Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Beskrivelse fra lokalitet:
Det er ei stor flyttblokk med lengderetning øst-vest. I et prøvestikk på nordsida av steinen ble det funnet et 2 cm tykt kullag 4 cm under torva. Under det rene kullaget var et lag med kullblandet jord. I underkant av jordlaget lå et lite avslag av kvarts 13 cm under torva. Steinen er på nordsida 7,75 m lang og 3,30 m høy. Steinveggen er nesten loddrett og danner ikke noe overheng.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Heller V
Basisregistrering 11.07.1979, Per Haavaldsen: Midt på sletten og på begge sider av veien til Ødegården, 4103/9.
- 1. Rundhaug, bygget av sand, bevokst med gress og gran, klart markert. Haugen er omrotet og avflatet i toppen. I SØ er den avskåret av veien. D 14m, h 0,5m.
- 2. Rundhaug, byggemateriale, vegetasjon og bevaringstilstand som 1 men rundt haugen tydelig fotgrøft, 0,75m bred, 0,4m dyp. D 15m, h 0,75. Beliggende 5m NV for 1.
- 3. Rundhaug, byggemateriale og vegetasjon som 1, men mer omrotet også i ytterkant i NØ og avskåret av veien i NV-kant. Uklart markert. D 12m, h 0,5 - 0,75m. Beliggende 20 m SSØ for 1 på andre siden av veien.
KONTROLLREGISTRERING 02.07.2012, Julie K. Ø. Askjem, Vestfold fylkeskommune:
- Haug 1, 2 og 3 er som beskrevet av Haavaldsen, men nå tett bevokst med 3-4 meter høye gran- og løvtrær, samt gress og busker. De er umulige å se før man står i/på kanten av dem, og ble gjenfunnet på LIDARscan, som så ble sjekket i felt med CPOS GPS. Under kontrollregistreringen ble det funnet ytterligere 2 hauger på vestsiden av veien, 35-65 meter sør for haug 1.
- Haug 4: Rundhaug, ca 16 m i diameter. Hovedsakelig bestående av sand. Bare en voll langs ytterkanten står igjen. Største høyde sett fra sørvest er 0,7 meter. Haugen ligger ca 35 meter sørsørvest for 13156-2, inntil og på vestsiden av veien. Haugen er vanskelig å se pga tett planteskog/gjengroing og er bevokst med 3-4 m høye grantrær, løvtrær, samt gress, mose og slyngplanter. Det står en høy, gammel furu i midten. Haugen er best synlig fra sørvest der det er en liten åpning i den ellers tette vegetasjonen, slik at ytterkanten er godt synlig. Haugen ble først oppdaget på LIDARscan i forbindelse med kontrollregistrering av 13156-1,2,3, og sjekket med CPOS GPS i felt.
- Haug 5: Rund gravhaug kant-i-kant med 13156-4 på sørsiden. Diameter ca 15 meter. Består av sand og jord. Har tydelig fotgrøft utenfor vestre halvdel. Vestre halvdel er den mest tydelige delen av haugen, mens østre del ser ut til å være noe ødelagt. Største høyde sett fra bunnen av fotgrøfta på vestsiden er 0,4 meter. Haugen er tett bevokst med 3-4 meter høye grantrær og løvtrær, samt av gress, mose og blåbærlyng. Haugen ble først oppdaget på LIDARscan i forbindelse med kontrollregistrering av 13156-1,2,3, og sjekket med CPOS GPS i felt.
Litt S for toppen av nuten ligger det både dyregraver og et reinsgjerde. Reinsgravene sperrer av et lite pass som leder ut til skråningen mot Tjønnstøyltjønn. Det er antakelig 3 graver som ligger etter hverandre på langs. De er nå igjenkastet, og da terrenget omkring er meget steinet, er det vanskelig å bestemme hva som er dyregraver og hva som er naturlig. Det er delvis benyttet store moreneblokker som sidevegger i gravene. Reinsgjerdet ligger helt ute ved stupet. Det går fra bergveggen ut mot bratthenget og sperrer av en smal passasje. Passasjen fører bort til en heller litt lengre N. Prøvestikkene ga bare ubetydelig med kull, og helleren viste ingen spor etter å ha vært benyttet under jakten, f.eks. i form av oppbygde bogastill. Antakelig har den ligget litt for langt unna gjerdet, og det var ingen passasje videre forbi helleren. Ovenfor reinsgravene er det flere knauser som kunne brukes som skjulesteder, og hele anlegget har en utmerket beliggenhet med henblikk på styrtfangst.
