2576750
førsteDigitaliseringsdato
informasjon
- FRA SKE
Kulturmiljø:
Vernebygget ligger på Domkirkeodden i Hamar. Domkirkeodden er et museumsområde som i tillegg til domkirkeruinen med vernebygget også av bispeborgen fra 1200-tallet. Den er i dag museum og inkluderer en innholdsrik urtehage og et friluftsmuseum med et sekstitalls gamle hus fra Hedmarken.
Vernebyggets funksjon er å skape et best mulig miljø for å ivareta domkirkeruinene. I sin tid var Vernebygget et nyskapende bygg, både i teknologisk forstand, men også som det største enkelttiltak innenfor kulturminneforvaltningen. Vernebygget er et frittstående teknisk rigg på en betongsokkel, sveiset sammen av stålrør med en heldekkende ytre flate av sammefugete spesialglass for høy grad av gjennomsiktighet festet med gjennomgående bolter. Konstruksjonen uten støttepunkter gir domkirkeruinen mulighet til å virke fritt i rommet og samtidig beskues utenfra. Bygget har form av lange sideflater som skrår mot hverandre og parallelle gavlsider som står vinkelrett mot bakken. Sideflatene er asymmetriske og vindskjeve, hvor helningsvinkelen er forskjøvet for hvert sperrfag i byggets lengde, bortsett fra et plant fag på midten, slik at sidene vrir seg ut mot hjørnene, men med ulike grad av steilhet. Dette er tilpasset de forskjellige skråningene i terrenget og ruinens gjenværende murers høye og lave partier. For at bygget skal gli bedre inn i landskapet og framstå mykere, er sideflatene også svakt krummete og buer seg inn mot ruinen. Vernebygget er både et vernebygg og en kirke stående på vigslet katolsk grunn fra middelalderen og fungerer i dag som et økumenisk kirkerom. Det er tegnet av landets mest kjente kirkearkitekt i nyere tid, Kjell Lund fra arkitektkontoret Lund & Slaatto Arkitekter AS. Byggets sakrale karakter skapes gjennom en vertikal trekantform med hovedinngang i fondveggen samt den velvete sentralaksen, hvor riggen markerer høyden og formen på middelalderkatedralens kirkerom og som markering av kirkens tverrskip. Et klimaanlegg sørger for at temperaturen ikke synker under frysepunktet og kan fyres opp til romtemperatur for benyttelse til kirkelige eller museale arrangementer. Vernebygget i kraft av å være kirke fått navnet Hamardomen og en tilhørende støpul i stål med kirkeklokker.
Utomhuselementer:
Utomhuselement nr Utomhuselement navn Utomhuselement beskrivelse Bilder - klikk på bildet for å gå til bildegalleri for Utomhuselement
1 Støpul For venneforeningen for Hedmarksmuseet er det prosjektert et klokketårn ute på odden vest for hovedinngangen. Støpulen er hovedsakelig utført i galvanisert stål, i et formspråk som står i sammenheng med de innvendige møblene tilknyttet kirkelige handlinger.
Eiendomshistorikk:
Byggingen av Hamar domkirke ble påbegynt på slutten av 1100-tallet, i en periode da kristendommen så vidt hadde begynt å feste seg på Østlandet. Fra 1200-tallet og frem til reformasjonen var Hamar domkirke sete for landets fremste bispedømme. Etter reformasjonen og med innlemmelsen av Hamar bispestol i Oslo bispedømme mistet kirken sin tidligere betydning og forfalt frem til den ble satt i brann under syvårskrigen i 1567.
Etter mislykkede forsøk på å forsøke å erstatte det nedbrente taket utover 1500-tallet, ble kirken oppgitt og benyttet som stein- og kalkbrudd utover mot 1800-tallet. Etter at Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring gjorde domkirkeruinene til en av sine merkesaker, ble kalkbrenningen stanset og ruinene gravd frem og restaurert. Siden 1880-årene har ruinen vært gjenstand for regelmessig vedlikehold.
De senere årtiers svovelholdige nedbør har bidratt til å forverre situasjonen. Nedfukting, frostsprengning og nedbryting av steinmaterialet har ført til at søylerekken mot slutten av 1900-tallet var i en kritisk forfatning. Sidestabiliteten var dårlig og konstruksjonen svekket; ruinen sto i fare for å rase sammen. Som en midlertidig løsning ble det på midten av 1980-tallet besluttet å dekke ruinen med provisoriske presenninger for å vinne tid. En rekke alternativer for en mer varig bevaring ble vurdert, blant annet forsterkninger av steinveggene, ?bandasjering? og utskiftning av søylene. Fra antikvarisk synsvinkel ble det vurdert som lite tilfredsstillende å igangsette tiltak som ville medføre inngrep i konstruksjonen. I 1987 inviterte derfor Riksantikvaren, i samarbeid med Hedmarksmuseet, til åpen arkitektkonkurranse for utforming av vernebygg rundt ruinen. Lund og Slaatto ble konkurransens vinnere.
