Senjakysten karakteriseres av dype fjorder omgitt av fjell med høyder mellom 600 og 1000 meter. I skalden Einar Skulasons sjømannsvers fra 1100-tallet beskrives Senjakysten slik: «Opt er men klofid Senju», som betyr «Senjakysten er ofte kløyvd». Langsetter fjordene finnes smale strandflater som har gitt grobunn for husdyrhold og stedvis åkerbruk. Fiske og fangst av sjøpattedyr har vært av avgjørende betydning for bosettingen, og rett utenfor kysten finnes hundrevis av fiskegrunner som har vært et viktig grunnlag for hjemmefiske. Lenger ute i havet finnes grunne havområder eller fiskebanker, med store fiskebestander.
De store marine ressursene kombinert med tilgangen på brukbart beiteland har gitt en enestående stabilitet i bosettingen over flere tusen år. I fjordene og havsvikene finnes nedgravde hustufter fra steinalderen i klart markerte strandvoller. Dette har vært solide konstruksjoner og kan tyde på vinterbosetting under innsiget av skrei i mars og april. På de samme stedene finnes også et stort antall hustufter og nausttufter fra jernalderen og gårdshauger fra middelalderen. Hustuftene fra jernalderen er imponerende store, opptil 45 meter lange og svært tydelige, med veggvoller, innganger og avdelte rom for husdyr og mennesker.
Senjakysten har også spor etter sjøsamisk og reindriftnomadisk bosetting i eldre og yngre tid. I et fjellpass mellom Tverrfjellet og Sørfjellan på grensen mellom Tranøy og Torsken kommuner, ligger en samling av bogastiller, finurlig plassert på begge sider av og helt inntil reintråkk som er hardtrampet av villrein og senere tamrein, over tusenvis av år. I et nær tilstøtende område finnes et samisk offersted. Navn på fjell og formasjoner i kystlandskapet peker i retning av samisk mytologi. Samiske urgraver finnes også.
Gårdshaugene langs yttersida av Senja representerer i særlig grad bosettingen i middelalderen og reflekterer trolig etableringen av markedsfisket. De vises ofte som monumentale kulturminner i landskapet, særlig på de stedene som ble forlatt etter middelalderen. De finnes i så godt som alle fjordene fra nord til sør, men er spesielt tallrike i Berg og Torsken kommuner. Haugene kan være flere meter høye og flere hundre meter i utstrekning, og gjenspeiler langvarig bosetting på et konsentrert område. De inneholder bygningsrester og husholdningsavfall, fiskeredskap og ikke minst keramikk, som forteller om det omfattende handelssamkvemmet gjennom tørrfiskhandelen med det kontinentale Europa.
Et godt eksempel på fiskeriene som lokaliserende bosettingsfaktor er halvøya mellom Ballesvika og Gryllefjord. I alle vikene her er det førhistoriske bosettingsspor fra ulike perioder. I Sildevika finner vi steinaldertufter, i Ballesvika ligger et stort kompleks av jernalderhus og graver, og i Sandsvika, Teistevika og Ballesvika ligger gårdshauger med tykke lag etter bosetting helt tilbake i middelalderen.
Disse stedene ligger alle vendt ut mot storhavet i nord og vest med vanskelige landingsforhold for båter, men de har likevel hatt relativt stor bosetting helt fram til århundreskiftet 1800-1900-tallet. Fra alle stedene er det imidlertid også historier om vansker med å komme på land i dårlig vær og mange forlis. Flere av områdene var helt avhengig av transport med båt – bare i nødsfall kunne man gå over fjellene når det var for dårlig vær. Grunnen til at folk likevel ble boende her var nærheten til gode fiskeplasser/fiskegrunner. Helt til slutten av 1800-tallet brukte folk nordlandsbåter som ble trukket opp på land etter bruk og derfor ikke trengte dedikerte havneanlegg.
