Likneset er det største gravfeltet på Svalbard. Det er totalt registrert 225 graver (i 1999 var flere rast ut og 211 igjen). Gravrøysene er høye og tydelige i landskapet. Gravplassen stammer fra hvalfangstperioden og har trolig vært i bruk fra tidlig på 1600-tallet og langt inn på 1700-tallet. De store gravfeltene har trolig sammenheng med at skutene samlet seg i gode havner for samlet retur etter endt sesong, og gravleggingen ble trolig foretatt i forbindelse med dette. Gravene er ovale steinrøyser på ca. 2,5 x 2 m. De er orientert noe ulikt, både Ø-V og N-S, og det later til å være systematiske forskjeller innenfor gravfeltet. Flere av gravene ahr rester av trekors i N- eller Venden. I tilknytning til gravene finnes også løse korsdeler, flere fint utformede korsarmer hvor det også er spor etter utskjæring. I området finnes også spredte krittpipestilker og keramikkskår (Bjerck 1999: 36).
Kulturhistorisk kontekst
Gravfelt - Omfatter: Gravfelt, lemfeller. Område 1 Nordvestspitsbergen
Virgohamna har en mangfoldig historie fra hvalfangst til ekspedisjoner. Her er spekkovner, graver, tuft etter Arnold Pikes hus fra overvintringen i 1888 (den første turisten som overvintret) og rester etter to meget kjente og eventyrlige forsøk på å nå Nordpolen. Fra 1896 og 1897 er det spor etter Salomon Andrées ekspedisjon med ballong. Det er rester etter ballonghus og gassproduksjonsanlegg. Det er reist ei minnestøtte over ekspedisjonen. Walter Wellmans ekspedisjon med luftskip (1906, -07 og - 09) har etterlatt rester av luftskipshangar, bolighus, gassproduksjonsanlegg og luftskip. Området er mye besøkt og utsatt for slitasje. Det er mange løse gjenstander som er viktige for helheten. Det ble i 2000 vedtatt områdefredning og ferdselsregulering. Informasjonsheftet ”Virgohamna. I lufta mot Nordpolen” gir rettledning på hvor besøkende skal gå, og ikke gå, for ikke å skade kulturminnene der. Adgangsbegrensningen gjør at alle som vil gå i land i Virgohamna må melde fra om dette til Sysselmannen, og på den måten vil kulturminnevernet ha oversikt over hvem som går i land, samtidig med at en kan sette vilkår. Området er tilrettelagt med skilt og stier, og det er utarbeidet to ulike hefter som omhandler kulturmiljøet (Bjerck og Johannesen 1999; Sysselmannen 2000). Ferdselen er regulert utenom sårbare områder. Forskrift om områdefredning og ferdselsregulering av 3. mai 2000 regulerer turisttrafikken i området. Alle turistfølger må ha godkjent tillatelse fra Sysselmannen for å besøke lokaliteten.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon, ekspedisjonslokaliteter og overvintring (engelsk) - Omfatter: Spekkovner, tufter, ruiner, rester av hangar, rester av ballonghus, graver, gjenstander. Område 1 Nordvestspitsbergen
På den lange, lave strandarmen i sør, mellom fjorden og hamna, ligger en spekkovn og ei hustuft fra hvalfangsttida. Ovnen er stor og høy og kan ha vært dobbel med rampe. Tufta som ligger nær ved er lang og den er full av knuste buede teglstein. Oppe på den to meter høye brinken på nordsiden av munningen ligger gravplassen med 21 graver. Noen av gravene var i ferd med å rase ut og ble derfor gravd ut av arkeologer som nødvgravning. Gravplassen ligger vakkert til, med utsikt i alle retninger og litt unna selve hvalstasjonen. Der strandarmen møter land i sør er det en femseks meter høy brink. Litt inne på den ligger et annet gravfelt med 11-12 graver og fundamentene av to russekors. Noen få hundre meter unna, på sørsiden av havna, ligger tre store tufter tett sammen. De har den frodige vegetasjonen som tyder på lang bosetning, trolig i flere