Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Tidligere ID 63553 registrert i Askeladden av Holand, I (27.09.1990):
Boplass, komsa, overflateoppsamlinger.
Ved kontrollbefaring 18.09.09 ble det funnet kulturlag i prøvestikk. Spredt kvarts på overflaten, men usikre avslag. Ved registreringen i 1962 ble 417 stk avslag og knuter av sort kvartsitt, hvit kvarts, grå og sort kvartsitt,
skifer, dolomitt samlet inn.
Kontrollbefaring august 2022 påviste et og annet avslag av svart chert, grå kvartsitt og mulige kvartsavslag, samt en fin flekke av gråsvart chert. Stedvis var det fjernet stein fra undergrunnen trolig til to teltringer på lyngen i Ø-ØNØ. Det var også et ganske nytt ildsted i S-enden av feltet. Det virker rimelig at Simonsen fjernet mesteparten av det åpne feltet da han tok med over 400 steingjenstander herfra.
Funn av rødlig chertavslag, tidligere ID 63553. Ved registreringen i 1962 ble 75 avslag oppsamlet.
Lagt inn i Askeladden 27.09.1990 av Holand, I.:
Boplass, komsa, overflateoppsamlinger. På høyden sør for vannets utløp, ca 20 m.o.h.
Kontrollbefart 2022: Tross oppsamlingen beskrevet av Simonsen ble det påvist spredte konsentrasjoner av hvit chert, grå og rosa kvartsitt, samt jaspisholdig chert på den lyngfrie flaten på 25 moh. Nede på 19-20 moh ble det ikke funnet noe annet enn et mulig avslag av gjennomsiktig chert eller bergkrystall, men det er jo mulig at befaringen i 1962 fjernet alle avslag der. Hvorvidt dette er to separate lokaliteter eller om den øvre var den Simonsen beskrev er noe uvisst. Derfor beholdes begge lokalitets-ID inntil det kan avklares.
Beskrivelse fra lokalitet:
Aktivitetsområde fra overgangen eldre-yngre steinalder. Funn av chert- og kvartsavslag i prøvestikk på hylle i terrenget på 10 meter.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mulig tuft hvor punkt er satt, forsenkning på ca 3 x 3,5 meter.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliteten består av et enkeltminne i form av en tjæremile, men dette kan også dreie seg om en tuft. Strukturen er tydelig nedgravd markert med rette vinkler i nedskjæringen i sørvestre del. Nedgravningen er tydeligst langs den sørvestre langsiden. En samling stein ligger omtrent midt i strukturen. Dette kan tolkes som at det har vært to tjæremiler tett ved hverandre eller kanskje en rominndeling i en tuft. Trekull ble påvist i det sørvestre hjørne i et område som kan ha vært inngang i en tuft eller et område for uttak av trekull i en tjæremile. Datering av trekull fra strukturen (254P1) gav en alder til overgangen mellom eldre og yngre bronsealder. Anvendelse av tjæremiler er generelt sett antatt til å gå tilbake til vikingtid, men man kjenner til enkeltfunn som indikerer at det også må ha eksistert eldre tjærebrenningsmetoder (Østmo og Hedeager 2005:392). En datering til bronsealder er imidlertid langt eldre enn det man generelt antar er gjeldende for denne typen kulturminner. Et problem med datering av tjæremiler er at det ofte ble brukt fossilt brensel ¿ eldre trevirke/røtter hentet ut fra myrer. Fra middelalderen kjenner man også til at det var lovforbud mot å hugge friskt tømmer til tjærebrenning (Amundsen et al. 2007:289 med ref.), noe som kan gi store feilmarginer ved en C14-datering. Alderen på trevirket kan derfor avvike stort fra anvendelsen av milen. Ut fra strukturens oppbygning kan det ikke utelukkes at det dreier seg om en eldre tuft, eventuelt at tjæremila kan være gjenbrukt som tuft. Formen og størrelsen indikerer imidlertid at det mest sannsynlig dreier seg om en tjæremile, men strukturen er såpass overgrodd at man bør holde mulighetene åpne for flere tolkninger.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
