3088095
førsteDigitaliseringsdato
informasjon
- Solstua er et romantisk anlegg med asymmetri i fasadene og barokke trekk som bærer i seg referanser til eldre lokal byggeskikk, både fra Bergen og fra Østlandet. Samtidig tar detaljer opp nyklassistiske strømninger i tiden, grensende til manierisme.
Stilmessig er anlegget preget av 1920-årenes brytning mellom østnorsk nybarokk («sorenskriverstil») og mer klassisistiske strømninger. Mot det siste peker en avgrenset rektangulær bygningskropp, brede hjørnekasser og smårutete vinduer. Rikt utformede dørportaler og hovedformens tyngde peker mot nybarokken, mens asymmetrien og bruk av utmurt bindingsverk i sidefløyen er elementer hentet fra den romantiske villaarkitekturen.
Et typisk østlandsk trekk er den stående tømmermannskledningen på hovedbygningen, til forskjell fra liggende panel som kjennetegner byggeskikken på Vestlandet. Videre er det valgt et høyt saltak, som sammen med panelet gir bygningskroppen betydelig tyngde. Av tegningsmaterialet ser vi at det på et tidspunkt var tanke om et mulig halvvalmet tak, som er blitt forkastet. Saltak kan ha vært vurdert som mer passende på Østlandet, i tråd med den eldre byggeskikken her.
For arkitekt Landmark var det et uttalt mål å skape noe nytt med inspirasjon eller utgangspunkt i det gamle, uten å oppføre kopier. Bruk av slike sitater er et trekk ved Landmarks virke som synes å være til stede i anlegget på Ås, og som skiller huset ut fra andre og kanskje mer typisk østlandske villaer oppført i samme periode. Omramningen rundt inngangsdøren og inngangsdørens dørvrider, i tillegg til flere innvendige detaljer, gir assosiasjoner til eldre bergensarkitektur.
kulturminneDateringEksakt
kulturminneDateringKvalitet
kulturminneDateringMetode
KulturminneEnkeltminneArt
kulturminneHovedMateriale
kulturminneOpprinneligFunksjon
verneparagraf
- 15 (Fredning av bygninger, anlegg m.v. fra nyere tid)