Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Beskrivelse fra lokalitet:
Relativt flat del av stølsvollen, i nordvestre hjørne ut mot Eikvassåni. Over hele stølsvollen er det små fordypninger. Lokalitetens avgrensning må anses som usikker.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Under graving av torv til hyttetak i 1996 ble det registrert slaggklumper rett under det øverste torvlaget. Uttak av torv ble stoppet. AAFK Kulturetaten foretok en befaring i 1997 og påviste synlige rester av en jernvinneovn og det ble påvist en slagghaug. Uttak av torv ble flyttet til andre områder etter samtale med grunneier. i 2009 var det ikke synlige spor etter anlegget. Torvuttakene var delvis grodd igjen slik at det ikke var visuelt synlige spor etter ovnsforing, slagg eller annet. Slagghaugen påvist i 1997 ble ikke gjenfunnet. Det har ikke blitt tatt ut torv i området siden 1996. Det er stablet opp en del ved, og en del ved ligger kappet/kløyvd i kanten av stølsvollen i dette området.
Det innerste rommet er avlangt og 12 ¿14 meter langt og 2,5 ¿ 4 meter bredt. Innerst i hule er det bekmørkt og stille. I eldre litteratur angis hele hulas lengde til å være rundt 30 ¿ 40 meter. Minst 7 individ er gravlagt i hula, men det kan ha vært et tosifret antall graver her. De grunne gravene utelukker nok at man kan ha bodd i hula samtidig. At hula er bekmørk og vanskelig tilgjengelig gjør den også lite egnet til bosted. Det er ikke påvist noe som tyder på en datering til steinalder. Mest sannsynlig skriver gravene seg fra eldre jernalder. Muligens har gravlegging i huler og ur vært ganske utbredt skikk. Dyrebeina tolkes som rester etter rituelle måltider, muligens gravgaver og offer. Særlig kan funn av kjevebein gjenspeile heste- og oksehoder knyttet til offer- eller gravgaver. Hesten innføres til Norge i bronsealder og gir en bakre datering. Den tapte beinskjeia er en gjenstandstype som er funnet i andre huler, bla. Sjonghelleren i Giske, med funn fra eldre jernalder.