S1: Tjæremile. 9 m lang, 5,4 m bred og 1 m høy. Rektangulær form, orientert nordøst-sørvest.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliteten består av et enkeltminne i form av en kullmile, eller mulig tjæremile (tjærehjell). Den ble oppdaget ved at det ble funnet trekullbiter i en sti/dyretråkk. Det som trolig er en kullmile er svært overgrodd av mose og lyng og fremstår som lite synlig i landskapet. For å avgrense kullmilens utstrekning ble det tatt flere mindre prøvestikk og stikk med jordbor. En svakt markert voll er så vidt synlig i sørlig og sørvestlige del, mens den i øst muligens er oppbygd. Et prøvestikk like nord for (nedenfor) viste høyt innhold av trekull og trolig har kullet blitt hentet/spadd ut herfra. Trekull fra milen ble C14-datert til 1400-1470 e. Kr. Milen ser ut til å være nokså rund i formen. 50 m sør for milen går en skogsvei. Kullproduksjon langs vei gjennom utmarka i middelalderen er et vanlig fenomen (Fossum 1996:42) ¿ noe som kan tyde på at skogsveien har en viss alder selv om den i nyere tid er blitt utbedret. Dateringen viser imidlertid en tidlig bruk av reismile, og lokalitetens plassering i skrånende terreng sannsynliggjør at dette egentlig kan dreie seg om et såkalt tjærehjell. Tjærehjell er den vanligste formen for tjæremile, og var gjerne runde og konstruert i hellende terreng med tapperenne i fallretningen (Amundsen et al. 2007:289). I dette tilfellet mangler diagnostiske trekk som tapperenne, men påvisning av kull med jordbor nedenfor strukturen kan eventuelt knyttes til dette.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
S1: Kullmile. Ytre diameter: 4,5 x 4,0 m, indre diameter 3,5 x 3 m bred og 0,2-0,3 m høy/dyp. Rund form med svak voll i søndre/sørvestre del, noe oppbygd i østre del.
Lokaliteten består av to enkeltminner i form av to tufter. Tuftene ligger på en morenerygg og har god drenering. Fjell i nord, øst og vest gjør at de også ligger godt i le for vind. Tuftene har svake voller med innganger trolig mot øst. S2 ligger omtrent 15 m sørvest for S1. Ved prøvestikk midt i begge tuftene ble det avdekket groplignende, trekullholdig struktur i den ene tufta (S1) og et trekullsjikt i den andre (S2). Dette ble tolket som ildstedsaktivitet knyttet til bruken av bygningene som en gang stod her. Tuftene er gjengrodde og det er vanskelig å få et klart bilde av form og oppbygning. Den ene tufta synes å være rektangulær (S1), mens den andre er mer hesteskoforma (S2). 14C-dateringer av trekullsjiktene i prøvestikkene viste ulik alder på tuftene med henholdsvis 410 ¿ 580 e.Kr. (folkevandringstid) for S1 og 980 ¿ 1160 e.Kr. (vikingtid/tidlig middelalder) for S2. Den nære beliggenhet mellom tuften skulle tyde på en samtidighet i brukstid, men 14C-dateringene heller tyder på at de er fra ulike tidsperioder. I denne sammenheng skal nevnes lignende tufter funnet på morenerygger i høyanger (R 129718). Dateringer fra den ene tufta gav også en alder til folkevandringstid, mens en annen tuft (som var mer tydelig oppbygd) gav en alder til vikingtid. Spørsmålet er da om det heller dreier seg om en bruk av området over lengre tid. Om det har vært en kontinuerlig bruk eller om det har vært avbrekk i bruken er vanskelig å ha en formening om.
Lokaliteten består av i alt 7 strukturar (S 1-7). Av desse er 6 tufter og ein innhegning. Sentralt plassert i lokaliteten oppå ein mindre kolle ligg S1 (tuft). I tilknyting til S1 ligg S2, ein tørrmura rektangulær innhegning. Den følgjer den nordlige hellinga på kollen som S1 ligg på. Struktur 5 og 3 ligg langs ein nordvestlig-søraustlig akse trekt gjennom S1. S5 markerar slik sett lokalitetens nordaustligaste grense, medan S3 markerar den søraustligaste grensa. Dei andre strukturane ligg i området sørvest for denne aksen i retning elva og Øvre Breiddalsvatn.