Mens planene for vernebygg var under arbeid ble det igangsatt et prosjekt innenfor det europeiske forskningssamarbeidet Eureka/Eurocare. Prosjektet hadde som målsetting å utvikle konsepter for vernebygg over ruiner, monumenter og verneverdige bygninger generelt. I denne sammenheng var vernebygget på Domkirkeodden i Hamar et verdifullt eksperiment som ville danne basis for ny kunnskap innen dette feltet. Av denne grunn ble en stor del av vernebygget finansiert av Eureka/Eurocare.
Fra en politisk synsvinkel ble utviklingen av vernebygget en glimrende anledning til å demonstrere norsk spisskompetanse innen material, klima- og miljøteknologi.
Byggherre var Riksantikvaren for Miljøverndepartementet.
Venebygget var tenkt ferdigstilt til OL i 1994. her skulle det benyttes som en visuell bakgrunn for mange av de aktiviteter som ble lagt til Hamar. TV-seere verden over skulle bli presentert for Hamar domkirke i ny drakt. Bygget var ment å kunne leses som et symbol på viljen til å bevare kulturarven, samtidig som det også var en markering av norsk samtidsarkitektur og en demonstrasjon i teknisk innsikt.
Grunnet forsinkelser i den arkeologiske utgravningen ble ikke byggingen igangsatt før i 1997 og avsluttet året etter.
Formål:
Formålet med fredningen er å sikre vernebygget som et viktig arkitektonisk og kulturhistorisk kulturminne. Isolert sett representerer vernebygget et arkitektonisk uttrykk og en tenkning om kulturminnevern som er karakteristisk og tidstypisk for siste del av 1900-tallet.
Begrunnelse:
Vernebygget er tegnet av Lund og Slaatto arkitekter AS og oppført i 1998. Vernebygget viser hvordan ny arkitektur kan tilpasses gamle ruiner uten å komme i konflikt med middelalderens formspråk.
Tanken om å sikre domkirkeruinen har materialisert seg i en arkitektonisk form som på en god måte både bevarer og framhever ruinen. Glassoverbyggets lette stålkonstruksjon danner en kontrast som lar ruinen fremstå tydelig i landskapsrommet.
Samtidig har vernebygget blitt noe helt nytt; det har fått en tilleggsverdi som et selvstendig arkitektonisk rom godt egnet til variert bruk.
Vernebygget på Domkirkeodden inngår i et helhetlig kultur- og bygningsmiljø av nasjonal verdi. Tilpasningen mellom vernebygget, ruinen, den nærstående Storhamarlåven og landskapet rundt er utført på en dristig, men vellykket måte.
ENKELTMINNE (SKE)
Vernevurdering:
Kommentar: I og med at det inngår i et helhetlig miljø som er av fredningsklasse, vil det også være av interesse å ivareta vernebygget. Dette vil imidlertid ikke ha samme gyldighet dersom det skulle vise seg at vernebygget ikke lenger er noen god form for vern av ruinen.
Fakta:
Merknader: Arkitekt:Lund og Slaatto arkitekter AS v/ Kjell Lund og Pål Bjørnstad.
Arkitektmedarbeidere: Trond Elverum, Øystein Waag og Andreas Tjønneland.
Landskapsarkitekt: Sundt & Thomassen AS/ v Willy Thomassen. Apeland v/ Kristoffer Apeland, IBR- elprosjekt v/ Jan A. petersen og Istvan Cistar, Erichsen og Horgen v/ Jan Erik Netteberg og Ida Bryn.
Prosjektledelse: Statsbygg v/ Hans Østvold.
Byggeledelse: Sjåtil og Fornæs v/ Knut Andersen.
Hovedentreprenør: Alfr. Andersen Mek. Verksted og Støberi.
Bruttoareal: 2640 kvadratmeter
Kostnader eksklusiv mva: 58 520 000 kr.
Kilde: Riksantikvarens arkiv og Byggekunst 08/98
Bygningsbeskrivelse:
Vernebygget er primært en teknisk rigg som beskyttelse mot vær og vind, for klimatisering og vedlikehold og for fortsatt fremtidige arkeologiske studier. Men samtidig etableres et sakralt rom i relasjon til det historiske kirkebygget. Arkitektonisk gir vernebyggets vindskjeve sidevegger eksteriøret en mykhet ? det vrir seg på plass i forhold til terrengets kurvatur. I interiøret oppstår i høyde- og lengderetning en bevegelse som frigjør vernebygg og ruin fra en tvungen intern formal fiksering. Rommet har sin største utstrekning i nordøst-sydvest diagonalen, hvor det flater ut og fanger inn Mjøslandskapet i stor bredde. I andre ende avsluttes rommet på en steilere måte. Dette gir interiør og eksteriør en større grad av kompleksitet og spenning.
Vernebyggets ytre form reflekterer på ulikt vis både stedets topografi og kirkeruinenes oppdelinger og geometri. Over kirkens midtskip danner vernebygget et langsgående glasshvelv, som ligger i tilsvarende romlig posisjon som kirkens opprinnelige innvendige hvelv. På hver side av glasshvelvet er et smalt horisontalt parti over restene av kirkens to søylerader.
