Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Lengst i S: 1. Rundrøys. Klart markert, noe avflatet. Bygd av større og mindre rundkamp, samt et par inntil 1m l blokker. I Ø-del et grunt og et dypere søkk, det sistnevntes d 1m, dybde 0,5m. Av SV-delen er en sektor fjernet, heri nedraste stein. Røysa er mosegrodd. Inntil V-kant vokser ei stor og ei mindre gran. D 10m, h 1m. 20m N for 1: 2. Rundrøys. Klart markert. Av samme materiale som 1. Midtpartiet heltutgravd til N-kanten. I VNV-kanten større blokker. Bevokst med gress, lyng og mose. Rognekjerr i midten. D 4m, h 0,5m. 2m Ø for 2: Uregelmessig ansamling med rydningsstein som kan skjule andre gravrøyser. Bevokst med noen grantrær og klynger med bjørk. St utstrekning N-S 15m. På Ø-siden av forannevnte vei og 50m Ø for gravrøysene er et tidligere, mindre, kulturbeite som nå er tilplantet med gran. Ellers frodig gressvegetasjon og temmelig tett løvkjerr, særlig osp. På dette området finnes minst: 10 rydningsrøysr. Noen meget overgrodde, andre uten særlig vegetasjon. Gårdens eier, Lars Sagberg, hadde tidligere kunnet telle hele 37 røyser på dette lille området, fortalte han. Ingen av disse røysene er nok gravrøyser, men en del av dem stammer sikkert fra gammel rydning.
Rad med steiner på plass for tidligere registrert sirkelformet reingjerde. To kjøttgjemmer N for gjerdet. Befaring TMU 13.07.2011: Nyregistrert en forlengelse av steingjerde ID 130000 på yttersiden (NØ)av det stående reingjerdet NV for veien. Dette reingjerdet strekker seg fra det stående reingjerdet i N mot Ø-SØ i en bue. Selve steingjerdet måler opp til 1 m i bredden og strekker seg ca 20 m langt. gjerdet er godt synlig, men består av kun en og noen steder 2 steiner i høyden, slik at det gjennomsnittlig er 10-20 cm høyt. Kontrollbefaring av SD 14.09.2011: Det meste av gjerdet er lagt masser over og ligger under fylkesvei 98. Ut i fra innmålingen i 2009 skal det være deler lengst NØ som det ikke har vært fylt masser over, men det ble ikke gjenfunnet. Det kan imidlertid være det samme gjerdet som ID 130000-2, hvis det har vært innmålt under dårlige GPS-forhold. ID 130000-2 ligger ca 19 m SØ for ID 130000-1. ID 130000-2 har trolig sammen med ID 129999 vært en sirkulær innhengning som er brutt av fylkesvei 98, slik at størsteparten av innhengningen ligger under hovedveien. Det var ikke mulig å finne spor etter noen form for ledearmer i tilknyttning til gjerdeanlegget. Ut fra plassering i terrenget skulle evt. ledearmer vært orientert med åpning mot NØ, der det for reinen er en naturlig "suohpa/overgangssted/passasje" ved Stuorrajohka. Det moderne reingjerdet er etter TMUs befaring flyttet ca 20 m lengre NØ som følge av opprustingen av fylkesvei 98.
Rund 11m diam. tydelig I terr¿nget. Syns som en svær haug med torv. ca 0,5m høy. Torvlagrets tjocklek ca 0,4-0,5m. Mulig fyrkantig struktur 5,5x5,5m I mitten. I ytan ligger stein 0,7-0,3m store.
1. Tufta tegner seg som en langgrunn ring som er svakt markert med en jordvoll. Ringen er ikke like tydelig over alt. Mot S ser det ut som om det er et hakk i vollen. Dette kan være inngangen. Inne i ringen ligger det noen flataktige, løftestore stein. I NØ-kant er det et par lave, jordfaste steiner innenfor vollen. L Ø-V 9m N-S 7m. Ca 14m NNØ for sentrum av denne ovale tufta: 2. Midtpunktet av rektangulær tuft fra 1700-tallet. Det er tradisjon om at dette er en støl som brente og som aldri ble gjenoppbygget. Herav navnet Brendebu. Ad 1: Omlag midt i Å6 er det etter bygging av den nye hytta brent noe avfall før ringen ble oppdaget. Ellers kan det tyde på at tufta har sluppet heldig fra byggevirksomheten både på 1700-tallet og 1970.
