Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
ULLENSVANG (hovedkirke), gnr. 76 Prestegarden (= Ullensvang) (Ullensvang sogn).Steinkirken står på (gnr. 76) Prestegarden hvis opprinnelige navn skal være Ullensvang (NG 449). Den eldste utgaven av kirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor, med vest-og sørportale i skipet og sørportal i koret. I 1883-84 ble kirken restaurert og samtidig ble skipet forlenget mot vest med en tredjedel av lengden. Kiirken fikk i tillegg vesttårn, og den tidligere vestportalen ble flyttet til tårnets vestvegg. Ved langveggene vest i skipet fantes rundt 1900 fortsatt rester av moldbenker (Bendixen 1904:496ff). Det ser ut til at det er benyttet kleber og noe marmor i veggåpningenes innfatninger. Portalene samt korbuen er spissbuet, vestportalen har tidlig-gotisk hundetannornamentikk, korets østvindu har midtpost og to kløverbladvinduer samt overliggende firpassvindu og der det for enden av og øverst på dekklisten over vinduet finnes i alt tre mannshoder, så trolig er kirken reist rundt 1200. Kirkegården ble på 1860-tallet utvidet mot sør, noe som var medvirkende til at sognelyden klaget over at nå var siste rest av den eldgamle kirkealmenning tatt fra dem. Almenningen her hadde samme opphav som for Kinsarvik og Odda: et stykke av prestegårdens grunn var gjennom hevd over tid blitt til ”offentlig grunn” (Kolltveit 1964: 141f). Ca. 1330 lå det høvelig med skyldparter til mensa, mens det betraktelig mindre fabricagodset – inkl. kyra – skulle deles likt mellom kirke og prest (BK 79b-80a). Det nevnes ikke prestebol i BK, men i 1380 (DN III:428) omtales prestloftenu a Vllinsuanghe. Ca. 1600 var Ullensvang hovedkirke med Odda som anneks, og det må ha vært prest der, men ingen prestegård nevnes eksplisitt og landskyld til fabrica ved Odda kirke er heller ikke ført (JBB 227f). Opprettelsen av stilling for en fast vicarius ved Ullensvang kirke i 1340 ved en større jordegave (DN XII:90, BK 79b), gitt av flere verdslige kvinner om menn, kan antyde at kallet allerede før dette hadde ligget til kannikene ved domkirken, men at disse ikke hadde vært så nøye med å holde leieprest ved kirken. To kanniker (sira Þorbiarnar korsbrodhir at Kristkirkiu, DN XII:72, 1328 og Gudmundir Bardharson korsbrodhir at Krist kirkiu, DN XII:84, 1335) er nevnt som eiere av jordegods i Ullensvang og kan således ha vært prester der, men det kan ikke bekreftes (Olafsen 1903:15). 2. oktober 1309 (DN I:123, III:83) var biskopen på visitas på Ullensvang.”I Nærheden af Kirken ligger en anseelig, af Kampesteen sammenkastet Høi, der fører Navn af Kongshougen, og i hvilken Sagnet beretter, at Harald Graafeld skal ligge begraven. Ved Gravning deri skal man have fundet nogle Oldsager, ligesom i en af de flere mindre Steenhøie, der omgive Kongshougen, skal være fundet et Gravsted med en Askeurne” (Neumann 1836:270). Fram til kirkegårdsutvidelsen lå det to gravhauger rett sør for kirken (Fett 1954:15). Drøye 500 m sør for kirken heter det Prestahagen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
ULNES, gnr. 41 Ulnes (Ulnes sogn). Steinkirken på Ulnes er mest sannsynlig romansk i sin opprinnelige form. Den har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Det kan videre se ut til at kirken har portaler i skipet kun mot sør og vest, og i koret mot sør. Skipets sørportal har rundbue. Den spissbuede korportalen kan være satt inn i ettertid. Bygningen har kalksteinskvader i veggåpninger og utvendige hjørner. På slutten av 1600-tallet var kirken sterkt forfallen, og den stod med ut- og innvendige støttebjelker. Kirken ble likevel gjenoppmurt i 1723. (Jahnsen 1983:44f). Kirken står på (gnr. 41) Ulnes på østbredden av Strøndafjorden. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Beskrivelse fra lokalitet:
