Keisemarka ligger vest for Indre Havn (nord for dagens sentrum). Her bestemte man å bygge tre rader med hus for arbeidere ved verftet. Gatene eksisterer i dag som Øvre, Mellom og Nedre Keisemark, hvorav Mellom Keisemark er innfartsåre til byen fra nord.
I de tre parallelle veiene er hus oppført med 20 alens mellomrom og trukket 5 alen tilbake fra veikant. Husene var i en etasje og skulle gi rom for minst en arbeiderfamilie. Bebyggelsen ble påbegynt i 1848 da brakkebyen som ble foreslått på marinens område ble avslått.
Historikk:
Gjennom historien har Langestrand vært tett knyttet til industrien i Hammerdalen, først til sagbruk og møller, så til jernverket. I 1539 ble det startet et sagbruk i Farriselva, og Jernverket Fritzøe Verk ble anlagt rundt år 1600. Verkets historie er tett vevet sammen med bydelen, og frem til 1819 hadde området egen jurisdiksjon, egen skole og kirke. I 1835 overtok familien Treschow Fritzøe industrien i Hammerdalen. Frem til 1856 var verket en integrert del av bystrukturen, men ble da inngjerdet. Etter nedleggelsen av jernverket i 1868 gikk virksomheten i området over til å bli dominert av treforedlingsindustri. Nærmere århundreskiftet begynte man å bygge ut elva for kraftproduksjon, noe som la grunnlag for fortsatt drift og utvikling gjennom hele nittenhundretallet. Det finnes mange spor etter den lange industrihistorien i Hammerdalen, og det står fortsatt bygninger både etter jernverk, sagbruksdrift og mølledrift.
Karakterisering:
Hammerdalen er pr. 2012 gjenstand for et byfornyingsprosjekt hvor de gamle industribygningene blir lokalitet for ny nærings- og forskningsvirksomhet. Områdets sterke tilknytning til byen – både som del av bymiljøet og som økonomisk forutsetning for byens historie – gjør det til en essensiell del av Larviks identitet. Variasjon i utforming, stil og alder på de enkelte bygg elementer i området gir grunnlag for en solid og umiddelbar opplevelse av historisk dybde. Disse karakteristikkene må anses som sentrale hensyn i videre utvikling av området og dets rolle i byen.
Boligbydelen ble anlagt på to gårder i Brunlanes og var frem til 1820 underlagt Brunlanes. Bydelen hever seg fra fjorden og omlag 100 meter til toppen av Raet. De eldste gatene er rundt 300 år gamle, lange og svingete, anlagt på hestetransportens premisser.
Gjennom historien har Langestrand vært tett knyttet til industrien i Hammerdalen, først til sagverk og møller så til jernverket. I 1539 ble det startet et sagbruk i Farriselva, Jernverket Fritzø Verk ble anlagt rundt år 1600. Verkets historie er tett vevet sammen med bydelen, og frem til 1819 hadde området egen juridiksjon, egen skole og kirke. Langestrand kirke sto ferdig i 1699 og revet i 1811. Den ble erstattet av dagens åttekantede kirke fra 1818. I 1835 overtok familien Treschow Fritzøe industrien i Hammerdalen.
Bydelen har ikke vært utsatt for bybrann, så bystrukturen og bygninger fra industrihistorien er bevart.
Tollerodden har sin historie knyttet til tollvesen, skipsfart og handel. Da Larvik ble kjøpstad, i 1671, ble tollervirksomheten på Tollerodden viktig. På begynnelsen av 1700-tallet, da de viktigste bystrukturene var etablert, var Tollerodden kjernepunktet i byen.
Med utgangspunkt fra Tollerodden ble det etablert bebyggelse mot sjøen og inn mot Bøkkerberget, med Prinsens gate som forbindelse mellom havneområdet og byen lenger inne. Et langstrakt torv markerte avslutninga på Prinsens gate. Siste bit i denne strukturen var Kongeveien ned fra Bøkeskogen og inn bak torvet, for så å fortsette videre sydover mot Farriselva (dagens Kongegata). Krysningspunktet med elva var nært utløpet, og så fortsatte veien gjennom Langestrand mot Eidet.
