Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Spor etter gårdsbosetting, minst 300 år gammel. Stedet kalles for 'gammeljorda', og ifølge grunneier var disse tufter der allerede på 1600-tallet da grunneiers slekt slo seg ned ved lille Målvatn. Matgjemmer tyder på samisk bosetning.
Deler av steinbruddet i Klungen ble åpnet for prøvetaking av stein for å undersøke kvaliteten iht. bruk i restaureringsarbeidet av Nidarosdomen. Størstedelen av bruddet ble avdekket sommeren 1998 under arkeologisk overvåkning utført av Vitenskapsmuseet på oppdrag fra FK. Det ble observert mange brytningsspor langs bruddkanten mot sør, langs sålen av bruddet og spesielt i forbindelse med en 5-6 m dyp sjakt i den nordøstre kanten. De fleste brytningsspor og løsfunn antas imidlertid å dateres til nyere tids bruk av bruddet og bruddområdene. Undersøkelsene ga resulterte i at de nordlige deler av bruddet inkl. den framkomne sjakten ikke burde berøres ved nye uttak men at den søndre bruddkanten og området øst for bruddet ikke inneholder spor av eldre tiders drift. Her har det foregått steinuttak på slutten av 1800-tallet som har fjernet eventuelle spor etter middelalderuttak. Fra NGUs fagrapport: Klorittskifer og kleberstein fra Øye, Klungen og Huseby like syd for Trondheim har vært benyttet som råstoff til Nidarosdomen både i middelalderen og under senere restaureringsarbeider. Flere av bruddene har stått nærmest urørt siden høymiddelalderen, og brytningsspor kan si oss mye om den tidens driftsmetoder. Brudd og tipper av ulike aldre er registrert og undersøkt. Videre er det utført en geologisk kartlegging av berggrunnen rundt forekomstene, først og fremst siden Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider ønsker å vurdere forekomstene for fremtidig uttak.
På brinken over NØ-SØ-gående moreneterrsse i dalsida ned mot Rundtjørna i SØ og NV for SV-NØ-gående turvei til Bjørnkollia på nedreliggende moreneplatå: Felt med 2 dyregraver. Tilnærmet runde med voll. Tydelige i terrenget. Gravene ligger inntil hverandre. Vollen høyest i SØ. Noe stein synlig. Gropa lengst i NØ noe uregelmessig. D 1-1,5m, dybde 0,3-0,5m. Vollens br 1m, h i SØ 0,1-0,2m. Påvist av Åsmund Wollum, Atna.
ID-nr. 401 og 420 i den sørsamiske kulturminnedatabasen (brisling).
To gammetufter som i 1987 var nedbygget av hytter.
Det er noe usikkert hvilke av de tre hyttene (fnr. 7, 9 og 17) det er snakk om, men ettersom Hellemohytta omtales som falleferdig antar jeg det er den hytta som i dag (2021) er revet og flyttet (fnr. 9). Fjellstyrets hytte (fnr. 17) ligger enda lenger mot nord.
I sammenheng med tradisjonen om tuftene ble det registrert en gaaltije (vannkilde) og en steinkonstruksjon inntil en større stein. Disse er ikke ordentlig stedfestet.
Det er en kraftig vannkilde. Denne er tydelig gravd ut en gang i tiden og steinsatt rundt om med flate steiner. Disse kjenner man hvis man stikker en kjepp ned i kilden. Kilden er i dag igjenmuddret, men tydelig synlig.
Det er noen oppreiste flate steiner mot en stor stein. Steinene er overgrodd med torv. Det er også ett par andre store steiner på stedet.