Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Fangstanlegg bestående av ledegjerder som ligger i sørhellinga av et nord-sørgående åsdrag. Fornminnet omfatter også en røys, mulig rydningsrøys. Området skråner bratt mot sør, er knausete med endel berg i dagen. Flere smale kløfter går i nord-sørlig retning, og det ser ut til at ledegjerdene er bygd for å lede dyr inn i disse. Området er bevokst med stedvis tett blandingsskog, lyng og gress. Fangstanlegget kan antakelig dateres til yngre jernalder-middelalder.
Beskrivelse fra lokalitet:
Ledegjerde som strekker seg 40 m i nordvest-sørøstlig retning. Oppbygd av 0,3-0,7 m store bruddstein og inntil 0,5 m høyt, men stedvis utrast. Gjerdet følger grenseskillet mellom 5,6 og 7,8, og kan tenkes å markere grensen, men sannsynligvis bør det ses i sammenheng med de andre liknende fangstanleggende lenger nord (R77982) og øst (R102305), både fordi det likner i oppbygning og på grunn av beliggenheten i den bratte skråningen.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Ledegjerde som strekker seg 40 m i nordvest-sørøstlig retning. Oppbygd av 0,3-0,7 m store bruddstein og inntil 0,5 m høyt, men stedvis utrast. Gjerdet ligger i en bratt sørvestvendt skråning langs kanten av en ravine. Skråningen er bevokst med tett granskog, gress og lyng, mens flaten nedenfor har vært hugd relativt nylig, og nå vokser der tett bringebærkratt. Gjerdet følger grenseskillet mellom 5,6 og 7,8, og kan tenkes å markere grensen, men sannsynligvis bør det ses i sammenheng med de andre liknende fangstanleggende lenger nord (R77982) og øst (R102305), både fordi det likner i oppbygning og på grunn av beliggenheten i den bratte skråningen. Fornminnet kan antakelig dateres til yngre jernalder-middelalder.
I en vestvendt skråning opp mot toppen av et nord-sørgående åsdrag går en hulvei. Veien er øst-vest orientert, men dreier mer mot nordøst mot toppen av bakken. Den er synlig i totalt 40 m lengde, er inntil 2 m bred og 0,6 m dyp og har et U-forma snitt. I vest forsvinner hulveien inn under en anlagt tømmervei. Den kan muligens anes noen få meter sørvest for denne, men overskjæres uansett av grøfta på østsiden av Fv234. I øst forsvinner den på flata på toppen av åsen. R102309 var ikke registrert tidligere. Hulveien kan sannsynligvis dateres til jernalder-middelalder.
På en flate i en sørøstvendt slak skråning ligger en grop og en hulvei. Flaten avgrenses av mer kupert terreng i vest og øst og mer myrlendte områder i sør. Overflata går en grusvei i nord-sørlig retning, od denne overskjærer hulveien i sør. Hulveien er sannsynligvis førreformatorisk, gropa kan muligens være fra middelalder.
I østhellinga av en liten kolle på en liten odde som stikker ut på vestsiden av Gamleelvas utløp i Mortsjølungen, ligger en dyrkningsflate og en rydningsrøys. Det ble gravd et prøvestikk på dyrkningsflata som viste flere brannlag. Det ble tatt ut kullprøve fra det nederste laget, som ble sendt til analyse. Denne ga datering til sen-middelaldre-nyere tid (Cal AD 1500 to 1600, Cal AD 1610 to 1700, Cal AD 1720 to 1820, Cal AD 1840 to 1880, Cal AD 1920 to 1950).
På en åpen flate kallt Tangemoen, avgrensa av Rv 21 i nordvest og fallende terreng i sør og øst ligger et fangstanlegg bestående av 5 fangstgroper. Gropene ligger på en nesten rett linje orientert nordøst-sørvest og har en total utstrekning på 100 m. Det går en grusvei i nord-sørlig retning mellom R2 og R3. Rett vest for denne veien er et større masseuttak som kan ha fjerna eventuelle groper som lå mellom F2 og F3. Området er sannsynligvis enmorene med mye stein i grunnen, og er bevokst med åpen furuskog i vest og tett blandingskog øst for grusveisen, lyng i bunnsjiktet. Flere av gropene er relativt små, men de er såpass overgrodde at de sannsynligvis opprinnelig var større enn de fremtrer nå. Det ble imidlertid gravd prøvestikk i flere av gropene og påvist kull i F5. Det kan derfor også tenkes at en eller flere av gropene er gjenbrukt som kullgroper. Anlegget kan sannsynligvis dateres til vikingtid-middelalder.