faser, trolig russisk virksomhet på 1700-tallet. Vegetasjonsdekket på disse tuftene er nesten helt urørt. Etter skriftlige kilder var det her noen av de første norske overvintringer på Svalbard fant sted. Det var i 1820-årene og i nært samarbeid med pomorene. På nordsiden av munningen ligger det noen tufter, noen bygningsrester, en hvelvet robåt og andre spor av virksomhet. Én, kanskje to, tufter er etter bygninger knyttet til den tyske geofysiske stasjonen i 1912–14, bygget i 1910-11 og ledet av Alfred Wegener. I oktober 1914 ble den ødelagt av en engelsk krysser. En annen tuft kan være fra en norsk fangsthytte som lå her på 1920- og 1930-tallet. I området er også en mødding/avfallsplass og restene av en båthytte/hvelvet båt som er benyttet som tak på en mindre hytte. Over hele området ligger løse gjenstander som tre- og plankebiter, rustne hermetikkbokser, spiker og flasker. Dette er spor som viser kontinuiteten i bruk av området. Her er også rester etter en hytte som Norsk polarinstitutt satte opp på 1960- eller 1970-tallet under kartleggingsarbeid. Stedet er hyppig besøkt av turister. I området har det også vært en baseleir flere år på rad. Kulturminnene i området er sårbare og utsatt for slitasje forårsaket av ferdsel. De løse gjenstandene, som kan tilskrives forskjellige former for aktivitet opp gjennom årene, er utsatt for suvenirsanking. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området på sørsiden av bukta.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon, russisk og norsk fangst, gravfelt, forskning - Omfatter: Spekkovn, russetufter, tufter, graver og gravfelt, stående fangsthytter, ruiner. Område 1 Nordvestspitsbergen
Russetuft, graver og en av bistasjonene til Bjørnhamna ligger nær hverandre. Det er en usedvanlig fin beliggenhet ved lagune, lunt, men med kontakt mot havet. Dokumentasjon: Restene etter hytta i Hamburgbukta ble dokumentert med tegninger og foto av Sysselmannen i 2009 (Bohlmann og Surlykke Fink). Den er bistasjon til Bjørnhamna og inngår i kulturmiljø nr. 7 (Bjørnhamna med bistasjoner)
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk og norsk fangst, graver - Omfatter: Russetufter, graver, rester etter hytte (bistasjon). Område 1 Nordvestspitsbergen
følge rapport fra Kings Bay as skal dette opprinnelig ha vært en container som fungerte som bolig om bord på overfarten oppover. En annen teori er at den har vært egnebu om bord på båten, slik at redskapen kunne repareres innendørs. Det var vanlig på 40 – 60 ft kuttere. Den kan også ha vært styrehuset på en båt. Hytta vedlikeholdes og disponeres i dag av velferden i Ny-Ålesund og ble restaurert i 2000.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte, Haugenhytta. Område 1 Nordvestspitsbergen
Innerst inne i Möllerfjorden, som er den østre av Krossfjordens to fjordarmer, ligger ei lita knalloransje hytte som på folkemunne kalles Lloyds hotell. Hytta var opprinnelig kledd i svart papp etter tradisjonell byggeskikk på Svalbard. Et bilde tatt av Adolf Hoel i 1928 viser den opprinnelige hytta på plassen. Dette betyr at hytta ble oppført før 1928 og farget oransje etter denne tid. Det er mulig at hytta ble bygd så tidlig som i årene mellom 1912 og 1914. I 1912 hadde flere forskjellige tyske interesser en stor ekspedisjon i Krossfjorden og foretok flere okkupasjoner i fjorden. Rederiet Hamburg Amerikalinje eller Norddeutscher Lloyd var en av interessentene, og selskapet okkuperte området hvor Lloyds hotell ligger. Interiøret i hytta forteller om cruisetrafikken i området og om landstigninger i over hundre år. Dette gjør hytta til et av de