Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Tuft. Ytre mål: 6 x 4,5 m. Lengderetning N-S. Noe usikker da den er dårlig markert. Omgitt av gressbevokst voll hvor det også vokser smørblomst og blåklokker.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokalitet bestående av gravhaug.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Gravhaugen fremstår som en sirkulær forhøyning med tildels klar avgrensning, noe diffus i NV. Den er oppbygd av jord og stein. Mål: Diameter 11 m. Høyde 0,9 m. Haugen har antydning til plyndringsgrop i sentrum. I den østre kant er det i ettertid lagt opp en del mindre rydningsstein.
R1: Rektangulær hustuft, 8 x 6 m. Orientert V-Ø. Synes som to groper i terrenget. Meget godt synlig. Tufta synes å være delt i to rom, et mindre i Ø og et større i V. Den største gropa er traktformet og er 1,8 m dyp. Den minste gropa er 2 x 2 m og 0,9 m dyp. Vollene er 0,5 m bred. I N er vollen utydelig og går iett med terrenget. I V og Ø er vollen 0,1 m høy, i S er vollen 0,3 m høy. Vollen er markert langs Ø-kanten og i SØ-hjørnet. Det er stein i vollen. En del stein i dagen i voll i V og N. En forbrent tømmerstokk ligger langs N-voll. Tufta er lyng-, vier-, einer-, bjørk- og rognebevokst. En furu og noe smårogn vokser inntil voll i SØ-hjørnet. Noe smårogn N for tufta. 2 m S for SV-hjørne ligger det en stein, 0,6 x 0,3 m. Ca 20 m SSV for R1 ligger R2: Rektangulær tuft, 6 x 3,5 m. Orientert N-S. Tufta vises som en forhøyning med grop i terrenget. Synes på nært hold. Det synes som om tufta er delt i to rom. N-delen av tufta er svakt markert i forhold til terrenget omkring. I S er vollene mer markerte. Det synes som om V-vollen er murt opp av stein. I V er vollen 0,4-0,5 m høy og 0,5 m bred. Voll i N går i ett med terrenget omkring og er utydelig. Voll i Ø er 0,1 m høy, men utydelig. Voll i S er 0,4 m høy i SV-hjørnet og blir lavere til 0,1 m i SØ-hjørne.I S-delen av tufta er det en forsenkning på 2 x 2 m. Tufta er mose- og lyngbevokst. Ingen stein i dagen. Det vokser einer, små rognetrær, ryllik, engsyre og blåklokke på tufta.
HONNHAMMAR III: Ligger 24 moh. Feltet består av fire store og tydelige malte fiskefigurer, som befinner seg nederst på en høy og rett bergvegg. Nede tl høyre på feltet er det minst to store og dype groper. Geolog: Fire store fisk (laks?) malt som i en stim, tre mulige fiskesnører (delvis rødmalte, delvis evt. utnyttet naturlig jernoksydutfelling i kvartsårer), og to (?) noe yngre fiskesnører (brudd på fiskesnører?), og skålgroper. Venstre grop virker sikker, den høyre og minste gropen kan muligens skyldes flak- og gropforvitring, som uansett påvirker den.
Lindgaard 2010: Vannerodert sprekkesone, men tydelige spor av fargepigmenter som på malerier.
HONNHAMMAR VII: Ligger 28 moh. En noe utydelig, litt usikker gitterfigur. Delvis tilgrodd av mose og lav, men denne veksten er blitt fjernet over en betydelig del av figuren. Felt med rødfarge på en loddrett bergvegg rett ved stien. Bergflata er delvis dekt med lav, derfor er det vanskelig å se sikre figurer. Fordi så lite er synlig er det vanskelig å avgjøre om fargen er maling eller rødfarget mineral (feltspat). Det som vises er noen linjer. HONNHAMMAR X: Sitat Kalle Sognnes 17.06.1990 (innberetning i top. ark): "Hallström (1938) angir at det 15-20 m nord for felt III er et felt med rødfarge, som han mener må være malt. Vi lyktes ikke å gjenfinne det, vesentlig pga tett vegetasjon, som ogå har medført tykke lag av lav og mose på bergflatene."
