Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Peisabotn; (837-841, 115) ble egen støl i 1832, men var sannsynligvis tatt i bruk før, kanskje før Fagradal. I 1820 fantes det et tømret sæl, et murt ildhus og et fjøs i Peisabotn. Den ble da bortleid for en årlig avgift av 4 ¿smalefoster¿. Den ble senere overdratt til gården Frøynes. (Olafsen 1910:80-81) Peisabotn er fortsatt intakt, og stølshusene er i god stand. I dag går t-stien gjennom Peisabotn, men Søre Nordmannsslepa går egentlig utenom vollen. Den går sør for tjernet; i foten av det lille høydedaget. De som drev på stølene ønsket ikke å ha hundrevis av kyr og hester trampende gjennom stølen.
Beskrivelse fra lokalitet:
Fangstgrop; (117) ca 800 m øst for Fantahelleren ligger en fangstgrop like inntil og sør for slepa. Gropa er 2 x 4 m og 0,50 m dyp, og er noe tilgrodd med fjellbjørk. Den ligger på et eide som smalner av i øst, og dette har sannsynligvis vært et godt sted å jakte rein. Gropa har kanskje vært brukt i kombinasjon med ledegjerder, men slike er det i dag ikke mulig å finne restene av.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Fangstgrop. Ytre mål: 4 m Ø-V. Indre mål: 2 m Ø-V. Dybde: 0,50 m. Voll i S og N. Fangstgropa er dårlig markert, den er kanskje kasta igjen siden det er mye stein oppi gropa. Den er tilgrodd med fjellbjørk, og ellers gress i bunnen.
R 105905 består av tolv enkeltminner; seks tufter (S1-4, S9, S11), to rydningsrøyser (S8, S10), to steingarder (S5, S12) og fire grensesteiner (S6, S7). De seks tuftene lå på en forhøyning sør på flaten. Tre av tuftene bestod av grunnmur av stein (S1, S2, S11) mens de tre andre av jordvoller (S3, S4, S9). Tuftene med jordvoller er nok de eldste. Likende tufter er funnet i Bjørndalen i Sogndal (R 105899) få kilometer øst for Gamlestølen. Disse har C14-dateringer som viser bruk tilbake til romertiden. I kulturhistorisk leksikon på nettsiden til ¿Fylkesarkivet Sogn og Fjordane¿ står det følgende om Gamlestølen: Frе gamalt lеg sela pе Fadnastølen om lag 300 m lenger framme enn i dag. Pе 1800-talet tok ei snøskred med seg sel og fjøsar, og stølsdrifta vart flytta lenger heim der den heldt fram til 1947. Ein finn enno murar etter den gamle stølen som hadde ein flat og fin selbø, medan terrenget er meir kupert der stølen ligg no (http://fylkesarkiv.no/). Stølen ble altså fraflyttet en gang på 1800-tallet og ned til det som i dag heter Fadnastølen. Trolig er de to tuftene med grunnmur av stein fra husa som stod på stølen da raset gikk. Et steingjerde (S5) er synlig i nordre og nordvestre del av den forhøyde flata med tuftene. Det er spor etter gjerdet også i vestre del ned mot elva. Nord for steingjerdet er terrenget myrlendt, men i østre kant av myra ved kanten av fjellskråningen mot øst ble det funnet spor etter en tuft (S11). Det ble også funnet rester etter en oppmuring (S12) rett nord for myra i en sørvendt skråning. Oppmuringen ble tolket som spor etter steingjerde og markerer således en nordlig avgrensning av stølsområdet. Det ble gjort en rekke forsøk på å ta ut kullprøver fra tuftene ved prøvestikking, men det viste seg vanskelig å påvise ildsteder og kulturlag.
Beskrivelse fra lokalitet:
Kolgropa er synleg som ei låg nedsenking i bakken med opp til 50 cm store steinar i vollen rundt. Den er omlag 2.6 m i diameter. Kollaget er omlag 10 cm tjukt.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kolgropa er synleg som ei forsenking i terrrenget, opp til 50 cm store stein i vollen rundt. Omlag 2.6 m i diameter.
