Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Rundrøys, klart markert. Bevokst med mose, gress, lyng og mindre løvtrær. I S og Ø ligger røysa opp mot to bergknauser som den delvis dekker. Toppen avflatet med grop, d 5m, dybde 0,25m. Muligens er stein herfra benyttet til et N-S-gående steingjerde 2m Ø for røysa. D 10m, h 0,75-1m.
På boplassen ble prøvegravet et område 4,3 m x 1,5 m. I prøvefeltet var et 1-4 cm tykt kullag, som ikke så ut til å dekke mer enn det utgravde området. Det ble funnet avslag av flint og bergkrystall i og like under kullaget. Det ble også funnet kvartsitt med slagmerker. I et par prøvestikk andre steder på sletten ble det funnet kvartsitt med slagmerker og enkelte kullbiter.
Helleren som har gitt stedet navn ligger på N siden ca. 150 m fra stranden (fig. 54-55). Den vender rett mot sør og er plagsomt varm på solrike dager. Bakveggen skråner jevnt utover, ved dråpefallet er helleren 6 - 8 m høy. Fra V mot Ø faller "gulvet" ca. 1 m. Helleren er på det dypeste ca. 2 m fra dråpefallet til bakveggen. Selv i kraftig regn er helleren helt tørr, uten noe vannsig langs bakveggen, det dryppet bare ganske ubetydelig et par steder.
Undersøkt på nytt i 2025. Typologisk datert til steinalder-bronsealder, C14-datert til eldre jernalder og middelalder. Opprinnelig veldig feilplassert i Askeladden. Oppdatert geometri 2025.
Pynten består av en fremskytende bergknaus med bratte sider. Mot nord åpner seg imidlertid en liten bukt med sandstrand (båtplass ?). Rett inn for denne bukta ble på bergryggen funnet 2 små flintstykker liggende ca. 20 cm fra hverandre. Flinten lå direkte på berget, under et tynt torvlag. Lenger ut mot spissen er torvlaget tykkere, og det ble funnet kullspor. Ytterligere prøvestikk viste at boplassen neppe kunne være av særlig utstrekning, og neppe videre funnrik. Gravningen ble derfor innstilt. Funn: 2 små flintstykker, slått av forskjellige flintklumper.
Boplass på et lite nes, markert ved en bergknaus som stikker ut i vannet. Boplassområdet er av begrenset omfang, det ligger på sandgrunn, og hever seg litt over myrene omkring.
Rektangulær, om lag 8x4 m, orientert omtrent nordvest-sørøst. Framstår som svært utydelig rektangel av steiner som delvis stikker opp av torva og gjennom overskylt(?) sand. Tidligere registrert og utgravd (HTK lok. 1064, se Gustafson 1978:57-58). Ved utgravingene tidlig på 1970-tallet blei det påvist indre takbærende stolper innenfor rektangelet av steiner. Utenfor kortveggen i sør blei det da avdekket en stor haug av dyrebein, trolig mest reinsdyrbein. Tufta blei C14-datert til et relativt langt tidsspenn i eldre jernalder, men har blitt noe ombygd i løpet av denne perioden. Tufta framsto som langt mindre tydelig ved NIKUs registreringer sommeren 2005 sammenligna med hvordan den beskrives hos Gustafson (1978). Dette gjelder også ¿ og kanskje i enda sterkere grad ¿ haugen av bein utenfor søndre kortvegg, som ser ut til å ha blitt kraftig utvaska i løpet av de siste 30 åra som følge av erosjon. Tufta ligger på en flat sandbanke ca 50 m vest for Rikulvsteinen. Alder: ca 350 f.Kr.-280 e.Kr.