Rundt århundreskiftet 1800-1900 ble det vanlig med motorbåter. Det var ikke havneforhold for disse i de ytterste vikene, og bosettingsmønstret endret seg derfor drastisk. Folk tok med seg tømmerhusene sine, flyttet inn til fjordene og bosatte seg der i stedet.
De rike forekomstene av sild og skrei utenfor Senjakysten i 1880-årene la også grunnlaget for en storstilt og svært synlig utbygging av moloanlegg, rorbuer og bebyggelse på de såkalte Senjaværene, klynger av øyer, holmer og skjær utenfor Senjakysten. Her finner vi, fra nord mot sør, øyværene Bergsøyan i Bergsfjorden, Holmenvær, Ørja, Langværan, Svellingan i Torsken, Halvardsøy i Tranøy og Steinavær i Andfjorden (Harstad). Dette området representerer en viktig del av vår nasjonale historie og er en påminnelse om den store verdiskapingen som alltid har foregått med utgangspunkt i de nordlige havområdene.
Øyværene ble imidlertid fraflyttet allerede rundt 1900-1920. Utviklingen mot stadig større fiskefartøy gjorde også disse havnene for små og for grunne. Større fartøyer med dekk og lugar gjorde det mulig å bo om bord under fisket, og behovet for tilgang til rorbuer på øyværene ble mindre. Ved motorens inntreden mot slutten av perioden, ble behovet for nærhet til fiskefeltene enda mindre, og øyværene var på kort tid blitt overflødige.
Endringer i fiskeriene og nye krav til havnefasiliteter har medført at noen av bygdene som folk flyttet til, har fått en bymessig utvikling. Dette gjelder i første rekke Gryllefjord, men også til en viss grad Torsken, Sifjord, Senjahopen og Mefjordvær. Dagens bebyggelse i Gryllefjord er som en landsby med husene tett i tett og med mange funkishus fra 1930-tallet – selv om flere av disse i dag er sterkt ombygget. Tettstedene domineres i noen områder av industribygg i fjæresonen som er tilknyttet mottak og foredling av fisk, men den tradisjonelle bebyggelsesstrukturen er også godt bevart i andre deler av disse sentralområdene.
Den nyere gårdsbebyggelsen på Senjas ytterside er flere steder fra 1800- og 1900-tallet. Dette er småskala bebyggelse med en karakteristisk bebyggelsesstruktur der bolig og fjøs ligger på den gamle strandvollen omgitt av innmark. Innmarka strekker seg både ned til naust og støer i fjæra og opp mot fjellfoten med sommerfjøs og utmarksområder bakenfor. I dag ser vi at kontakten mellom sjøen og gårdstunet ofte er brutt av en bilvei, men det tradisjonelle mønsteret er likevel godt synlig i landskapet og forteller en viktig historie om bruk av ressurser fra hav til fjell. Ofte finner vi også automatisk fredete kulturminner, som gårdshauger, gravfelt og hustufter i de samme områdene.
Begrepet «tre stammers møte» ble opprinnelig brukt for å beskrive møtet mellom samer, kvener og nordmenn på 1800-tallet. Slike møter har funnet sted gjennom mange århundrer og brukes ofte mer generelt for å karakterisere kulturelle forhold i den nordlige landsdelen.
Skibotn ligger på den vide elvesletta før Skibotnelva renner ut i Lyngenfjorden. Før riksveiene kom, lå tettstedet som et sammenbindingspunkt mellom de store innlandsområdene i det indre av Nordkalotten og ferdselen på sjøen. Her er det kort vei fra havet til grenseområdet Tornedalen mellom Sverige og Finland. Dette var bakgrunnen for Skibotn marked, som er nevnt i skriftlige kilder allerede i 1571. Det er imidlertid grunn til å tro at handelen går mye lenger tilbake i tid. Steinalderfunn langs de gamle ferdselsveiene viser at Skibotndalen har vært brukt som gjennomfartsvei gjennom årtusener.
