Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middeladerkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2009. Avgrenset av kirkegårdsmur i S, kirkegårdsmur/gjerde i V, anslagsmessig avgrensning i N og Ø basert på knekk i kirkegårdsmur i V.
TANUM STA. MARIA, gnr. 45 Tanum (Tanum/Vestre Bærum sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor, står på (gnr. 45) Tanum (søndre). Ca. 1400 ble prestbolet ført som prestbolet alt Biorku men med skyldstørrelse (RB 114), rimligvis et bruk steint og reint. Biorku er identisk med (dagens gnr. 59) Bjerke. På 1570-tallet lå det likevel, foruten en mindre skyldpart i Thønum, kun 1 hare i skyld av Birke til mensa ved Asker hovedkirke (St. 1), så mesteparten av skylden fra ca. 1400 må i mellomtiden ha blitt makeskiftet. Gården Tanum ligger ut over hele platået nord og sør for kirken, mens Bjerke ligger et kort stykke sørvest for Tanum og nærmere (60) Ringi. Utfra lokaltopografien, samt det forhold at Bjerke/Ringi er skilt fra Tanum ved en bekk, er det derfor rimlig å se for seg Bjerke som utskilt fra Ringi og å oppfatte også denne som kirkestedsgård (se nedenfor). I 1400 skulle biskopen under visitas lligge firi Tunæim æina nath og han tok 2 huder i katedratikum (RB 551). Kirken har et krusifiks fra andre halvdel av 1100-tallet (NK 358). 200-300 m nordnordvest og nord for kirken ligger rester av gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
TANUM ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 1 Tanum prestegård (Tanum sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning (Brendalsmo 1990:52) står på (gnr. 1) Tanum prestegård. Til opphavsgården da kirken ble reist må også iregnes (dagens gnr. 2) Tanum. I 1398 ble prestbolet ført som prestbolæt alt uten navn men med skyldstørrelse (RB 42), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. I 1401 skulle biskopen under visitas ligge firir Tunæim Bergh ok Kioser iij neter og han tok (samlet) 6 huder i katedratikum (RB 570). I 1433 skulle biskop Jens på visitas ha 2 nattleger a Taneime vester a Næsino (DN VI:448). Omtrent 200 m nordøst for kirken ligger en gravhaug, så også ca. 100 m sørøst for, og trolig har det vært et sammenhengende gravfelt mellom disse haugene i en bue mot kirken. Rett sørvest for kirken ligger åsene Presteåsen og St. Hansåsen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkriekgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
TAUTRA KLOSTER OG STA. MARIA (klosterkirke), gnr. 86 Tautra (Frosta sogn). Klosterruinen står på (gnr. 86) Tautra nordre. Klosteret på Tautra skal være opprettet av ciusterciensermunker fra Lyse og innviet i 1207. Mest sannsynlig skjedde dette etter at ordenens kloster på Munkeby (se denne) brant og ble forlatt seint på 1100-tallet. Kirken er murt i bruddstein med en blanding av Trondheimskleber- og marmorkvader i veggåpninger og stedvis i utvendige hjørner. Kirken har rektangulært grunnplan der koret utgjør østre del av bygningen. Skipet har motstilte portaler i nord og sør samt vestportal. Mot nord ligger et kapell med inngangsportal fra koret og utgang mot kirkegården i nord. Av sør- og vestportalen i skipet er det kun enkeltkvadre bevart, av nordportalen intet. Sørportalen har hatt anslag for dør og vanger med en rund vulst (eller små ½ søyler) langs ytterhjørnet hogd i marmor. I murverket over vestportalen er det svake spor av en spissbue. Den eneste bevarte kvader har tilhørt vangen og er hogd i kleber. Den viser at portalen har hatt vanger med utvendig recess og ¾ søyler som hviler på en flat vulst, og kapitélene har dermed trolig hatt plantedekor fra 1170-80 tallet (water-leaf). I tillegg finnes sekundært plassert, opp-ned i kapellets portal mot nord, et kjegleformet kapitél hogd i marmor. Rundt om i kirkens murer finnes enkelte kleberkvader anvendt sammen med bruddsteinen som regulær byggestein. Vinduene i skipet er hogd i kleber og det ene ses å ha en lett spissbue. Rundt 1850-tallet var det fortsatt mulig å se steinhoggermerker på flere av kleberkvadrene, men det ikke kjent hvordan disse