I 1858 ble Horten ladested. Samme år ble det bestemt at den daværende hovedvei fra Borre over Steinsnes og Hagan frem til kanalen skulle hete Storgata. Gata følger grovt sett kystlinjen og har en rekke korte, tverrgående gater. Også disse fikk navn samtidig med Storgata.
En del av bygningsstrukturene er godt bevart i området. Sentrumsområdet kan deles i tre soner; Storgata med Torget, bebyggelsen øst for Storgata og bebyggelsen vest for Storgata. På vestsiden av Storgata er også de fleste gatene fra perioden før 1858. Den eldste bebyggelsen har samme karaktertrekk som øst for Storgata, mens bebyggelsen fra siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet har noe mer villapreg og noe større hager.
Storgata
Bebyggelsen langs Storgata antas å være fra tiden rett etter marinens etablering. Jordene fra småbruket Hagen (ved Storgata på høyde med Rasmussens gate) ble lagt ut til boligtomter langs Storgata og to parallelle gater. Området ble kalt Rustadrabben og ble bygget ut i 1840-årene. Rustadgata går i dag mellom Rasmussens gate og Ferjegata.
Husene langs Storgata var bygd i en til to etasjer og hadde mønet parallelt med gata. De eldste hadde empirens stiltrekk, de som fulgte senere fikk sveitserstilens uttrykk. En del av disse bygningstypene er fremdeles bevart i søndre del av området. Mot Torget finner vi en tettere, bymessig bebyggelse med murgårder fra rundt år 1900 varierende fra to til fire etasjer. Murbygningene kom som følge av murtvang etter flere bybranner.
Øst for Storgata
I området øst for Storgata oppsto mange gater som forbindelseslinjer mellom Storgata og havna i perioden før byen ble ladested i 1858. Blant annet ble Fergegata anlagt etter at ny fergekai ble bygget i 1820.
Ferjegata er anlagt rundt 1820 da fergeleie ble flyttet fra Horten gård dit det fremdeles ligger i dag, på den såkalte Rustadbrygga. Parallellgatene øst for Storgata kom i 1840-årene og de øvrige ble regulert på 1860-tallet.
Flesteparten av husene har møneretning langs gateløpet, mens uthus og andre små bygninger ligger i tomtedelene og avslutter hage/gårdsplass. Hus fra før 1858 er lave enetasjes hus med empiredetaljerte utforminger. Husene som er bygget etter dette, frem mot århundreskiftet, har sveitserstildetaljer og er i halvannen eller to etasjer.
Vest for Storgata
I området mellom Nordre Brårud og Bekkegata finner vi den samme inndeling som på østsida; bygninger fra før 1858 i øst mot Bekkegata og den øvrige bebyggelse som rutenettregulering fra siste halvdel av 1800-tallet nord for Torggata. Innimellom er enkelte gamle hus erstattet av nyere eneboliger, men de faller brukbart inn i skala. Bygningene i rutenettsområdet er halvannen til to etasjer i sveitserstil.
På begynnelsen av 1900-tallet var Horten en stille og fredelig by kjennetegnet av en uendelig lang hovedgate. I 1910 hadde byen 1 126 bebodde hus og et innbyggertall på 9 609. Byen utviklet seg til å bli ”havebyen” i Vestfold med et hageareal som var over det dobbelte av Tønsbergs og nesten fem ganger så stort som i Sandefjord og Larvik. Dessuten hadde Horten flere frukttrær enn alle de andre Vestfoldbyene til sammen. De mange hagene er fremdeles et kjennetegn for Horten.
Bebyggelsesstrukturen er godt bevart i søndre del med hager og frukttrær slik de opprinnelig ble anlagt. Bebyggelsen representerer et stykke eldre boligmiljø i byen fra dens første utviklingsperiode. I området vest for Storgata stammet også de fleste bygninger fra tiden før 1858. Bebyggelsen var opprinnelig mye lik den på østsiden av Storgata, små bolighus i en etasje i lineært forhold til gatene.
Senere bebyggelse fra rundt år 1900 viser større, villapregede hus og større hager i et mer rutenettorientert gatenett. Området har større innslag av bygninger som bryter med den opprinnelige småskalastrukturen som vi finner øst for Storgata, men er mer sammensatt og viser byutviklingen over tid.
Landskapet inneholder et bredt spenn av kulturminner. Her finnes steinalderboplasser, svært mange gravfelt, klosterruin, herregårdene Værne kloster og Evje, andre storgårder, det private gravstedet Amtmandens grav, mange steingjerder med mer. Johannitterklosteret fra slutten av 1100-tallet var det eneste av sitt slag i landet. Landskapet som strekker seg fra fjorden og opp til Raet, er svært frodig med mindre lunder med edellauvskog, alléer og store frittstående eiketrær. Pilegrimsleden er etablert gjennom landskapet. E6 ved Dilling er et av de få gjenværende åpne landskapsrommene langs E6 gjennom Råde-Rygge-Moss. Store deler av landskapet er vernet som landskapsvernområde fra 2013.
Landskapet omfatter de østre Hvaler-øyene – Nordre og Søndre Sandøy, Herføl og Lauer samt en rekke mindre holmer. Her er det fremdeles fritt for biltrafikk. Øyene har karakteristisk småskala kulturlandskap og kystbebyggelse med tilhørende hager, sjøbuer og andre historiske elementer. Ved Gravningssund mellom Nordre og Søndre Sandøy oppsto den eldste fritidsbebyggelsen på Hvaler på slutten av 1870-tallet. Her finnes også salterier, sjøbuer, karakteristiske brygger og tollsted.
Landskapet er kjerneområde for Hvaler-tuftene. Disse er spor etter sesongmessig bosetting knyttet til fiske, og dateres til middelalderen. På Hvaler finnes det over 300 av dem, fordelt på minst 65 lokaliteter. På Herføl ligger flere store bronsealderrøyser, blant annet fylkets største røys Herfølsåta. Øyene har vært viktige ferieområder for folk fra Halden, Fredrikstad og Oslo fra 1870-tallet og er det fremdeles. Fritidskulturen er således en viktig del av kulturhistorien på øyene. Mange av de gamle strandsitterplassene og bolighusene fungerer i dag som ferieboliger.