UNDREDAL ST. NICOLAI, gnr. 51 Undredal (Undredal sogn). Eldste omtale av kirke og prest er i 1321 (capellam beati Nicolai de Undradal, domino Haquini Thorie, DN IV:151). Den panelte lille stavkirken står på (gnr. 51) Undredal oppe i lia på nordsiden av Undredalselvi og nær ved tunet på (bnr. 1) Garden. Like ved lå også det eldste gårdstunet i bygda. Kirken er svært liten, kun 11,8x4 m koret inkludert. Det eldste koret, som det er spor etter i veggene, var kun rundt 2,3 m i firkant. Dette koret ble så erstattet av et større kor i tømmer, trolig rundt 1600 (4,7 m i firkant). Deretter ble det bygd til tårn i vest som så seinere ble åpnet og gjort til del av skipet. Det opprinnelige skipet (5,64x4,7 m) utgjør således den østre del av nåværende skip. Kirken er trolig reist rundt midten av 1100-tallet (Bendixen 1902:202ff, Aaraas & al 2000b:164ff). På kirkens vestlige sperrestol er det skåret inn årstallet 1447, men ifølge Bendixen (1904:162ff) er dette en nyere forfalskning. Før ca. 1340 lå det ni skyldparter til mensa og kun én part til fabrica (BK 47b). Kirken ble ikke ført på katedratikumslista ca. 1600, men den tok tiende og dro landskyld til fabrica og lå da som anneks til hovedkirken på Vangen (JBB 156). Kirken er ikke ført med prestebol verken i middelalder eller nyere tid. Ifølge lokal tradisjon skal presten ved Undredal kirke ha bodd på (1) Skjerdal i Vangen sogn (Djupedal 1997:42f). Det forhold at biskop Audfinn i 1321 overdro ”vårt capellam beati Nicolai de Undradal” til nevnte kannik Pål, viser et av de tidlige eksempler på at biskopen på denne tiden rådet for et mindre antall tidligere høgendeskirker. Prest ved kirken i 1321, Pål Bårdsson, kannik ved domkirken i Bergen og professor i begge rettsvitenskaper fra Paris og Orleans, ble seinere erkebiskop (Bendixen 1902:202, Aaraas & al 2000b:164). Rett nord for kirken, nede ved fjorden nord for elvemunningen, heter det Krossnes. Ifølge lokal tradisjon var ”(to) velståande systrer [som] ville gjera noko godt for bygdi si, og det førde til at den eine bygde kyrkja og den andre fekk arbeidd opp den lange vatningaveiti” (Ohnstad 1983:31). Det har vært diskutert hvorvidt den nåværende kirkebygningen opprinnelig kan ha stått et annet sted, for så på tidlig 1600-tallet å ha blitt remontert på nåværende sted, men et endelig svar på dette spørsmålet er vanskelig å gi (Djupedal 1997:143ff m/ref.). Etter reformasjonen skal bygdas døde ha blitt gravlagt først ved kirken på Rygg fram til 1806, deretter ved kirken på vangen (op.cit. s. 43). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkieksteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Einskipa langkyrkje med saltak og kor i same breidde som skipet. Ein reknar med at kyrkja er bygd i 1147. Den er den minste av stavkyrkjene som framleis er i bruk og har berre 40 sitjeplassar. Skipet er forlenga mot vest med klokketårn og eit våpenhus med saltak. Koret er frå nyare tid. Inne i kyrkja heng kyrkjeklokka frå mellomalderen, som no er teke ut av bruk. I klokketårnet er det to nye klokker datert 1884 og 1996. Veggane har den originale limfargedekoren frå 1600-talet, og i taket er det måla bibelfigurar og englar. Det er spor etter svalgangen rundt skipet som vart fjerna i 1722 då dei fyrste vindauga vart sett inn. Rundt 1850 vart våpenhuset og siste del av skipet bygd til. Kyrkja vart og måla kvit innvendig. Etter ei stor omvøling i 1961 vart den kvite målinga vaska av og dei originale måleria kom til syne att. Kyrkja vart restaurert i 1984 med nytt kyrkjegolv og nye bordplater utvendig. Seinare vart tak og kyrkjetårn reparert. Gjennom Riksantikvaren sitt stavkyrkjeprogram vart kyrkja heva og det vart etablert ny mur under kyrkja for å betre forholda rundt marknivå.