var utformet. At klosterkirken skal være innviet i 1207 harmonerer bra med at kirken har en “kleberkvaderfase” med steinhoggermerker, og at denne med utgangspunkt i de svært sparsomme stiltrekk forsiktig kan tidfestes til ca. 1170-1205. De få marmorkvader som er dokumentert har stiltrekk som kan tidfeste dem til første halvdel av 1100-tallet. Man vet fra skriftlige kilder at cistercienserne før ca. 1200 oppholdt seg ved et annet kloster i Trøndelag, så den mest rimelige forklaringen på de alderdommelige marmorkvadrene må være at det sto en mindre steinkirke på Tautra før klosterkirken ble reist. Denne må ha vært bygd i bruddstein med kvader av marmor, trolig ikke så ulik den eldste kirken på Logtun. ’Marmorkirken’ kan være reist i tiden før 1150 (1130-50?), før den ble revet på 1170-tallet da klosterkirken ble påbegynt. Ifølge islandske annaler brant Tautra kloster i 1251. I 1532 opphørte Tautra som selvstendig klostersamfunn og dets jordegods ble lagt under kronen i 1537. Kirken er ikke nevnt i Reformatsen 1589 og den fikk således ingen rolle som sognekirke. Ut fra det foreliggende kildematerialet er det ikke mulig å avgjøre om kirken etter reformasjonen eventuelt ble privatkapell for gårdens verdslige eiere (Brendalsmo 2006:573ff m/ref.). Dedikasjonen er etter et brev av 1295 (VIII:12). Ruinene av klosteret ble i 1846 gitt i gave til Fortidsforeningen, og de ble istandsatt i 1879 og 1884 (Helland 1909:183). Schøning observerte ingen fornminner på Tautra under sitt besøk i 1774 (I:247). (KIldegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Eldre beskrivelse:
Cistersienserkloster, ruiner av, opprettet som datterkloster 1207 av munker fra Lyse, eiendommene til Munkeby overført til Tautra kloster. Velstående kloster med høy anseelse. Opphørte som klostersamfunn i 1532 og ble lagt under kronen i 1537. Eneste synlige restene i dag er kirken, der veggpartiene står til nesten full høyde. Høyt prioritert i reiselivssammenheng.
ST. KNUT I HARME (TILREM), gnr. 108 Tilrem (Brønnøy sogn). I 1934-35 ble ruinene av en middelaldersk steinkirke delvis utgravd på (gnr. 108) Tilrem i Brønnøy sogn. Tufta er merket på ØK med rune-R og ligger delvis under en vei mot vest ut fra gårdstunet på bnr. 1. Lokaliseringen skjedde på grunnlag av lokal tradisjon, og en støtte på korets sørmur allerede første dagen. Kirken hadde rektangulært skip med lavere, smalere og rektangulært kor. Den hadde kleberkvader utvendig i koret og innvendig i skipet, men bruddstein innvendig i koret og utvendig i skipet. På grunnlag av dekorerte elementer fra en rundbuet portal og et rundbuet vindu – begge muligens fra koret – samt sokkelprofil fra inne i skipet, kan kirken dateres til ca. 1150-1220. Antall og plassering av portaler i skipet er ukjent. Korbueåpningen var 1,4 m bred (Liepe 2001:36ff m/ref.). I Aslak Bolts jordebok (1432) nevnes noen skyldparter som tidligere hadde ligget til St. Knuts kirke ”j Harme” (thessar jorder atte Knutzkirkia j Harme, AB 90). Harme er et tapt navn, rimeligvis navnet på en opphavsgård med stor utstrekning, og den bør ha ligget et sted i Velfjorden i Brønnøy sogn, da Harmr synes å ha vært navnet på dette fjordområdet/bygda i middelalderen (NG 39). Knutskirken kan ikke være identisk med Brønnøy eller Nautsvik kirker, da Knutskirka i 1432 nevnes som nedlagt og de to andre fortsatt eksisterte i 1589 (jf NG 39, 49, Brodahl 1917:15ff). Av gårdene nevnt under Knutskirkens landskyld i jordeboka ligger kun én i Vefsen sogn (gnr. 104 Dilstadom) – de øvrige i Brønnøy sogn (55 Brekko, 94 Nørdra Husom, Mid Husom, 12. 