I 1671 ble Laurvig grevskap opprettet. Herregården, bygget for stattholder og greve Fredrik Gyldenløvesto ferdig i 1677. I dag er anlegget administrasjonssete for Larviksmuseene. Larvik Hospital ble bygget 1657-60 og byen fikk sin kirke i 1677. På Tollerodden ligger også den Gamle Tollbod, byens første murbygning fra 1730, i dag museum over båtbyggeren Colin Archer og vitenskapsmann og forsker Tor Heyerdal. Her ligger også Colin Archers hus hvor han bodde og anla skipsverft nord for huset inn mot havnebassenget.
I 1820 overtok kommunen herregården etter at grevskapet i 1805 først kom under kronen og i 1817 ble oppkjøpt av lokale interesser. Derved fikk kommunen hånd om store arealer som ville dekke behovet for tomter til offentlige formål i lang tid fremover.
Tollerodden er i dag park og badeområde med mange interessante bygninger. I interesseområdet inngår også strandområdet under Bøkkerfjellet og bebyggelsen langs Storgata. I kvartalet øst for Bøkkerbakken finner vi terrasserte haver i bakkant av bebyggelsen langs Storgata.
Rundt år 1900 lå de herskapelige boligene langs Hjertnespromenaden. Like utenfor byens grenser lå Hystadveien, som ble opparbeidet i 1902/03. Her ble det så bygget den ene praktfulle villaen i klassisk stil ved siden av den neste, og gata ble snart byens sosietetsgate. Bygningene som sokner til gata fikk betegnelsen ”Hvalfangerklasissisme”, og viste med all tydelighet samfunnets øverste ledere innen hvalfangst og shipping status i lokalsamfunnet.
I dag består området av et stort antall fasjonable villaer. De fleste bygningene er oppført med lyst malt tømmerpanel, og har detaljeringer i form av inndelte vinduer og sprosser i mønene. Bolighusene omgis med store hager, noe som er med på å understreke områdets fasjonable karakter.
Sandefjord bad
Sandefjord Bad ble anlagt i 1837 av lege Heinrich A. Thaulow, og ble med tiden et av Nord-Europas mest besøkte kursteder. Salt svovelholdig vann fra kilder på egen grunn og svovelgytje fra fjorden var grunnlaget for suksessen. I mange år var Sandefjord kjent som ”badebyen”, og badegjestene satte sitt preg på byen. Badet ble kjøpt av kommunen i 1936 og drev frem til 1940, da det ble okkupert av tyskerne under krigen.
I 1886 kjøpte H. A. Thaulow (ved Kurbadet) Hjertnes hovedgård med omliggende arealer som omfattet området hvor rådhus/kulturhus og Park hotell ligger i dag, samt deler av Pukkestad, Hjertnespromenaden, arealene opp til Torvgata og stranden. De nærmeste årene etter kjøpet ble Badeparken opparbeidet. Tidligere hadde Badet kjøpt P. Søbergs herskapsgård til bruk som det første Societetsbygg ved badet.
Badeparken
I 1953 vant landskapsarkitekt I. Stenersen konkurransen om utforming av Badeparken, samtidig la Havnestyret frem ønske om å etablere småbåthavna ”Hesteskoen” som en vakrere overgang mellom parken og fjorden. Det ble også fattet vedtak om å føre Jernbanealleen frem til havna, noe som ville dele parken i to. Man ønsket å bygge et hotell mellom kurbadet og dagens badepark, men valgte stedet der hvor Sandefjord Bads sosietetsbygning lå, da det lå på fjellgrunn. I 1959 ble Park Hotell åpnet.
Noen år senere ble Hjertnes hovedgård revet for å gi plass til nytt rådhus og kulturhus, som sto ferdig i 1975. Begge bygninger kom til med hjelp fra skipsreder Anders Jahre. I badeparken ble hvalfangstmonumentet gitt som gave til byen sommeren 1960. Gjennom å forlenge Jernbanealleen ned til Hvalfangstmonumentet fikk man et byplangrep som førte byen nærmere fjorden, og en sentral akse i bykjernen mellom monumentet og jernbanestasjonen.