URNES, gnr. 91 Urnes (Solvorn sogn). Eldste omtale av kirken er indirekte ved presten i 1322-23 (sira Erlender a Ornesi, DN VII:98). Kirkestedet ble nedlagt ved resolusjon 1881 og Fortidsforeningen overtok eierskapet i 1882. Den treskibede stavkirken fra ca. 1130 er blitt stående og kirkegården er tidvis i bruk. Kirken har rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor med tilbygg fra 1600-tallet. Det har tidligere vært svalgang rundt hele kirken. Bevart i skipets nordvegg er en portal fra en eldre kirke på stedet, daterbar til midten/slutten av 1000-tallet. Skipet har også en vestportal, men koret er uten portal. Stolpehull i grunnen under den stående kirke viser til en tredje kirke på stedet, trolig også fra 1000-tallet. Ved undersøkelsene rundt 1900 ble det funnet 115 mynter og brakteater under den stående kirkens golv, de eldste dekket hele 1100-tallet. Kirken har hatt to sidealtere og fastbenker langs veggene i skipet. Kirkens apside er sekundær. Kirken må ha hatt en spesiell status (også?) i etterreformatorisk tid, da den i 1708 hadde hele 112 leiedyr: 36 kyr, 40 geiter, 35 sauer og 1 gris (Heiberg 1970:23ff, Aaraas & al 2000b:253ff, Anker 2000:85ff m/ref.). I den stående kirken er kapitelene på søylene i skipet dekorert med forskjellige dyre-, menneske- og plantefigurer. Før ca. 1340 lå det kun tre skyldparter til fabrica og syv parter til mensa. Tre mmb av mensalgodset var øremerket at lysa kirkiunne. I tllegg ble det presisert: Nota at garðinn tækr landskylld af (BK 40b-41a). Det er ingen opplysninger om prestebol til kirken. Ca. 1600 lå Urnes som anneks til hovedkirken på Hafslo (JBB 143ff). I matrikkelen 1883 anføres som tilhørende Urnes sogn gårdene (86) Eikjum ytre, (87) Vedvika, (88) Eikjum indre, (89) Notedal, (91) Urnes, (92) Kinsedal, og (93) Åsen (NG 51). Urnes har fra langt tilbake i middelalderen ligget til mektige folk; i første halvdel av 1400-tallet eide Hartvig Krummedike gården, i 1661 av den adelige familie Brahe (Heiberg 1970:31). (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Kirkegården er ikke i bruk. Ved registrering i 2008 var det 3 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 1977 (mulig at dette kun er en minnesten og ikke en gravleggelse). Avgrenset av kirkegårdsmur i N, S, Ø og V.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 26) Nordvik på Utsira er ca. 1620 (Vdsirre kiercke), (St.S. 135), men det er liten tvil om at det var kirke der også tidligere.
UVDAL, gnr. 73 Prestegården (Opdal sogn). Stavkirken står på (gnr. 73) Prestegården hvis opprinnelige navn er Uppdalr (NG 443). Kirken er blitt utsatt for ombygginger i middelalderen ved at skip og kor ble forlenget, i 1684 ved at nytt og større kor erstattet det gamle og i 1723 ved at tverrarmer ble føyd til skipet. Den eldste kjente utgaven av kirken hadde rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor med apsidal avslutning. Ved arkeologiske undersøkelser under kirken i 1978 ble det påvist spor av en mulig eldre kirke. Nåværende Uvdal kirke ble reist 1893 om lag 2 km vest for stavkirken (NK 396ff). Kirkens døpefont av tre er trolig fra middelalderen, og fra kirkegården er det bevart et hjulkors av kleber (NK 415, 421).