Fra disse horisontale, langsgående partiene er det på hver side skrå glassfelt ned til en sokkel som i plan er dreiet ca 11º i forhold til det sentrale hvelvpartiet. Vinkelavviket mellom sokkel og sentralparti innebærer at skråflatene har en varierende vinkel og således utgjør en ?vridd? flate, en såkalt hyperbolsk paraboloide.
Glassets funksjon er primært å skape det klimaskille som skal til for ruinens bevaring. Samtidig skal det gjennom sin transparens muliggjøre at ruinen visuelt igjen kan inngå som en del av det landskapet på Domkirkeodden. For å muliggjøre ønsket grad av transparens og letthet er ikke glasset innsatt i et konvensjonelt profilsystem, men i stedet festet med gjenomgående bolter. Mellom formatene er det kun tynne fuger med silikonbasert fugemasse.
Vernebyggets glasskledning bæres av stålkonstruksjoner fundamentert på en betongsokkel som går rundt hele bygget. Den synlige delen av sokkeltoppen er i prefabrikkert betong, med en presis syrevasket overflate. Sokkeltoppen ligger over en bærende, plasstøpt fundamentdrager. Denne drageren er utformet på en slik måte at den også fungerer som renne for drenering av takvann.
Stålkonstruksjonen er opplagret i leddlagre av maskinert massivt stål. Disse er sveiset sentrisk mot hverandre slik at de danner lukkede, avsluttede element. Fargen er en dempet, rødlig gråtone, som sammen med det nye gulvet inne i ruinen gir en viss varme til ruinens ellers grå flater.
Mateiralbruk vinduer: Glass og stål
Materialbruk dører: Glass og stål
Kommentar: Sementsåle
Mer informasjon fins i Askeladdens merknadsfelt
Historikk:
Sammendrag:
I 1987 inviterte derfor Riksantikvaren, i samarbeid med Hedmarksmuseet, til åpen arkitektkonkurranse for utforming av vernebygg rundt domkirkeruinen i Hamar. Lund og Slaatto ble konkurransens vinnere.
Mens planene for vernebygg var under arbeid ble det igangsatt et prosjekt innenfor det europeiske forskningssamarbeidet Eureka/Eurocare. Prosjektet hadde som målsetting å utvikle konsepter for vernebygg over ruiner, monumenter og verneverdige bygninger generelt. I denne sammenheng var vernebygget på Domkirkeodden i Hamar et verdifullt eksperiment som ville danne basis for ny kunnskap innen dette feltet. Av denne grunn ble en stor del av vernebygget finansiert av Eureka/Eurocare.
Fra en politisk synsvinkel ble utviklingen av vernebygget en glimrende anledning til å demonstrere norsk spisskompetanse innen material, klima- og miljøteknologi.
Byggherre var Riksantikvaren for Miljøverndepartementet.
Venebygget var tenkt ferdigstilt til OL i 1994. her skulle det benyttes som en visuell bakgrunn for mange av de aktiviteter som ble lagt til Hamar. TV-seere verden over skulle bli presentert for Hamar domkirke i ny drakt. Bygget var ment å kunne leses som et symbol på viljen til å bevare kulturarven, samtidig som det også var en markering av norsk samtidsarkitektur og en demonstrasjon i teknisk innsikt.
Grunnet forsinkelser i den arkeologiske utgravningen ble ikke byggingen igangsatt før i 1997 og avsluttet året etter. Bygget ble åpnet den 07.09.1998.
Formål:
Formålet med fredningen er å sikre vernebygget som har høy arkitektonisk og kulturhistorisk verdi som et godt eksempel på hvordan ny arkitektur kan tilpasses gamle ruiner uten å komme i konflikt med de arkeologiske feltene.
Formålet med fredningen er videre å sikre hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljeringen så som fasadeløsning samt materialbruk og overflater.
Begrunnelse:
Vernebygget er tegnet av Lund og Slaatto arkitekter AS og oppført i 1998.
Tanken om å sikre domkirkeruinen har materialisert seg i en arkitektonisk form som på en god måte både bevarer og framhever ruinen. Glassoverbyggets lette stålkonstruksjon danner en kontrast som lar ruinen fremstå tydelig i landskapsrommet.
Samtidig har vernebygget blitt noe helt nytt; det har fått en tilleggsverdi som et selvstendig arkitektonisk rom godt egnet til variert bruk.
Vernebygget på Domkirkeodden inngår i et helhetlig kultur- og bygningsmiljø av nasjonal verdi. Tilpasningen mellom vernebygget, ruinen, den nærstående Storhamarlåven og landskapet rundt er utført på en dristig, men vellykket måte.
kulturminneDateringEksakt
kulturminneDateringKvalitet
kulturminneDateringMetode
KulturminneEnkeltminneArt
kulturminneHovedMateriale
kulturminneOpprinneligFunksjon
verneparagraf
- 22a (Fredning av byggverk og anlegg i statens eie)