14 Hognastadom, 99 Raudhello). Abølit j Harme (AB 90) er rimeligvis del av hovedbølet på opphavsgården. Det er således stor sannsynlighet for at Knutskirken er identisk med den undersøkte ruinen på Tilrem, og i så fall har Tilrem (*Tjalgarheimr) vært navnet på hovedbølet (se også Pedersen 1948 m/ref. for andre tolkninger av stedsnavnet Harme og beliggenheten for Knutzkirkia j Harme). Som de fleste av kirkestedsgårdene i Hålogaland var også Tilrem et høvdingsete på 1200-tallet. Da hertug Skules støttespillere rundt 1240 var på et raid i Hålogaland var de også innom Tilrem: ”Derifrå for dei til Brønnøy og tok ei anna skute, og derifrå til Tilrem. Der tok dei alt frå Jon Silke, som då var i Vega” (Soga om Håkon Håkonsson kap. 203). Jon ble likevel drept kort etter, sammen med Guttorm i Bjarkøy, til tross for at de hadde søkt tilflukt i kirken på Sandnes. Kirken er ikke nevnt i 1589, og den var trolig nedlagt før 1432 i og med at dens landskyld der omtales som fortid (thessar jorder atte Knutzkirkia j Harme, AB 90). Ifølge lokal tradisjon skal klebersteinen være hentet fra et brudd på Esøy i Tjøtta, og stein fra Knutskirken skal være benyttet ved gjenoppbyggingen av Brønnøy kirke etter lynnedslaget i 1866 – og trolig også etter en tilsvarende hendelse i 1772 (Brodahl op.cit.). Ifølge nyere geologiske undersøkelser ser dette ut til å stemme (Berglund 2007:241). Et sagn fantes tidligere om en kvinne kalt Groe og som var gift med adelsmannen Axel Gyntelberg på gården indre Torget (gnr. 90, Brønnøy sogn). Under et besøk til Knutskirken skulle hun ha forulykket, sammen med sine syv døtre, da de kjørte ut i Tilrumsvannet. Brodahl (op.cit.) vil identifisere Groe med en svært mektig kvinne trolig hjemmehørende på Torget, nevnt i et diplom i 1334 (DN II s. 176), og han vil knytte hennes besøk på Tilrem til at så vel Torget som Tilrem var adelsgårder på 1300-tallet. Ifølge sogneprest Morten Sommer var Tilrem i 1765 ”et offentlig markestæd og holdes een gang om året når borgerne der samles på den sædvanliige markestid” (Høvding 1958:42). Nordhuus (1848:46) mener at Tilremsmartnan ble etablert rundt 1750 som følge av at martnan på Tjøtta ble opphevet i 1747. Et parti av fjellet inn/øst for tunet heter Alteret. Innenfor 100 m fra kirketufta ligger det flere gravhauger og gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av midddelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
Eldre beskrivelse:
Ruin etter romansk steinkirke fra tidlig middelalder, viet St.Knut (eneste kjente kirken i Norge viet til den danske kongehelgenen). Kirken tilknyttet storgården Tilrem, nevnt som lendmannsgård i Håkon Håkonssons saga. Størrelsen på kirken tyder på at den kan ha fungert som sognekirke. Markedsplassen kan også være grunn til størrelsen. Gikk ut av bruk før reformasjonen. Delvis utgravet. Tufta sees som overgrodde murer ca 0,8 meter brede og opp til 1 meter høye. Utvendig mål: ca 7 meter bred og minst 18 meter lang. Orientering Ø-V. Kirkeruinen er omgitt av et lavt tregjerde og vegetasjonen på ruinen blir jevnlig slått.
Middelalderkirkegården er ikke i bruk. Det har vært 1 gravleggelse etter 1945. Seneste gravleggelse 1951. Anslagsmessig avgrensning i N, S, Ø og V.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 17) Time øvre er i 1379 (Þimins kirkiu, DN IV:512), men sognet nevnes allerede i 1319 (parochia de Thimin, DN XXI:22) og presten i 1329 (Ogmundr Asbiannar son præstr a Þimini, DN IV:189).
TINGVOLL, gnr. 51 Tingvoll prestegard (Tingvoll sogn). Eldste omtale av kirken er i 1357 (Þingualla kirkiu, DN IV:386), av presten i 1333 (sira Einare a Þingwelli, DN IV:206). Steinkirken fra midten/andre halvdel av 1100-tallet står på (gnr. 51) Tingvoll prestegard, rett opp i lia for Tingvollvågen, vegg-i-vegg med prestegårdstunet. Kirken har rektangulært skip (22x12,5 m) med smalere, nær kvadratisk kor (ca. 10x10 m), takrytter midt over skipet og våpenhus av tre ved skipets sørportal. Utvendige hjørner, veggåpninger, nisjer og figursteiner er hogd i marmor. Skipet har portaler i nord, sør og vest, koret i sør. Mot nord og sør har skipet to vinduer, i vestgavlen tre samt et rundt i gavltoppen. Koret har ett vindu mot nord hhv. sør, mens mot øst er det tre vinduer over alteret. Rundt hele kirken i vindushøyde innvendig går det ganger i murverket, og via disse har det vært tilgang til et lektorie over korbueåpningen samt en trapp opp til denne fra koret. På lektoriet har det (trolig) vært en kalvariegruppe med alter foran samt to sidealtere. I tillegg er det alterstuker