Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Bosetningsspor fra jernalder som omfatter 26 enkeltstrukturer. Blant bosetningssporene utgjør F1 ¿ F5 en klar stolperekke. Det finnes flere alternative stolperekker blant de resterende stolpehullene, men en tolkning er vanskelig å gi uten at man åpner et større område samtidig. Samtlige stolpehull har skoningsstein. Kull fra stolpehull F5 og F7 er sendt til analyse og er blitt datert til førromersk jernalder (F5: 1990+/-40 BP og F7: 2000+/-40 BP).
Beskrivelse fra lokalitet:
Ruin etter Bergens eldste rådhus og middelalderlige vinkjeller
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Rosenkrqantzgate 4. Beskrivelse: ruinen bygd inn i parkeringskjeller.
Steinbygning som opprinnelig kan ha vært del av en prestbolig eller lignende. Bygningen har ligget innenfor kirkegårdsmuren til Peterskirken. Ruinen består av et rektangulært rom uten rominndeling med døråpning i østveggen. Mulig del av vindusåpning i østveggen hvor løse stein er stablet opp. Ukonserverte murer bevart i ca 1,5 meters høyde.
Beskrivelse fra lokalitet:
Nonnekloster, trol. benediktinerordenen, også kalt Nonneseter. Grunnlagt tidlig/midt på 1100-tallet. Nedlagt 1537, brant 1564. Rester av kirkens N-mur funnet i kjelleren på hovedbygningen på Bakke gård i 1971. N for dette graver. Klosteranlegget bør fremdeles kunne spores på platået S for kirken, gårdplassen til Bakke gård.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kirkeruin; små murrester etter klosterkirke fra midten av 1100-tallet. Deler av N-mur med utspringende tverskip eller kapell funnet i 1971. Funn av skjeletter. Murrestene konservert og innbygd i kjelleren. Klosterbygningene bør ligge S for kirken, men er ikke kjent.
To tufter. R1: Mulig gammetuft. Rektangulær, 7 x 4,5 m, orientert Ø-V. Vises som voller som hever seg fra terrenget rundt. Vollene er opp til 0,3 m høye i S,V og N, samt ca 1 m brede. Gress, mose og bregnebevokst.I det NV hjørnet er vollen utydelig, kanskje rast ut. Inne i tufta, i Ø-enden, ligger en stor stein, ca 1 m i diameter. Vollen har en forsenkning på midten som kan være inngang. Ca 65 m Ø for R1 (6 m SSV for stein, ca 20 m fra E6)ligger R2: Hustuft. Rektangulær, 5,5 x 5 m, orientert Ø-V. Vises som en mur i terrenget. Tørrmurt av naturstein, ca 0,5 m høy i forkant (N-enden) og går så ned til 0 i bakkant. Midt på muren er det en åpning til et "rom" inne i tufta. Rommet er ca 1 m bredt og 4,5 m langt. Det ligger noe stein inne i rommet. Et flatt område i bakkant av rommet utgjør resten av tufta. Tufta er bevokst med mose, gress og bregner. Noe småbjørk i V-enden og i forkant (Ø-enden). Einar Bjørklund, Birtavarre (f.1912) forteller at oldefaren, Simma, hadde bodd på stedet. En stor stein i flomålet het Simmageadgi. På oversiden av den skulle tomta etter Simmas hus ligge. Sommerfjøsen skulle ligge noe lenger inn (nærmere Birtavarre). Senere hadde Wasmuth anlagt seter der. Denne hadde ikke mer enn to hus. Sommerfjøsen lå lengst inn. (Merknad: Uklart om han mener Simmas eller Wasmuths sommerfjøs. Kan en av disse være R2?) Erling Henriksen, Skardal (f.1929) forteller at Wasmuth sin bu sto nedenfor veien, i nærheten av R1. Denne sto til lenge etter 2. verdenskrig. Han kjente ikke til de registrerte tuftene.
Fornminne: Gårdshaug, er klart markert i N og Ø mer oppdyrka og utjamna i SØ over S mot SV. Gårdshaugen er litt utydelig i terrenget pgr. omliggende knauser. Det er gravd opp til 1,2 m i haugen, men bunnen er ikke nådd. Kulturlaget er blandet med bygningsrester, husmurer o.l. Gårdshaugen er oppdyrka i SØ over S mot sV. Dessuten finnes to husmurer fra nyere tid pluss låvebrufot oppå haugen. Orientert N-S, lengde ca 100 m, bredde inntil ca 40 m. Mulige havneplasser ligger værhardt til, bortsett fra i nordlig vær.
Beskrivelse fra lokalitet:
Frå Per Fett: Haug, berre restar att i sørvestre hyrne på stova på bnr. 2. Var om lag like stor som fk. 1/1 og bygd på same måten. Herfrå kjem B 10576. Kvernstein låg i bakken nedanfor haugen. Bilete: Magnus/Myhre 1976 fig. s. 269. "Olavsteinane". Fredet på bakgrunn av at sagn og fortellinger knytter seg til dem. V. Bjørn Myhre.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
I haugen er funne ein fallosstein, ein såkalla heilag kvit stein, med enkel form der hovudet berre kragar seg litt ut over skaftet. 33 cm høg, 27 cm i tverrmål. Steinen har vore i museet lenge, og må vere den BENDIXEN omtalar i Ab. 1896 s. 19 fra Sunndal, Ænes s, Kvinnherad p, Hordaland, gnr. 59.
Frå Aksdal, 2004: Steinalderlokalitet. Det er gjort funn av to avslag, eitt i flint og eitt i rhyolitt. Rhyolitt tidfestar lokaliteten grovt til byrjinga av yngre steinalder for vel seks tusen år sidan. Lokaliteten er i fylgje registreringa liten i omfang. Den ligg i eit område som i dag er framkomeleg med skogsveg og ligg slik i faresona for eventuell maskinell drift.
Frå Aksdal, 2004: Steinalderlokalitet. Det vart under registrering av lokaliteten teke 2 funnførande prøvestikk med 14 m mellomrom. Dette gjev ein relativ stor buplass, men med eit relativt lite funnmateriale; i alt 11 avslag i flint og 6 avslag i kvartsitt.
På Tofte vart det i 1995 gjort arkeologiske undersøkingar i samband med dei første planane for Halsnøysambandet. På jordet like nord for Tofte skule vart det gjort funn av både flint og keramikk. I søkesjakter vart det gjort funn av anlegg som vart tolka som stolpar og eldstader. Funna viser at området med Tofte har vore viktig i både steinbrukande tid og jernalder. Med dei nye røynslene me har frå Kvitevoll, veit me at steinsakene kan skriva seg frå ein mogleg bronsealderfase. Dateringar gjort av eldstader funne i undersøkingsområdet har gjeve dateringar til vikingtid/mellomalder og til eldre jernalder sin siste del ¿ folkevandringstid.