Honnhammar XVII og XXII påvist i 2012.
HONNHAMMAR II: Ligger 17 moh. Feltet består av fem malte elgfigurer. De er godt synlige og entydige. To av dyrefigurene har kropp, tre har hode og delvis kropp. To har linjer i kroppen. HONNHAMMAR VI: Ligger 14 moh. Feltet befinner seg på en bergvegg som reiser seg fra en smal (knapt 1 m), forholdsvis vanskelig tilgjengelig hylle over et stup ned til fjorden. Ligger svært utilgjengelig til. Feltet består av to elgfigurer med hodene vendt fra hverandre. Veldig utydelige figurer, svak rødfarge. To delvis utydelige elgfigurer, som er ufullstendige. malingen er delvis blitt borte ved kjemisk forvitring og avskalling. HONNHAMMAR VIII: Ligger 11 moh. Feltet består av en korsfigur med sikksakkmønster over (to linjer). Figurene berører hverandre. Avskallinger i overflaten av berget har skadet venstre del av figurene. [Det har også blitt funnet en ny figur her, et hjortedyr. Antakelig funnet ved registrering og befaring i 1997 av Eva Lindgaard og Anne Haug. Muligens i 2005 av Lindgaard og R. Sæterhaug. Red. anm.]. Ca 9 meter fra korsfigur i felt VIII, ligger et udefinerbart geometrisk mønster (IX C). Ca 1,5 meter nord for C ligger B, som også er et geometrisk mønster, bestående av ovaler. Denne fig. er tidligere tolket som framkroppen av en fugl eller lignende. Ca 3 meter nord for B ligger A, som er et større geometrisk mønster (deler av det er rombisk). T. Nordsted ved NIKU har uttalt at disse geometriske mønstrene på Honnhammer er blant de største på bergkunst i Norden. (se skisser). "Hakekorse"t ikke hakekors, men korsfigur med sikksakkmønster over. Figurene ligger på en nesten loddrett bergflate vendt mot vest på et bratt parti ved Tingvollfjorden. HONNHAMMAR IX: Ligger 13 moh. Ca 9 meter fra korsfigur i felt VIII, ligger et udefinerbart geometrisk mønster (IX C).Ca 1,5 meter nord for C ligger B, som også er et geometrisk mønster, bestående av ovaler. Denne fig. er tidligere tolket som framkroppen av en fugl eller lignende. Ca 3 meter nord for B ligger A, som er et større geometrisk mønster (deler av det er rombisk). T. Nordsted ved NIKU har uttalt at disse geometriske mønstrene på Honnhammer er blant de største på bergkunst i Norden. (se skisser). Figurene ligger på en nesten loddrett bergflate vendt mot vest på et bratt parti ved Tingvollfjorden.
HONNHAMMAR V: Ligger 16 moh. Har 1 menneskefigur, 4 firbeinte landdyr og 1 sjøpattedyr. HONNHAMMAR IV: Lokaliteten ble oppdaget av Kristen Michelsen i 1982. Malingen var da skinnende rød og ga inntrykk av å være forholdsvis ny. Ved undersøkelse i 1990 var det nesten ingen maling å spore, men en fiskefigur tegnet seg tydelig i den ellers helt lavdekkete bergveggen. Denne figuren synes å være dannet ved at lavet er skrapt bort. Flekkevis kunne det påvises rester av bleik rød maling inne i figuren. Lokaliteten virker tvilsom. Trolig dreier det seg om et falskneri fra nyere tid. Ble likevel fotografert (Sognnes 1990).
Honnhammar XVI påvist i 2007. Honnhammar XVIII, XIX og XXV i 2012.