i skipets østvegg på hver side av korbueåpningen. Øverst på korets østvegg er det spor etter en balkong, trolig for en klokkestapel. På skipets sørvegg øst for portalen er hogd ut et messeur rundt 1300. Rett øst for skipets sørportal er det en utvendig nisje i muren, og en tilsvarende men mindre finnes inne i skipets nordportal på østsiden. Koret har tønnehvelv i tre fra rundt 1400. I kirken er det en rekke spor av kalkmalerier, trolig fra første halvdel av 1400-tallet. Høyt opp på korets østvegg over alteret er en innskrift som på språklig grunnlag kan dateres til 1200-tallet: ”Ek bið fyrir Guðrs sakar yðr lærða menn er varðveita stað þenna, ok alla þa, er ráða kunnu bøn mína: minnisk sálu minnar í helgum bønum. En ek hét Gunnarr, og gerða ek hús þetta. Valete!”. Ved restaureringsarbeider i 1928-29 ble den gamle korbuen gjenoppført som kirkegårdsportal (Stige & Spurkland 2006). Tingvoll kirke betegnes i 1387 med uttrykket stadar (DN II:503), hvilket også finnes i innskriften på korets østvegg. Uttrykket bør helst kunne oversettes med ”sentralkirkelig institusjon” (Stefánsson 2000:183ff). Tingvoll kan belegges som hovedkirke tilbake til 1443 (DN XXI:415), og i 1480 var den ett av de seinmiddelalderske kannikgjeld (DN XVII:750). I 1432 skulle biskopen på visitas ha j Thinguallom iiii næter (AB 190). Kirken er ikke omtalt eksplisitt som fylkeskirke i middelalderen, men Schøning påsto i 1773 (I:104) at så var tilfellet og seinest har A. Dybdahl ukritisk gjentatt dette (Stige & Spurkland 2006:91ff). Gården var i 1432 utgangspunkt for skipreidenavnet (Thingwalla skipreido, AB 113). Tingvoll er ikke belagt som prestegård i middelalderen, men i seinmiddelalder må det være skjedd et makeskifte eller bruksendring for fra 1520 var gården fritatt skatter og således embetsgård for presten (Stige & Spurkland 2006:79ff). I 1589 var Tingvoll hovedkirke med annekser på Frei og Øre (Thr.R. 68f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan brendalsmo, RA sak 06/02235-69).
Feltet består av 1 mulig grav og 3 fordypninger og 1 halvsirkel oppmurt av stein. Lengst i NNV: Fornminne 1: Mulig grav, rund, uklart markert, men tydelig i rullesteinsvollen. Bygget av mellomstor og hodestor rullestein. Utkastet stein danner en voll mot SV. Bredde inntil 1 m, høyde inntil 0,3 m. Forsenkningen inni: diam. 2,5 m, dybde 0,7 m. Bunnen og sidene er dels dekt av mykt moselag med mosegrodd stein i dagen som ellers i rullesteinsvollen. Liten bregne midt nedi. Mål: diam. 4 m. 1 m ØSØ for fornminne 1: Fornminne 2: Fordypning, rektangulær, NNV-SSØ, uklart markert, men ikke voll rundt. Mosegrodd hodestor kamp med mykt tykt moselag rundt steinene inni. Ingen tegn til oppmuring. Mål: 2 x 1,5 m, dybde 0,5 m. 0,5 m SSØ for fornminne 2 og kant i kant med 2: Fornminne 3: Ditto, orientert NØ-SV. Mer mose inni. Mål: 1,5 x 1 m, dybde 0,6 m. 2 m SV for fornminne 3 ligger en grop av nyere dato: Fornminne 4: Ditto rundakting, diam= 0,8 m, dybde inntil 0,4 m. 11 m SSØ for fornminne 4: Fornminne 5: Halvsirkelformet oppmuring av hodestor/mellomstor kamp og rullestein. Klart markert og tydelig i terrenget. Vender mot NØ hvor de øverste steinene ligger i bakkehøyde. Åpen mot SV hvor de to urnenen slutter brått. Inni halvsirkelen mosegrodd stein mellom lag av tykkere, bløt mose. Ikke flat eller plan inni, men svakt skrånede mot SV (den åpne delen) ut mot havet. Urørt? Mål: diam. ca.3 m, oppmurte stein: bredde inntil 1 m, høyde inntil 0,6 m.
Middelalderkirkegård ikke i bruk på dagens kirkegård. Kirken sto nærmere sjøen enn nåværende kirke. Det avgrensede området ligger i nedkant av den lave ryggen som nåværende kirke står på, i den østre del av kirkegården. Avgrensingen følger kirkegårdsmuren i NØ, SØ og SV. NV-grensen etter anslag. Ingen gravleggelser etter 1945 i det avgrensede området.
Den bevarte gravhaugen og nåværende kirke befinner seg på toppen av ryggen på Kjerkneset. Det er likevel mulig at også middelalderkirken sto på denne ryggen, rett Ø for nåværende kirke og SSV for kirkegårdsmuren. Dette er et tidligere beite.