Den eldste markedsplassen ligger i bukta Nálluvuohppi i sørvest, hvor det er registrert et kulturmiljø som er unikt i Nordkalottsammenheng. De arkeologiske strukturene, hovedsakelig tufter etter hus, viser stor variasjon, fra runde gammetufter til mer rektangulære hustufter. Dette tyder på at den eldste markedsplassen har vært i bruk gjennom lang tid. Markedet i Nálluvuohppi ble avviklet i 1820 og flyttet mot nordøst til den andre siden av Skibotnelva, da båtene ble større og landingsforholdene ved Nálluvuohppi dermed for grunne.
Skibotnmarkedet regnes som et av de eldste og viktigste i Nord-Norge og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. En årsak til markedets betydning var den gunstige beliggenheten. En annen, og tilsvarende viktig forklaring, kan være at oppkreving av sjøsameskatt lenge hadde foregått her til bestemte tider på året. Skatteoppkreving ble ofte kombinert med handel.
Det var marked to ganger i året, i november og i slutten av januar. På høstmarkedet handlet «fjellalmue» med «sjøalmue», og markedet ble gjerne referert til som et «lappemarked». Markedet etter jul ble kalt «kvenmarked». Dit kom profesjonelle handelsmenn fra Tornedalen. Tidspunktene hadde sannsynligvis sammenheng med slaktetid og føreforhold. Reinkjøtt, fisk, ryper, smør og mel var de viktigste vareslagene. Etter 1900 begynte markedshandelen å avta. Bedre samferdsel i Norge førte til at handelen over grensen fikk økt konkurranse og dels tok andre former. Sammen med politisk uvilje mot grensehandel med Finland, gjorde dette at markedshandelen etter hvert mistet sin betydning. Det siste markedet var likevel så sent som i 1955.
Av de originale handelsbodene på den nye markedsplassen er bare to bevart. Disse er sannsynligvis de eneste gjenværende bygningene etter markedshandelen på norsk side av Nordkalotten. Sammen med to rekonstruerte handelsboder utgjør de museumsområdet Markedsplassen som drives av Nord-Troms Museum.
Skibotnmarkedet var også inngangsport for læstadianismen til Nord-Troms og hadde stor betydning som misjonsmark og samlingsplass for læstadianerne. Sogneprest Lars Levi Læstadius i Karesuando sendte åndelige veiledere til Skibotn i 1848. Skibotn har den dag i dag betydning som samlingsplass for læstadianerne.
Skardalen er ei fjordbygd med viktige elementer av sjøsamisk kultur forankret i både jordbruk, fiske og reindrift. Skardalen ble brent under evakueringa i 1944, men enkelte førkrigshus er bevart. Det samme er det tradisjonelle bosettingsmønsteret og driftsformene. I den delen av dalen som strekker seg innover høyfjellet, finner vi reindriftssamenes sommerbeiter og gamle bosettingsområder. Her møter dalen også de øvre deler av nabodalen Manndalen som viser nok et element av den sammensatte sjøsamiske landskapsbruken, nemlig setring. Samtidig har Manndalen en særskilt betydning i samisk sammenheng fordi høyesterett i 2001 fastslo at området Svartskogen/Cáhput er en allmenning for innbyggerne i Manndalen. Begge dalene bærer også med seg en viktig del av flyktning- og evakueringshistorien fra andre verdenskrig.
Skardalen
Det samiske stedsnavnet Skárfvággi kommer trolig av skárfa, som skal være et gammelt nordisk lånord til samisk. Det betegner sjøfuglen skarv, noe som vitner om bygdas tilknytning til sjøen (på mange kart står bygda oppført som nettopp Skarvdalen). I dette området kan den samiske befolkningen spores så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder, men kulturminnene vitner om samisk bosetting og bruk også før den tid. Den kvenske innvandringen antas å ha kommet på 1700-1800-tallet. Fast norsk bosetting ble i hovedsak etablert på 1800-tallet.
