Russekeila består av et stort tuftekompleks medrussiske tufter, gravplass for russiske fangstmennog fundamenter for russekors. Et hus som ble bygdav Lewin i 1914 og solgt til staten i 1933 er ogsåbevart. Fangsthytta brukes og vedlikeholdes i dagav Longyearbyen jeger- og fiskerforening.Russetufta og det russiske gravfeltet ble undersøktav nordiske arkeologer på 1950-tallet (Simonsen1957). Det er senere undersøkt av russiskearkeologer ledet av V. Starkov. Kulturmiljøet ergodt beskrevet (Arlov og Reymert 2001; Rossnes1993; Hoel 1966). To hytter i området er oppført etter 1946, nemligen polsk forskningshytte fra 1978 og en russiskhytte fra 1980-tallet. Disse er ikke vurdert til å haverneverdi.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk og norsk fangst, graver, krigsminner - Omfatter: En stående fangsthytte, to nyere hytter, tufter, graver, rester etter russekors. Område 7 Isfjorden
Kulturmiljøet omfatter en norsk fangststasjon,russetufter, graver og ekspedisjonsminner.Navnet på odden stammer fra den norskemeteorologen Nils Russeltvedt, som overvintrether sammen med Hagerup i 1902–03, i forbindelsemed Kristian Birkelands Aurora Borealisekspedisjon22. Det er ingen fysiske kulturminnerigjen etter ekspedisjonen bortsett fra et murtinstrumentfundament på høyden nord for hytta.Disse bidrar til å øke anleggets historiske verdi.Hageruphuset er den eldste bevarte norskefangsthytta på Spitsbergen,23 reist i 1898 av JohanHagerup, Tromsø. I 1909 ble den solgt til TromsøFiskeriforening. Den ble benyttet at Birkelandsekspedisjon i 1902-03 og igjen av Hagerup 1904-05og 1906-07. Det ble utført meteorologiskeobservasjoner her i alle årene (Rossnes 1993:51).Hytta er tekket med russenever på vegger og tak,og har kraftige tørrsteinsmurer helt opp til taket. Gjennom årene hadde huset forfalt slik at det i1992 bare var tufta med tilliggende steinmurer ogdeler av reisverket bevart. Huset ble fullstendigrestaurert eller gjenoppbygd i 1993 og er deteneste bevarte steinhuset på Svalbard24.Omkring 1990 satte fangstmann Louis Nielsen(Hiawatha) opp en ny fangsthytte som har værthovedstasjon fram til i dag (2012). Han er i ferdmed å avvikle sin fangstvirksomhet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk og norsk fangst opp til i dag og ekspedisjonsminner - Omfatter: Tre stående fangsthytter, russetufter, graver og ekspedisjonsminner. Område 8 Nordenskiöldland og Sabineland og deler av Van Mijenfjorden
I Midterhukhamna er det en størrehvalfangststasjon fra 1600-tallet med tufter,spekkovner, utkikksposter og gravfelt.Hvalfangstanlegget er målt opp og undersøkt avnederlandske forskere ved Louwrens Hacquebordsommeren 1999.Midt inne i anlegget ligger den norske bistasjonentil Hagerup fra 1898 - den eldste bevartebistasjonen på Svalbard.Som en oppfølging av Maltakonvensjonen ogplikten til å etablere arkeologiske reservater bledet i 2010 innført ferdselsforbud i området.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon og norsk fangsthytte - Omfatter: Stående fangsthytte, spekkovner, tufter, gravfelt, utkikksposter. Område 8 Nordenskiöldland og Sabineland og deler av Van Mijenfjorden
Lokaliteten er valgt ut som representant for deeldste russetuftene. En av tuftene erdendrokronologidatert25 til 1580 av russerne. Detteer ei av de tuftene som den russiske arkeologen V.Starkov mener beviser at russerne var på Svalbardfør Willem Barentsz.På anlegget ligger to russetufter og fundamentet tilto russekors. Tuftene er utgravd av Starkov.