Kontrollregistrert av TFK 06.06.25: Ledegjerde ble gjenfunnet og målt inn. Av dyregravene ble det funnet bare én som med litt godvilje kan tolkes å være en igjenfylt fangstgrav. Lokaliteten var opprinnelig kartfestet ca. 50 m S for nåværende. Nåværende geometri passer imidlertid veldig godt med opprinnelig beskrivelse, til tross for at to av dyregravene ikke kunne identifiseres i felt.
Langs hele vestre neset strekker det seg en fin sandstrand, delvis dekket av store stein som stammer fra et dyrkningsforsøk. Lengst ute på denne sandstranden var det funnet flint og bergkrystall. Undersøkelsen. I flere prøvestikk ble det funnet kull, og en rekke prøvegravninger viste et nesten sammenhengende kullag under torven langs hele sandstranden. Halvor Killingtveit mente at dette kunne skyldes at de før pleide trekke opp båtene her for å tjærebre dem. På et mindre område langt inne på odden fantes ikke vegetasjon. Under et ca. 10 cm tykt lag av sand og grus med spredte kullbiter fantes her et tynt lag torvjord. Under dette var det igjen grus. Dette skyldtes, sa Halvor Killingtveit, dyrkningsforsøket tyve-tredve år før vår undersøkelse. De hadde da spadd opp torven, snudd den og kastet jord over. Ytterst på sandstranden, der hvor det tidligere var funnet flint og bergkrystall, ble det gravet en sjakt fra vannkanten og innover. Her ble funnet en del avslag av bergkrystall løse i sanden. For om mulig å finne et kulturlag ble det ytterste av torvkanten skåret vekk i 5-6 meters lengde og 1/2 til 1 m innover. I et ca. 40 cm dypt lag av uensartet sand ble funnet små kullbiter og avslag av bergkrystall. En 2 m bred sjakt videre innover ble gravet, men heller ikke her ble funnet urørt kulturlag. Innerst var det også slutt på funnene. En del flint ble funnet på ca. 1/2 m dyp ute i vatnet.Konklusjon. Det synes som om hele boplassen er vasket ut i vatnet, og merkene etter normal flomvannstand var også i høyde med de innerste av funnene.
Tokke-Vinjeprosjektet 2024: funn av ett bergkrystallavslag i overflaten.
Løsfunn av en 9,5 cm lang skiferpilspiss med rombisk tverrsnitt, rette, parallelle egglinjer, tange og mothaker. Pila var knekt i to omtrent 1/3 inn fra tangen og spissen noe skadd. De to bitene lå med ca en halvmeters avstand til hverandre. Det var ingen andre funn i umiddelbar nærhet, så det er nærliggende å tolke denne pilspissen som bortskutt. Funnet på sørspissen av den samme tangen som lok. S3 lå på. Alder: Yngre steinalder, trolig perioden ca 3500-2500 f.Kr.
Opprinnelig tekst: Undergrunnen består av fin steinfri sand og lokaliteten er praktisk talt helt plan. Bak boplassen - mot øst - er terrenget noe myrete, men på selve boplassfeltet var det tørt selv under kraftige regnskyll. Boplassen ble lokalisert ved funn av skjørbrent stein. Prøvegraving gav flere funn av skifer, flint og bergkrystall.
Lokaliteten ble etterregistrert i 2018 av Telemark fylkeskommune. Denne lokaliteten ligger nå i dag under vann. Høyre vannstand over lengre tid har endret lokalitetens karakter. Torv og vegetasjon er vasket vekk og bølger har flyttet grus og sand opp i strandsonen. I sen sommer 2018 var vannstand mye lavere enn vanlig. Det ble prøvestukket ved plassen. Lokaliteten ble ikke gjenfunnet, men den kan fortsatt ligge der.