Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Middelalderkirken ble i 1670 erstattet av en liten langkirke i tømmer, og denne ble i 1871 erstattet av den nåværende (Bendixen 1904:585f). Den gamle kirken ble revet i 1873.
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2007. Avgrenset av kirkegårdsmur i N, S, og V. Skille i N kirkegårdsmuravgrenser i Ø. 2 mulige gravhauger på k.gården, 1 N og 1 i SØ.
Arkeologiske undersøkelser sommeren 1967 og 17.-27.06.1968 påviste at det er spor av tuften til Vinje stavkirke under dagens kirke, og syd for. Undersøkelsen ble foretatt under østre korsarm. (rapport i Riksantikvarens arkiv: RAKV-S-6224-D-De-De08-0014-0001-0001.pdf)
Etter en skriflig opplysning i 1794 var stavkirken 13 x 10 alen (ca. 6 x 8 m). Trolig drer dette seg kun om skipets størrelse. (Vinje 1996:57). Med tårn og kor/apsis ville kirke trolig ha vært nærmere 15 m lang. Tuftens størrelse er laget etter dette og plassert i henhold til de observasjoner som ble gjort i 1967 og 1968. Nøyaktig lokalisering og avgrensing gjenstår.
Vivestad middelalderske kirkegård ligger omkring og under dagens kirke. I N løper en høyderygg nord-syd mot skipet til dagens kirke, og kan være en indikasjon på hvor den middelalderske kirken kan ha stått i forhold til dagens kirke. Syd for dagens kirke er denne ryggen så vidt synlig. I vest, 4-5 m innenfor kirkegårdsporten er det et søkk, som kan antyde tidligere vestlig grense. Det er bygget opp forstøtningsmurer omkring hele kirkegården i 0,8-1,3 m høyde. Det er få graver i bruk nord for kirken. Kirkegården er utvidet mot syd, ut over tidligere gårdsvei, som nå ligger ca. 15 m lenger syd.
Middelalderkirkegården er i bruk. 9 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 1995. Avgrenset av veier i N, V og Ø, avgrenset av kirkegårdsmur i S.
”Strax Østen for denne rette Kirkegaard en stor og uinhegnet Plads, som ogsaa siges at have været indviet til en Kirkegaard, i anledning af en Pest eller smitsom Syge, der (uvist paa hvad Tid) skal have grasseret her i Egnen saa stærkt, at de Dødes Antal ikke kunde rummes i den gamle Kirkegaard” (Strøm II:223).
Middeladerkirkegården er i bruk. 2 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2003. Den V-lige delen avgrenset av hekk, den S-lige delen avgrenset av gjerde, anslagsmessig avgrensning av den N-lige og Ø-lige del.
I 1589 lå Voll som anneks til Grytten hovedkirke (Thr.R. 67). I 1862 ble Eid kirke eget sognekall med Vold kirke som anneks (NG 226). I 1789 var kirkegården avgrenset ved en steingard med to porter, og eldste utvidelse er kjent i 1830-åra. Seinere utvidelser er skjedd i 1906, 1920 og 1950, og i 1955-56 ble hele gravplassen ”restaurert”, dvs. omgravd og plenlagt.
VANG [Voss] ST. MIKAEL (VOSSEVANGEN, hovedkirke), 48 Vang prestegard (Vang sogn). Steinkirken på (gnr. 48) Vang prestegård ble etter tradisjonen reist på 1270-tallet, jf. brevet fra kong Magnus Lagabøter i 1271 (DN IV:2). Den har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor, vesttårn samt sakristi på korets nordside. Skipet har portal mot vest og sør og en smal åpning mot nord, og koret har sørportal og dør inn til sakristiet. Korbuen er ca. 8,5 m høy og 4 m bred og spissbuet, og i buen inn mot skipet finnes et hogd hode med kinnlapplue. Samtlige veggåpninger er i kleberkvader og spissbuende. På begge tårnets hjørner mot vest samt på dets vestvegg, på skipets sørøsthjørne, på skipets nordvesthjørne og på korets østvegg og nordøsthjørne er det støttepillarer; den ved skipets nordvesthjørne er bygd i tegl (Bendixen 1904:566ff). Fra korbuens nordside går en vindeltrappp opp til et lektorium som har vært plassert med to gallerier på korbueåpningens vestvegg inn mot skipet, og der nederste galleri har vært i nivå med vederlagssteinene der buen starter (Berg 1977:35f). I bispedømmets jordebok ca. 1330 er innførslene for (det seinere) Voss prestegjeld noe rotete redigert, i tillegg til at flere blader er avskåret midt på. Vang kirkes fabrica er ordnet etter åttungene (Halvorsen & al 1989:14). Denne måten å organisere på finnes også ca. 1600 i bispedømmets yngre jordebok (JBB) for enkelte distrikter, men da i form av at hovedkirkenes mensalgods blir ført i bolker uten overskrift i form av navnet på det enkelte annekssogn. Muligens kunne dette antyde at det tidligere fantes kirke i hver av åttungene på Voss. Ca. 1330 lå det svært godt med skyldparter til fabrica ved Vang kirke ute i åttungene, i alt rundt 40, og drøye 50 til mensa i tillegg til åbølet (BK 74a-75a, 76a-b). Dessuten finnes en start på kirkens fabricagods på s. 71b – mangt av dette gjenfinnes s. 74-75 – men fortsettelsen er borte da øvre halvdel av side 72 mangler. Tiendeopplysninger for Vang mangler derimot. 25. september 1309 var biskop Arne på visitas aput Wang (DN III:82), likeså 13. oktober 1319 (DN IV:130), 28. mai 1365 (DN I:385), 1. oktober 1367 (DN XXI:125), 14. august 1441 (DN XXI:398) og 15. mai 1487 (DN XXI:624). Ut fra et brev skrevet på stevne på Vang, og hvor kongens ombudsmenn på Voss skrev under (DN I:304), kan det se ut til at Vang delvis var krongods i tillegg til å være prestebol. Rundt 1350 disponerte Vang kirke (107 lauper smør) og prest (122 lauper) mest landskyld av samtlige landskirker i stiftet. Deretter kom Kinsarvik (102,5 mmb samlet), Ullensvang (110 mmb), Ulvik (63 mmb) og Hamre (41 mmb) (Bjørkvik 1999:49f). Bjørkvik regner derfor Vang, Avaldsnes, Hamre, Ullensvang og/eller Kinsarvik for hovedkirker. Kirkegården skal ha vært delt inn i 8 bolker for hver av grendene på Voss, i tillegg til en niende for fremmende (Bendixen 1904:568). På Vang ble det i 1418 gitt tuft av prosten ved Apostelkirken i Bergen til et Mikaelsgilde på Voss, for å etablere en gildestue med tilhørende bygninger (Berg 1977:129f). ”Ved Voss kirke” er det funnet ”3 ting”, uklart hva slags, og på prestegården en gravhaug fra yngre jernalder (Kindem 1933:369). Rett ned for kirken, ved Vangsvatnet, heter det Prestegardslandet. Derfra mot sør, med bru over Vosso, løper Prestegardsalleen. Oppe i fjellene nordvest for Lønavatnet, under gnr. 48/1 noen kilometer nord for prestegården, ligger Prestestøylen, og like ved heter det Presteberget. (kartreferanse: AR 062-5-3/061-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48 - oppdatert tekst 2016)