Kulturhistorisk kontekst
Fangst, russisk - Omfatter: Russetuft. Område 8 Nordenskiöldland og Sabineland og deler av Van Mijenfjorden
Kulturmiljøet består av tre hus med tilknytning tilNorthern Exploration Company Ltd. Camp Bell, derErnest Mansfield overvintret 1908-9, og to hus kaltCamp Millar, etablert 1910 for å utvinne gull. Detterepresenterer en annen type mineralutvinning ennkullgruvedrift. De tre bygningene er forskjellige.Camp Bell er i laftet plank med paneling,bygningene på Camp Millar er identiske medbygningene i Ny-London, den ene med de som stårder, den andre med de som har stått i Ny-London,men som i dag er flyttet til Ny-Ålesund. Det erbevart gruvevogner og gruveinngang.Bygningen øst i Vårsolbukta ble satt i stand blantannet i 1994/95. Arbeidet ble utført etterantikvariske retningslinjer, men slik at huset kanbrukes som tjenestehytte. Den andre, Camp Millar,disponeres av Longyearbyen jeger- og fiskeforening (LJFF). Den ble i hovedsak renovert i løpet av 1992-94. Det meste av arbeidet er gjennomført avforeningens medlemmer. Eksteriøret er bra bevart,vinduene er kopier av de originale. Oppholdsromog kjøkken er betydelig fornyet. Camp Bell bleflyttet vekk fra landkallen til sikker plass og satt istand sommeren 199926.Med til kulturmiljøet hører også spor ettermineralletingen med blant annet gruvesjakter,skinnegang, vogner og tufter etter noen bygninger.I området ligger en del revefeller, trolig etter nyerefangst.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med tre hytter - Omfatter: Tre stående hytter, ”Camp Bell” og to på” Camp Millar”, gruveutstyr, skinnegang, kullvogner. Område 8 Nordenskiöldland og Sabineland og deler av Van Mijenfjorden
I 1901 sikret kjøpmannen Ivar Stenehjem seg støttetil et par ekspedisjoner til Spitsbergen fraskipsreder Christian Michelsen i Bergen, somsenere ble Norges første statsminister i 1905. Detble satt opp en stor tømmerbygning,"Michelsenhuset", ved Camp Morton, underKolfjellet. Samme ekspedisjon satte også opp deneldste bygningen i Calypsobyen. Dette er av dealler eldste bygningene med tilknytning tilmineralutvinning på Svalbard, bare bygningen påBohemanneset er eldre enn disse to.Syndikatet som var forløperen for NorthernExploration Company Ltd. (NEC), hadde åtte mannpå overvintring på Camp Morton i 1906/07. Dekalte stedet Camp Mansfield. Da ble detsannsynligvis oppført nytt hus, "Clara Ville". I 1918oppførte NEC to store arbeiderbrakker. I dag erbare Michelsenhuset og Clara Ville, foruten en delgruveutstyr som dampmaskin, skinnegang,gruvevogner bevart.Clara Ville, disponeres og vedlikeholdes avskuterklubben ”To-takteren”. Nede i bekken ligger vraket av en klinkbygd båt,trolig fra mellomkrigstida.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hytte, gruveutstyr og båtvrak - Omfatter: To stående hytter Michelsenhuset og Clara Ville, to store tufter etter brakker, gruveutstyr og båtvrak. Område 8 Nordenskiöldland og Sabineland og deler av Van Mijenfjorden