få kulturminnene på Svalbard med klar og nær tilknytning til turismens historie på øygruppa. Innvendig er hyttas vegger dekket av graffiti og skilt som forteller om båtanløp og besøk opp gjennom årene. Flere av skiltene på veggene er fra mellomkrigstida, fra en tid da Europa var i dramatisk endring og på randen av krig. Likevel tok folk seg tid til å dra på cruiseferie i nordlige farvann. I 2003 måtte Sysselmannen foreta en storstilt opprydding inne i hytta og i nærområdet. Området rundt hytta bar tydelig preg av cruisebåtanløpene gjennom lengre tid. Det ble fjernet utallige varder, mange bålplasser og mye søppel og skrot i nærområdet. Paller og annet skrap som lå stablet ved hyttas yttervegger og inne i hytta ble brent. Mat og annet avfall som hadde samlet seg her over flere år, ble fjernet. Hytta har vært vedlikeholdt av det tyske rederiet, som tar turister hit hver sommer.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk og turisme - Omfatter: Stående hytte Lloyds hotell. Område 1 Nordvestspitsbergen
I Laksebu (også kalt Laxebu eller Kapp Mitra) er oppført ved Disetelva, nord for Kapp Mitra. Hytta er oppført mellom 1921 og 1930 av Thor Iversen eller av Peder Pedersen Ulsfjording. Hytta har vært benyttet som bistasjon og til laksefiske (sjørøye). Har vært vedlikeholdt av røyeforskere med assistanse av Sysselmannen og disponeres og vedlikeholdes i dag av velferden i Ny-Ålesund.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte Laksebu. Område 1 Nordvestspitsbergen
Kulturmiljøet på disse relativt små øyene består av flere mindre hvalfangstanlegg med Svalbards best bevarte spekkovner, blant annet en av Svalbards få trippelovner. Det er også betydelige bygningsrester og godt bevarte tufter og mange hvalrosskaller. På Zieglerøya og Delitschøya har det vært norske fangsthytter (Rossnes 1993:161-162). Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med flere hvalfangststasjoner - Omfatter: Spekkovner, tufter, graver, slakteplass for hvalross, varder. Område 5 Søraust Svalbard
Av de norske fangstanleggene står Bjørneborg på Halvmåneøya i en særstilling. Stasjonen har lang historie som norsk fangststasjon med tuft etter Karl Møllers ekspedisjon i 1898 som den eldste delen. Stasjonen er svært komplett når det gjelder utstyr, blant annet står selvskuddkasser plassert ute i terrenget. Hovedhytta ble trolig satt opp av Peder (Petter) Trondsens fangstlag i 1905 (1906?) og er påbygd i flere omganger, blant annet av Henry Rudi og Gunnar Knoph. Arbeidshuset hadde de med seg fra Rijpfjorden i 1936. I området er det et meget verdifullt tilfang av løse kulturminner som tidligere ble miljøovervåket14. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud på Halvmåneøya med unntak av hytta Bjørneborg og et lite område rundt hytta.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø norsk fangststasjon - Omfatter: Stående fangsthytte Bjørneborg, uthus, båt, selvskudd for isbjørn, gjenstander/redskaper. Område 5 Søraust Svalbard
Langåra er en stor russisk fangststasjon, med to større hus, graver, seks store korsfundament, stier og en stor mengde etterlatenskaper som reflekterer ulike aktiviteter. Stor detaljrikdom i bygningsrestene. Her er rester etter kors. I forvaltningsplan for Øst-Svalbard foreslås det å stenge ferdsel på Tusenøyane i sommerhalvåret av hensynet til dyre- og fuglelivet, noe som også vil kunne få en positiv effekt for kulturminnene på Langåra.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk fangststasjon - Omfatter: To russetufter, seks fundament for russekors, graver, stier, gjenstander. Område 5 Søraust Svalbard