Heller III-IV -V dannet et kompleks ved Ø-enden av vannet. Hellerne ligger ved siden av hverandre under en S-vendt, utoverhengende fjellside som strekker seg ned til Øljuvatn. Fjellsiden danner den V-ligste utløperen av Skorpetind og skråner ned til vannet ved inngangen til vika mot SØ. Ved vannkanten ender den i et 3 m høyt, loddrett fall ned i Øljuvatn. Ved foten av fjellsiden fins det en overgrodd ur som skråner bratt ned mot vannet. Under hellerne er det dannet et platå innenfor dråpefallet. Utenfor dette begynner så den bratte skråningen. Heller III-V ligger 15-20 m over Øljuvatn. De tre hellerne beskrives som tre separate hellere pga. dråpefallets forløp, men da de ligger inntil hverandre, er det meget mulig at de har vært benyttet samtidig. I alle tre hellerne ble det nemlig gjort funn av steinalderkarakter. To andre hellere ligger under den samme fjellveggen: Heller VI ved Øljuvatn, samt Heller I ved Skorpetindbotn.
Helleren er ca. 8 m lang langs fjellet i retning N-S og delt i to avsnitt. 1) De nordligste 4 m har stor oppbygget mur og relativt god takhøyde (ca. 2 m). Muren er ca. 1 m høy på innsiden og ca. 2 m på utsiden. Muren er pent lagt opp i øverste del, men virker mer som en røys i nedre. Øvre murnivå var ujevnt. Avstanden fra innerveggen til muren er 4 m på det største, men innerveggen er meget uregelmessig. Gulvet et ujevnt og mange stein stakk dels opp, lå dels løst på bakken. Inngangen vender mot vannet mot vest og ligger ca. 1 m fra hellergulvets nordligste ende. 2) De sydligste 4 m av helleren er et trangt rom under hammeren med meget lav takhøyde (ca. 1 m) og med gulvnivå noe lavere enn nordlige del. Åpningen til Ndelen er trang og ligger like innenfor muren. Denne delen av helleren er usynlig utenfra da det er bygget mur fra bakken helt opp til hammeren. Gulvflaten måler 2 m Ø-V og 2,5 m N-S. Gulvet er plant og ryddig. Gulvet i nordlige del besto av 30 cm tykt svart, sterkt kullholdig kulturlag oppå lysbrun grus (sannsynligvis steril bunn).
Beskrivelse fra lokalitet:
Helleren ligger under en svær blokk A som er utoverhengende mot NØ. Blokken er 7 m lang i retning NVSØ og svakt buet ved grunnen med konkavsiden mot NØ. Den lutende veggen er ca. 3,5 m høy. Ca. 4 m fra grunnen av blokk A ved bakken ligger en annen blokk B som er noe kortere men som har samme lengderetning som A. Den siden av blokk B som danner hellerens NØ-stre grense er vertikal og ca. 2 m høy. Mellom blokk A og blokk B er det en ca. 20 m² stor flate som skråner noe mot SØ. Dråpefallet går ca. 2,5 m fra basis av blokk A. Mot NV og N avgrenses helleren av et par små og en stor blokk C. Hellerens åpning er mot SØ og ca. 2 m bred. Det er ingen murer noe sted. Under den lutende blokken innenfor dråpefallet er grunnen dekket av flate steinheller, ellers er hellergulvet bevokst med tyrihjelm, gress og mose.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
C14-datering DF261, T-697 (03.05.1968): 1860 +- 80 BP.
Sommeren 1971 var det plassert en arbeidsbrakke på toppen av knausen. Det ble gjort spredte funn på overflaten over et område på 8 x 5 m. Det ble ikke gjort funn i prøvestikk. Lagfølge: 1-2 cm våt mose; våt, gråbrun blanding av leire, jord og grus. Området er overstrødd av tomme hermetikkbokser og annet avfall.
Åpningen vender mot SSV. Helleren er 1,5 m høy i åpningen og med en trekantet, nesten likebenet grunnflate. Bredden i åpningen er 3 m og dybden, dvs. høyden i trekanten er 1,5 m. Innerst i helleren var det en trekantet, 35 cm høy og opptil 60 cm dyp "benk", dannet av en avsats i fjellet. I bunnen fantes grove heller. Disse kan imidlertid godt være nedraste stykker av taket. Taket går skrått ned mot bunnen av helleren slik at denne får form av en trekantet pyramide. Ingen funn i prøvestikk.