På sørvestsiden av Skansbukta ligger en litenfangsthytte som ifølge Rossnes (1993: 87) trolig bleoppført av Oxaas og Pedersen i 1923 sombistasjon. Ca. 4-500 m fra denne ligger en tuftetter en hytte med to rom. Dette er trolig resteneetter hytta som Peder Nilsen Furfjord benyttet vedovervintringen i 1902 – 03 ved Kapp Wijk-lagunenog flyttet til Skansbukta i forbindelse medovervintringen i 1904-05. Kona til Peder NilsenFurfjord, Hansine Nilsen Furfjord, døde i løpet avdenne vinteren og ligger gravlagt i området. Korsetpå graven står fortsatt med en inskripsjon som nåer vanskelig å tyde.På nordøstsiden av bukta, under Skansen, liggergipsbruddet som ble etablert av Dalen PortlandCementfabrik i 1918. Her står en hytte, som bleoppført av samme firma, tufter etter flerebygninger, rester av taubanelegget de planla åsette opp, jernbanesviller, en flaggstang og vraketav en båt. Hytta disponeres og vedlikeholdes i dagav Longyearbyen jeger- og fiskerforening.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø industriminner og norsk fangst - Omfatter: To stående fangsthytter, grav, tufter, ruiner, gipsbrudd, båtvrak. Område 7 Isfjorden
Omfatter gruvebyen Barentsburg fra Kapp Heer oghelt sørover til Finneset. Barentsburg ble beskuttog satt i brann av tyskerne under 2. verdenskrig, sådet er få bevarte bygninger og hele anlegg fra førkrigen. Gruva er fortsatt i drift og her er fortsatt etfamiliesamfunn.Allerede tidlig på 1900-tallet ble området rundtBarentsburg okkupert av forskjellige selskaper oginteressenter med tanke på kullutvinning. I 1916 åpnet det russiske selskapet A/S De RussiskeKulfelter Green Harbour en gruve i Gladdalen. Iløpet av de følgende årene ble gruveanleggetgradvis utbygd til å anta ganske store dimensjonersett med samtidens målestokk.I 1920 ble anlegget solgt til det nyopprettedenederlandske selskapet Nederlandsche SpitsbergenCompagnie (NESPICO). Gruveanlegget ble døptBarentsburg etter den nederlandske sjøfarerWillem Barentsz som oppdaget Svalbard. Underdet hollandske regimet ble Barentsburg bygd opptil å bli det mest påkostede gruveanlegget påSpitsbergen. Boligene for funksjonærene, så velsom for arbeiderne, var meget gode og haddeingen motstykker i andre gruvesamfunn på 1920-tallets Spitsbergen. På grunn av pengemangel blevirksomheten innstilt i 1926.De neste årene klarte NESPICO å stille nok kapitaltil rådighet til å holde et vaktmannskap igruvebyen. Forsøk på å reise ny driftskapital varforgjeves, og i 1932 ble alle eiendommer ogrettigheter solgt til Trust Arktikugol. Russerneutvidet gruvebyen og anleggene betraktelig, og i1935 var gruvene og infrastrukturen ferdigetablert.Barentsburg ble skutt i brann og omtrent utslettetav det tyske slagskipet Tirpitz i 1943. Etter krigenble byen gjenstand for et kraftiggjenoppbyggingsarbeid. Det store kullageret, somligger sentralt i Barentsburg, er ett av de fågjenværende restene fra NESPICO-perioden. Det ertrolig Svalbards største, automatisk fredetekulturminne. Dette anlegget samt stormessa, somogså er dagens messe i Barentsburg, er de enestebygningene/større konstruksjonene fra før krigen(foruten gruvene).Etter krigen begynte det møysommelige arbeidetmed å bygge opp igjen gruvebyen. Gamle og nyegruver ble åpnet. På begynnelsen av 1950-tallet vargjenoppbyggingen av Barentsburg ferdig, ogproduksjonen lå nesten på samme nivå som førkrigen. Produksjonen økte utover på 1960- og1970-tallet.I gruvebyen ble det bygd kulturhus og idrettshall.Det ble satset på egen produksjon av grønnsaker,melk, kjøtt og egg.Fram til 1970 bestod det meste av bebyggelsen iBarentsburg av enkle laftede bygninger av tre i toetasjer. På 1970- og 1980-tallet ble boligmassenoppgradert til boligblokker oppført i mur. I dag harBarentsburg et karakteristisk russisk preg medregulerte boligblokker og gateløp. De siste to åreneer flere bygninger oppgradert/satt i stand (blantannet hotellet) og noen bygninger er revet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljøet gruvebyen Barentsburg, hvalfangststasjon og krigsminner - Omfatter: Gruver, kai, bygninger, veger, gravplass, norsk hvalfangststasjon. Område 7 Isfjorden
