Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Gammel melkeplass. R1: Melkegjerde. Påvist ut fra vegetasjonsskifte med gress. Ca 30 m i diameter. Heller svakt ned mot vatnet som ligger i NV. R2: Ildsted i SV-enden av gjerdeområdet. 50 cm i diameter, med oppstilte steiner. Kan ha vært brukt til røyklegging. (insektsfjerning ved melking). 10 m NV for R1 ligger R3: Lavvoring med árran. Godt synlig. 5 m i diameter, 8 synlige steiner. I midten: árran med 6 synlige stein. 1 x 0,5 m. Største stein i Ø. Ligger ca 30 m SØ for bekk. 10 m N for lavvoringen ligger en god del stein som kan synes å være lagt dit. Oppå disse ligger rester etter lavvostenger og en gul lavvoduk i plast. Ovenfor denne er en bakke med nyere ildsted. R4: Melkegrop. 90 x 90 cm, ca 70 cm dyp. Ikke steinsatt. Grunnfjell stikker fram i N-veggen av gropa. Bevokst av mose og lyng. Ligger ca 30 m N-NV for bekken. Ligger i S-hellinga mot vatnet. 15 m Ø for R3 og ca 10 m N for bekkenligger R4: Ildsted. 70 cm i diameter. 5 synlige mosegrodde steiner, men stikkbor viste at den var helt steinsatt. Bevokst med mose og lyng. Beliggenheten tilsier at det ikke har vært lavvo her.
Beskrivelse fra lokalitet:
Bosetnings- og dyrkningsspor i form av 2 ildsteder, ardspor, mulig dyrkningslag, keramikk, naglehode, flint, kull og skjøbrent stein.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Bosetnings- og dyrkningsspor.
Dette er en av tre samiske nyryddingsplasser i Sørfjorden ( såkalte "finnerydninger"). Langnes var bosatt fra 1890-1957. Samen Nils Koljok (svenskfødt) og kona Elen Ånesdatter slo seg ned her i 1890-årene. Han var reingjeter hos Storvik-folket. Sønnen og familien hans var de siste som bodde i Sørfjorden. De flyttet herfra i 1957. R1: Båtstø i fjæra, nedenfor bosettinga på Langnes. Svaberg med rullesteinsbelte ovenfor. Rullestein er murt opp mot sjøen. 15 m langt. Svaberg nedenfor mot sjøen. Ovenfor mose og lyng. R2: Beingjemme i heller, i berget ned mot sjøen. I helleren vises margspaltede bein, noe glass, trebol og ei 40 cm lang jernstang. Det kan se ut som om det er lagt til noen flate steiner inne i helleren. I en hylle til venstre for helleren ligger det knust ruteglass. R3: Rydningsrøys, 3 x 2 m, steinene ca 50 x 20-25 cm. Ligger i dalsøkket nedenfor boplassen og ovenfor fjæra. Dalen er grøftet og det vokser langt gress og bjørkeskog. R4: Boplass. Hus eller gamme har antakelig stått der hytta til Bodø Jakt- og fiskeforening står i dag. Denne ligger ovenfor og V for grøftet dal. Kan også ha vært bebyggelse lenger ned i skogen. R5: Steinsetting. Steinblokker lagt opp som mur på svaberg. Ca 5 m lang. Uviss funksjon.
Tillegg 6.jan 2026: Harriet Aira og Oddmund Andersen har gjort kontollregisteringer på stedet. De fant da en fjøstuft vegg i vegg med hyttas utedo: Godt markert og godt synlig fjøstuft. Den er ikke registrert tidligere. Det er asbestplater i nord i tuften. Kraftig forsenkning med voller i vest, ca. 1 meter høy. Vollbredde i hvert fall 1 meter. Bygd inn mot bakkekant i vestsiden. Åpning i nord der bølgeblikk platene er plassert. De fant også to andre tufter innenfor polygonet: Rimelig uklar markert tuft i firkantet form. Tydelig voll på sørsiden på ca. 30 cm på det høyeste i øst og nord. Inngang markert i vest. Tufta er nedenfor Langnesbu. Mål: 8 meter NS, 6 meter ØV.
Tydelig markert firkantet tuft med forsenkning. Voll bygd inn mot en kant i sør. Høyeste vollhøyde 1 meter. Tydelige steiner/mur som vollen er bygd av. Ingen tydelig inngang/utgang. Tuften er nedenfor Langnesbu. Usikker funksjon, mulig beboelsesrom.
Mål: 9,5 meter NS og 5 meter ØV.
Jametmielli gravplass ble innrettet på 1640-tallet og forlatt før Kautokeino kirke ble bygd i 1701-03. Gravplassen lå nær Guovdageaineatnu/Kautokeinoelven og er i dag vasket bort (Holand 2005). Registrering 2005: Kirkegården antas å ha blitt erodert bort av Guovdageaineatnu/Kautokeinoelven. Erosjonen skyldes at Guovdageaineatnu/Kautokeinoelven tok ny lei på slutten av 1600-tallet. Erosjonen synes i dag for en stor del å ha opphørt. I årenes løp er det samlet inn skjelettrester som er lagt i en fellesgrav på nåværende kirkegård. En del havnet i anatomiske samlinger. Det siste skjelettfunnet var i 1993-94. Det kan finnes bevarte graver omkring 10 m. fra raskanten like inn til sandfluktområde hvor flere avlange forsenkninger kan ses. Gravplassen er samisk.
Røysen er rund i formen, ca 6.40 m nord ¿ sør og 7 m øst ¿ vest, og er ca 1 ¿ 2 meter. Røysen er klart avgrenset og tydelig markert i terrenget. Den er i stor utstrekning oppbygd av bruddstein. Røysen har en plyndringsgrop i midten. Gropen er avlang og måler ca 3 m nord ¿ sør og 1.2 m øst ¿ vest.
Kjelvik gamle kirkegård beskrives i 1750 som en liten, vel innhegnet kirkegård. Kirken skal etter tradisjonen ha stått inne på kirkegården (Holand 2005). Registrering 2005: Kirkegården ligger fint til og er omgitt av et gjerde av påler og kjetting. En eldre/opprinnelig kirkegårdsmur ses som inn mur/voll noe utenfor eksisterende gjerde. Flere gravstøtter er skadet/ødelagt og det finnes rester av enkelte trekors. En del graver er umerkede. Kirkegården er etnisk blandet.