Situasjonen i dag
Alle bygningene, bortsett fra Kurbadet, er i dag borte, og Kurbadet selv er avsondret fra parkområdet. I dag domineres vestre del av parken av Park hotell og rådhuset/kulturhuset. Mellom disse bygningene og Kurbadet ligger en stor åpen gresslette. Bare navnet vitner om tidligere storhet.
Bygningen som står i dag etter kurbadet er oppført i 1899 i dragestil, og er en av Nordens største trebygninger. I 1901 ble badets Societetsbygning, tre store bygninger knyttet sammen med overdekte verandaer, anlagt på vestsiden av Kurparken. Bygget hadde en grunnflate på over 2 000 m².
Kurbadet drives i dag som en stiftelse opprettet av kommunen i 1987 med formål å restaurere og vedlikeholde Kurbadet for kulturaktiviteter til beste for byen, og på den måten ivareta tradisjoner og historien for fremtidige generasjoner. Fra 1980-tallet er det gjennomført et omfattende restaureringsarbeid for å sette kurbadet i stand. I dette arbeidet er det lagt ned stor mengde frivillig innsats av byens befolkning. I dag benyttes bygningene til en rekke kulturelle formål av ulike grupper som leier lokaler.
På høsten 1881 kom jernbanen til Sandefjord. Stasjonen ble lagt på ”presteraet” utenfor byen, ja så langt på utsiden at innbyggerne klaget. Året etter bygde derfor jernbanestyret Stasjonsveien, senere Jernbanealleen, uten utgift for byen.
Sandefjord har opplevd bybranner i 1882, 1900, 1915 og 1922. I 1882 opplevde Sandefjord sin første bybrann, da bebyggelsen rundt Øvre Torv ble flammenes rov. Byen besto på den tiden bare av trehus. Etter brannen ble byens første murbygning oppført i Storgata, denne ble for øvrig ødelagt i bybrannen i 1915.
Den største bybrannen fant sted i 1900 da byens sentrale forretningsstrøk ble berørt, og 51 hus ble lagt i aske. Blant de nedbrente bygg var middelskolen og byens kirke. Denne brannen førte til at byen for første gang fikk en gjennomarbeidet overordnet reguleringsplan.
Fredrik Næser fra Løten ble ansatt som midlertidig reguleringssjef. Bare Storgata, Skippergata og Bjerggata hadde overlevd brannen. Lite var igjen av trebyen i sentrum, og i reguleringen ble det innført murtvang av hensyn til brannsikkerhet. Bebyggelsen ble høyere enn den tidligere hadde vært, med to til tre etasjer høyde. Gatenettet ble lagt om til tilnærmet rutenettmønster med rektangulære kvartaler og Kongens gate som sentral forretningsgate. Nye gater kom til og nye gatenavn erstattet de gamle.
Reguleringen var offentlig, men utformingen var overlatt til det private initiativ. Det førte til at en mengde utenbys arkitekter og murmestere fant arbeid i byen, og bebyggelsen ble reist raskt. Den nye bebyggelsen fikk hovedsakelig historismens uttrykk, meno Jugendstilen satte også sitt preg på byen. Kun kirken og brannstasjon ble oppført av de offentlige. Byens nye kirke i mur ble innviet i 1903.
Nye branner fulgte i 1915 (begge sider av Storgata) og i 1922 (øst for Torvet). Den første brannen førte til at Kongens gate kunne rettes ut. For øvrig er sentrumsområdet bevart i en relativt helhetlig stil, hvor de ulike bygningene har lik byggehøyde og volum.
I området ligger også garnisonskirka fra 1756. I utgangspunktet skulle kirka ha ligget midt på plassen eller torget, men ble av brannhensyn lagt på utsiden.
