gården Stavanger, men at han selv beholdt resten av gårdsvallet. Ved en arkeologisk undersøkelse i kryptens golv i 1967 ble det dokumentert et antall graver eldre enn den stående kirken. Gavene lå noe mer orientert enn kirken og lå delvis innunder korets murer. 11 av disse er blitt radiologisk datert, og samtlige er eldre enn domkirken. De fleste er datert til 1000- og 1100-tallet, noen tilbake til 800-tallet (Denham et al. 2013). I grunnmuren på den nærliggende Mariakirken ble det ved dennes nedriving funnet en bautastein med runeinnskrift fra 1000-tallet (Lexow 1958:60f), noe som kan antyde at domkirken og Mariakirken ble reist i et førkristent gravfelt. «Lige tvert overfor kongsgaarden [dvs. bispegården] paa landevejen er opreist et gammelt stenkors, 5 alen høj og 1½ alen bred, af en hel sten; paa søndre side af samme staar udhuggen et hjerte med et kors over; paa den nordre side vises at have været udhuggen runebogstaver, som nu ere aldeles ukjennelige; bakken, hvorpaa korset staar, har siden været brugt i gamle tider til retterplads og kalles Stejlebakken» (de Fine 1870:203f). Korset har en runeinnskrift datert til tidlig 1000-tallet, og som settes i sammenheng med Olav den Hellige og Erling Skjalgsson: Alfgeirr prestr reisti stein þenna ept Erling, dróttin sinn, es hann barðisk við Óleif (Særheim 1996:35f). En rimelig antagelse kan i så fall være at Stavanger var en av Erlings gårder og at det var han som etablerte et kaupsted i området ved Vågen i vikingtid. (kartreferanse: AL 023-5-3). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Eldste omtale av kirken er i Sverres saga, deretter i 1327-28 (ecclesia de Stediu, PN 134). På gården er det dokumentert sammenhengende bosetting 150-1100 i forbindelse med utvidelse av kirkegården, med høystatusgraver fra yngre romertid og merovingertid (Anker 2000:57).
STEIGEN (hovedkirke), gnr. 77-79 Steigen (Steigen sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 77/5.6) Steigen er i 1432 (Steighar kirkiu, DN V:618), men prest på stedet nevnes i 1321 (sira Arne a Steig, DN II:144, AB 115f). Prestebol til kirken nevnes i 1432 (prestgardenum a Steigh, DN V:618). Den tidliggotiske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært grunnplan, målene var 23 x 11,4 m (utvendig). I 1868-69 ble den vestre halvparten revet. Den resterende østre delen ble dermed kor, mens nytt skip med vesttårn ble reist inntil dette i vest. Middelalderkirken hadde portaler nord og vest i skipet. Kirken hadde kleberkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Det er funnet rester av farget vindusglass, datert til ca. 1300 (Liepe 2001:34ff m/ref.). Liepe vil datere kirken til ca. 1250-1300. Under kirken ble det funnet rester av eldre gravlegginger, enkelte beliggende delvis under de middelalderske bygningsledd, og det ble funnet en mynt datert til 1065-1080 i lagene under golvet (op.cit. s. 78f m/ref.). Dette viser klart til en eldre kristen gravplass der steinkirken seinere ble reist, og trolig også til en eldre trekirke. Av de øvrige myntene (13) som er funnet ved utgravinger er de eldste fra første halvdel av 1300-tallet (Bratrein 1970:note 63). Få titalls meter nordøst for kirken ligger gårdshaugen, med målene 150x50 m, høyde 2 m, datert gjennom utgraving til vikingtid og middelalder (Gabrielsen 1998:34f). I 1589 var Steigen hovedkirke med annekser på Leines og Hamarøy. De to første skulle betjenes av sognepresten, mens en res.kap. skulle ta seg av Hamarøy (Thr.R. 83). I 1743 var anneksene de samme, men Leines var nå residerende kapellani (Mordt 2008:179). 19. juni 1432 var biskop Aslak Bolt på visitas på Steigen (DN V:618). 1750 het det at ”Kirkegaarden er med Steene nogenlunde indhegnet” (Wolff 1942:6). Steigen var høvdinggård i tidlig middelalder: ”Nikolas, son til Sigurd Ranesson, hadde til mor Skjaldvor, dotter til Brynjolv Ulvalde og syster til Halldor Brynjulvsson på farssida, og til kong Magnus Berrføtt på morssida. Nikolas var ein stor hovding; han åtte gard på Hålogaland på Ongul [Engeløy], ein stad som heiter Steigen” (Soga om Magnus Erlingsson kap. 38f). Nikolas hadde gård i Nidaros, og han ”hadde all styringa over bymennene på den tid”. Han ble drept av birkebeinerne under et overfall på Nidaros i 1176. Steigen var lagmannsgård seinest fra 1400 tallet (DN II:580, XXI:1061 etc.), hvilket antyder at gården ble konfiskert som krongods i borgerkrigstida. Et fjellparti øst for kirken heter Prestkona. Bnr. 6 av Steigen, med tunet noen hundre meter sør for kirken, heter Korsaksla, en antydning om et tidligere kors i friluft. Inntil kirkegården i nordvest ligger Sigarshaugen, Nord-Norges største gravhaug (diameter 35 m, høyde 3 m) og også registrert som tinghaug, samt dansehaug i og med dens flate overside. Ved utgravingen i kirken på 1960-tallet ble det funnet en perle datert til merovingertid, rimeligvis fra en grav. Om lag 500 m sør for kirken, på grensa mot nabogården (74) Laskestad, står en 4 m høy bautastein, trolig på en liten gravhaug. Middelalderske bumerker risset inn på dens bakside antyder en sekundær funksjon som grensestein mellom gårdene Laskestad (prestegård) og Steigen. På Steigen er det gjort et løsfunn av et lite bronsekors av østeuropeisk type, datert til middelalder. Nær Steigskaret en drøy kilometer nord for kirken ligger et tunanlegg (Vollmoen) med to rekker à åtte tufter, datert etter utgraving til folkevandringstid og merovingertid. I sentrum av den langovale formen ligger en haug som ikke er gravhaug, mens det rundt/utenfor tunanlegget ligger en rekke gravhauger. Drøye 2 km nordvest for kirken mellom sjøen og Steigberget ligger fire nausttufter, hvorav to er 20 m lange og 5 m brede (Simonsen 1991:54ff, Gabrielsen 1998:34f m/ref.) (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).