Rektangulær gammetuft, 13 x 6 m. Orientert NNV-SSØ. Tufta er godt synlig i terrenget. Synes som en forhøyning med tydelig voll og fordypning i N-enden av tufta. Den S-lige delen av tufta virker å være en forhøyning/rom på 5,5 x 4 m. Høyde på vollene er 0,2 m og bredden er ca 0,5 m, med unntak av voll i N som er ca 0,8 m bred og rundere i formen. Voll i S er utydelig og lite markert. NV-hjørnet av S-delen av tufta/forhøyningen er meget tydelig og firkantet i formen. SV-hjørnet er skadet. N for forhøyningen er en tydelig og markert lyngbevokst voll, ca 0,3 m høy og 0,8 m bred. Denne vollen er rund i formen. Svake voller i retning N-S fra forhøyning/rom til N-ligste voll. N-lig del av tufta er 2,5 x 4 m og dypere enn S-lig del. Tufta er bevokst med gress, blåklokker, engsoleie, engsyre og ryllik. I N er vollen lyngbevokst. Rogn oppe på N-vollen og nedenfor Ø-vollen. Litt vier ved siden av V-vollen. Det kan tyde på at de to N-ligste vollene er eldre enn de andre vollene i tufta. Kan ha vært del av eldre tuft/gamme. Den S-ligste delen av tufta synes å være en nyere gammetuft da den har en annen struktur/form enn den i N-delen av tufta. Det kan derfor ha blitt bygd en ny gamme oppå en gammel gammetuft, der det har blitt tatt torv fra den eldre gammen. En vegg kan ha blitt stående. Kan ha blitt brukt som vegg en gang til.
R 105910 består av fem tufter (S1-S3, S6 og S8), en oppmurt vei (S4), et steingjerde/oppmuring (S7) og en rydningsrøys (S5). To av tuftene (S1 og S2) er tidligere registrert i 2000 i forbindelse med Statnetts utbedringer av kraftlinja mellom Fardal (Sogndal) og Mel (Balestrand) (jf. Furnes 2001: XLVII). For plantegninger av S1 og S2 henvises det til registreringsrapporten fra 2001. De to tuftene ligger på en flate i sørvestre del av lokaliteten. Den ene tuften (S1) ligger i sørkanten av beitemark, med en gran- og bjørkekledd kolle 5 meter mot sør. Den andre (S2) ligger omtrent 35 m lenger mot sørvest i et område med åpen granskog der det mot øst, vest og sør skrår bratt ned. Omtrent 20 m nordvest for S1, like nedenfor en bratt bergknaus i ytterkanten av beitemarka, ble det registrert en oppmuring av stein (S7). Det er usikkert hva oppmuringen representerer, men er trolig rester etter et steingjerde. På oppsiden av den bratte bergknausen i åpen blandingskog, ligger S3 (tuft). Tufta er bygd opp mellom to bergrygger med en oppbygd vei (S4) som går ut mot øst. Like øst for denne veien ble det registrert en samling av stein som ble tolket som grunnmur etter en mindre bygning (S6). Omtrent 20 m nord for den oppbygde veien ligger en rydningsrøys (S5) og markerer trolig lokalitetens nordlige avgrensning. I vestre kant av elva, som også markerer vestre avgrensning av lokaliteten, ble det funnet en oppmuring som trolig er rester etter et kvernhus (S8). Et ildsted fra en av tuftene (S2) ble C14-datert på trekull til yngre romertid, mens trekull fra en annen tuft (S1) ble datert til folkevandringstid. S2 ble også datert til romertid ved registeringen i 2000 (tuft A). I Leikanger bygdebok står det om plassen Bjørge at sagnene forteller at det skal ha vært en gård der i eldre tid, men at gården ble liggende øde etter svartedauen (Bøthun 1965:299).
Ved maskinell sjakting ble det funnet skjørbrent stein, kull, dyrebein og syllsteiner, steinheller under matjordlaget. Kulturlaget er inntil 80cm tykt.
Lokaliteten ligg på Seljevollen, vest om Grindelvi. Lokaliteten ligg om lag 10 meter vest om elva på ein rydda voll, dekt med gras og nokre unge grantre. I nord og sør er lokaliteten avgrensa av tett granvekst. Lokaliteten er truleg fleirfasa.
Det vart dokumentert eit dyrkingslag (2PS79) til Høgmellomalderen. Ein kolprøve, vest om lokaliteten, (2PS70) vart datert til 1600-1700-talet og er difor utanfor lokalitetsavgrensinga. Dei fire registrerte tuftene tilhøyre eit førhistoriske stølsanlegg, truleg frå yngre jarnalder-mellomalder.