I det samme området ligger barakkeområdet, utenfor vollmurene og vest for kvadraturen. Samlet inneholdt den militære delen av Fredriksvern 11 barakker som ble bygget som forlegning for mannskap, offiserer og håndverkere. Det ble oppført åtte barakker mellom 1751 og 1754. Disse inneholdt 16 leiligheter for offiserer og 102 leiligheter for menige. Barakkene ble oppført i tømmer og panelt. Senere kom to barakker til, også disse panelte tømmerbygg, og en barakke oppført i mur. Barakkene lå rundt en stor åpen plass, hvor det først sto en vaktstue og senere en vannpost.
I 1867 ble fire barakker revet, og under brannen i 1883 brant steinbarakken og en trebarakke.
Mellom Brunlaporten i vest og de militære barakkene lå små hus bebodd av folk som arbeidet for marinen (før marinen flyttet sin stasjon til Horten i 1851). Fjerdingen er betegnelsen på den bebyggelsen som ligger nærmest kirka. Området lå på Fredrikverns grunn, og bebyggelsen ble hovedsakelig oppført i første halvdel av 1800-tallet av folk som arbeidet for marinen. Det antatt eldste huset, fra 1730-årene, ble revet i 1952.
Syd, vest og nord for bebyggelsen utenfor verftet ble det bygget en trepalisade. Utenfor palisaden lå Øvre Fjerdingen eller Fantefjerdingen. Området ble regnet å tilhøre Stavern frem til 1835, men her mente man at området tilhørte Brunlanes kommune som imidlertid ikke vedkjente seg eierskapet. Området ble dermed et ingenmannsland uten jurisdiksjon, uten skatter og uten politioppsyn. Men fra 1848 ble Fantefjerdingen lagt inn under Fredriksvern.
Brannregulering 1883
Storbrannen i 1883 utslettet all bebyggelse i det gamle Stavern unntatt Tollboden og en del av de militære barakkebygningene. Etter brannen ble byen planlagt med rutenettmønster. Nesten all bebyggelse i sentrum er oppført i samsvar med 1880-tallets arkitekturidealer. Den består hovedsakelig av trehus i halvannen etasje med arker. Bare noen få bygninger er i to etasjer. Dette gir bebyggelsen et enhetlig preg og skala.
Dagens tilstand
Lite er i grunnen endret siden gjenoppbyggingen etter den store bybrannen i 1883. Noen bygninger er revet og noen bygninger brant i 1885 og 1922, men dette fikk små konsekvenser for helheten. For øvrig er det bare bebyggelsen i Fjerdingen som viser hvordan byen så ut før storbrannen i 1883.
Størst endring har skjedd på bebyggelsens fasader. Generelt hadde bebyggelsen i Stavern høvlet, stående panel og to-rams vinduer med 2 eller 3 glassruter i høyden. Vanlig var fireroms hus med midtstilt pipe og fire vinduer på langfasaden. Senere (rett før og rett etter 2. verdenskrig) ble mange vinduer byttet ut med tredelte vinduer. Den neste endringsperioden var på 1970-tallet da Husmorvinduene kom for fullt.
Selv om fasadene har gjennomgått store endringer fra det opprinnelige, er det byens enhetlige preg i skala og volum som er fremtredende og som gir byen et lunt, menneskevennlig bymiljø.
Av de militære barakkene er det i dag igjen fem, to av dem er i bruk som gamlehjem og de tre andre brukes til offentlige kontorer. Garnisonskirka fra 1756, samt den store plassen foran denne er fremdeles intakt.
Åsgårdstrand er et selvgrodd tettsted med smale gater og en idyllisk, hvitmalt bebyggelse i grønne omgivelser. Gatene har blitt anlagt der det har vært behov for dem, og de har truffet hverandre tilsynelatende tilfeldig. Det har ført til plassdannelser med noe tilfeldig preg.
Fra Tønsberg gikk veien til Åsgårdstrand via Eik, gata kalles Stangs gate inne i bebyggelsen. Ved Thaulows plass treffer den Bakkegata og fortsetter frem til torvet. Fra Horten tar veien ned til Åsgårdstrand av fra hovedveien ved Kjær og fører ned til torvet. I tettbebyggelsen heter veien Grevens gate. Ved torvet går den sammen med Bakkegata. Langs torgets nordside fører H. C. Nielsens gate ned til havna og videre mot Tønsberg via Slagenstangen. Parallelt med H. C. Nielsens gate og nord for denne går Havnegate fra Munchs gate ned til havna mellom Kiøsterudgården og det tidligere Grand hotell.