Kulturmiljøet består av gruvebyene Grumant ogColesbukta, som egentlig bør sees som ett, samletkulturmiljø. Grumant ble satt i brann av russerneunder 2. verdenskrig, slik at stående bygninger istor grad er oppført etter 1947. Colesbukta bleetablert som utskipningssted etter 2. verdenskrigfor kullet fra Grumant. Både i Grumant og iColesbukta er det automatisk fredete gravplasser. IColesbukta ligger hytta Russanovhuset. Ikulturmiljøet ligger også tufter etter eldre norsk ogrussisk fangst.Mellom Grumant og Colesbukta ble det etablert enjernbanelinje for å frakte kullet fra Grumant tilutskipingshavna i Colesbukta. Jernbanelinja medsin karakteristiske treoverbygning er godt synlig frafjorden og dessuten tilgjengelig for fotturister. I miljøet ligger noen eldre bygninger ogarkeologiske kulturminner som er automatiskfredete; Rusanovhuset er oppført i 1913 avbergingeniør Rudolf L. Samilovitsj for selskapethandeslshuset Grumant A.G. Agafeloff & Co(Rossnes 1993:70).I Colesbukta ligger også en gamme fra 1873 bygdav Ole Barth Tollefsens ekspedisjon og benyttet tilrøkeri. Den ble kalt ”Barthe minde” (Rossnes1993:69-70). Dette kan være gammen som bleregistrert i 2011 og er avbildet i Orvins dagbok fra1921.I gruveområdet, nær munningen tilHollendearlelva, ligger også en fangsthytte som bleoppført av Daniel Nøis i 1909. Den ble solgt tildirektør John L. Gibson i The Arctic Cial Company imai 1910 (Rossnes 1993:70).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruvebyene Grumant og Colesbukta - Omfatter: Gruver, bygninger, ruiner, tufter, jernbane, to gravplasser, kaianlegg. Område 7 Isfjorden
Kulturmiljøet består av gruvebyene Grumant ogColesbukta, som egentlig bør sees som ett, samletkulturmiljø. Grumant ble satt i brann av russerneunder 2. verdenskrig, slik at stående bygninger istor grad er oppført etter 1947. Colesbukta bleetablert som utskipningssted etter 2. verdenskrigfor kullet fra Grumant. Både i Grumant og iColesbukta er det automatisk fredete gravplasser. IColesbukta ligger hytta Russanovhuset. Ikulturmiljøet ligger også tufter etter eldre norsk ogrussisk fangst.Mellom Grumant og Colesbukta ble det etablert enjernbanelinje for å frakte kullet fra Grumant tilutskipingshavna i Colesbukta. Jernbanelinja medsin karakteristiske treoverbygning er godt synlig frafjorden og dessuten tilgjengelig for fotturister. I miljøet ligger noen eldre bygninger ogarkeologiske kulturminner som er automatiskfredete; Rusanovhuset er oppført i 1913 avbergingeniør Rudolf L. Samilovitsj for selskapethandeslshuset Grumant A.G. Agafeloff & Co(Rossnes 1993:70).I Colesbukta ligger også en gamme fra 1873 bygdav Ole Barth Tollefsens ekspedisjon og benyttet tilrøkeri. Den ble kalt ”Barthe minde” (Rossnes1993:69-70). Dette kan være gammen som bleregistrert i 2011 og er avbildet i Orvins dagbok fra1921.I gruveområdet, nær munningen tilHollendearlelva, ligger også en fangsthytte som bleoppført av Daniel Nøis i 1909. Den ble solgt tildirektør John L. Gibson i The Arctic Cial Company imai 1910 (Rossnes 1993:70).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruvebyene Grumant og Colesbukta - Omfatter: Gruver, bygninger, ruiner, tufter, jernbane, to gravplasser, kaianlegg. Område 7 Isfjorden