Deler av bebyggelsen, slik vi ser den i dag, oppsto rundt år 1800 i Louis XVI stil, men i enklere former. Husene har enkle fasader i hvitmalt trepanel, men detaljene røper stiltilhørigheten. Hoveddører prydet med tannsnitt, girlander og meanderbånd er rammet inn med riflete pilaster og kapiteler med akantusblad. Vindu over døren gir dagslys til entreen. Fra midten av 1800-tallet kom sveitserstilen til å endre noen av bygningene gjennom nye detaljer i på- og ombygginger.
Fra sjøen var bybildet preget av de tre ”søstergårdene”: Grand hotell, Kiøsterudgården og Skovdahls hus, med sine store ubrutte takflater og pipe på mønet. Gamle Grand hotell som var sentrum i sommertrafikken brant i mai 1930. Også kaptein Solbergs gård, bak Kiøsterudgården, hører til de store tregårdene i sentrum, men er som rådhus betydelig ombygget. I dag er det bare Kiøsterudgården, bygget i 1780-årene, som klarest viser det originale fasadeuttrykket. Huset er naturlig nok mest kjent fordi det er motiv i et av Edvard Munchs mest berømte bilder.
Fredrikstad fikk byprivilegier i 1567 som erstatning for Sarpsborg som ble brent av svenskene under Den nordiske syv årskrigen. Etter at Norge mistet Bohuslän med Bohus festning i 1658 ble Fredrikstad festning bygget i dette området av strategiske årsaker for landets forsvar. Den ble omsluttet av forsvarsverk etter planer av generalkvartermester, oberst Willem Choucheron. Ingeniører og arkitekter som Isaac van Geelkerck, Jean Caspar de Cicignon, Hans Rasmus van der Pfordten, Hans Christopher Gedde og Christian Heinrich Grosch har alle satt sitt spor på festningen og dens innbyrdes arkitektur. Festningen ble nedlagt som aktivt militært anlegg i 1903.
Festningsstrukturen har vært lite endret med unntak av kvartalsmessige bybranner som har ført til heterogenitet blant bebyggelsen, derfor fremstår Fredrikstad festning som en av de mest intakte festningsbyer i Nord-Europa. Funksjonene, sosiale forskjeller og bybranner fører blant annet til variasjon i skala, volum og uttrykk. Innad i bygningsmiljøet finner vi blant annet barokke bygninger, nyklassistiske bygninger, empire, sveitserstil og historismebygninger.
Faglige råd for forvaltning
Generelle råd
De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger.
Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene.
Landskapsnivå
•Utbygging og utfylling av sjø- og havneområder som visuelt og funksjonelt skiller den historiske byen fra sjøen bør unngås.
• Gateløp som er åpne mot sjøen bør ikke lukkes igjen.
• Innen området bør eksisterende terrengforhold og vegetasjon bevares og eksisterende naturtyper bør ivaretas.
• Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m. integreres i den arkitektoniske utformingen.
• Landemerker som er karakteriserende for bysilhuetten bør ivaretas.
• Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv og i forhold til tiltakets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.
Områdenivå
• I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet.
• Utfylling av tomtearealer anses som uheldig tiltak som svekker lesbarheten og opplevelsen av det historiske bebyggelsesmønsteret.
• I området bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak.
• Gater og smug bør ikke bygges igjen da dette vil forringe områdets historiske karakter og lesbarhet.
• Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av områdets historie og bør bevares og videreføres.
Objektnivå
• Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder.
• Riving av kulturhistoriske bygninger bør unngås.
• Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets verdi, egenart og integritet, kan det gjennomføres byreparasjon, tilbakeføring og gjenoppbygging av bygninger som viderefører den lokale, historiske byggeskikken og ivaretar miljøets egenart.
• Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne.
• Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag.
Elementnivå
• Eksisterende elementer som belysningsarmatur og andre konstruksjoner som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
• Evt. nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i området bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med områdets stedegne karakter.