Jordbrukslandet i Skardalen kjennetegnes av flere små jordstykker, som alle er navngitt på samisk. Jordene ligger i mosaikk mellom gamle veier, steinrøyser, steingjerder, åkerholmer og kantskog. Det bratte terrenget gjør moderne maskinelt jordbruk vanskelig. Tradisjonelle driftsformer har derfor blitt holdt i hevd helt fram til våre dager. Forekomsten av urterike slåttenger, beitemark, beitehager og beitebakker langt opp i fjellsiden vitner om dette.
På fjellet og i dalbunnen finnes reindriftsamiske kulturminner i form av sommerboplassen på Badjegieddi, offersteinen Nissonašgállu, gammetuft og melkegjerde av stein.
På Badjegieddi ligger den gamle sommerboplassen til Skárfvákki-siidaen. Den var i bruk fram til slutten av 1930-tallet, i dette tidsrommet sto det flere gammer der. Reindriftssamene hadde ulike verddefamilier blant folk i bygda, som passet geitene deres over vinteren. Om våren ble geitene ført opp til boplassen. Det hørte fjøsgammer til alle boliggammene.
På Badjegieddi var det gruvevirksomhet på begynnelsen av 1900-tallet. Skjerp i fjellsidene og små slagghauger ved et skeidarhus er spor etter en kortvarig gruvedrift midt i sommerboplassområdet.
Skardalen ble stort sett brent under evakueringa. Boligmiljøet har derfor et tydelig og helhetlig preg av gjenreisingsbebyggelse. Det fins imidlertid enkelte bevarte førkrigshus.
Langs fjæra er det registrert støer, sjøbuer og naust, og i bygda for øvrig finnes gammetufter, bolighus, sommerfjøs og sjåer.
Alle husstandene i bygda har tilgang til fiskeressursene i fjorden og bruker fjorden i et område som strekker seg fra den felles fiskegrunnen Båen og til Klubben. I fjæra i Skardalen står det i alt 19 naust og sjøbuer, med tilhørende støer og båtopptrekk. De fleste naustene er bygd i tradisjonell sjøsamisk stil, med ringmur av stein med et loft av treverk over. Tørrmur er brukt for å skape et fuktig og kaldt miljø til trebåtene. I fjæra ligger en laftet sjøbu fra 1850-
tallet. Den er den eneste av bygningene i fjæra som er automatisk fredet og fra før krigen, resten ble brent.
Den tradisjonelle byggeskikken er preget av nøysomhet og gjenbruk, slik som ellers i sjøsamiske områder og i fjordstrøkene i Nord-Troms. Man har brukt det man hadde av lokalt bygningsmateriale, bjørk og older, og supplert kledning og tak med for eksempel båtbord, deler av fiskekasser, ja til og med flathamrede oljefat. Spesielt bør nevnes den særegne og utstrakte bruken av older (gråor) til lafting og reisverk. Også konstruksjonsmessige detaljer vitner om stor oppfinnsomhet og kreativitet.
Manndalen
Innerst i Manndalen ligger det 116 kvadratkilometer store området Svartskogen/Cáhput. I de nedre deler av dette området ble det midt på 50-tallet anlagt flere geitesetre. Før det ble området mye benyttet som slåttemark. I dag (2018) er geitesetrene nedlagt, området benyttes som beite for sau, og til dels for storfe. Det er også brukt til jakt og innlandsfiske. Landskapet framstår som særegent med den stående seterbebyggelsen og et beitelandskap som fortsatt er holdt i hevd med beitedyr. I samisk sammenheng har dette landskapet også en særskilt juridisk betydning fordi høyesterett i 2001 fastslo at området er en allmenning for innbyggerne i Manndalen. Dette er det første samiske området som juridisk er fastslått å eies kollektivt av bygdas befolkning. Allmenningen Svartskogen i Manndalen symboliserer derfor samisk rettighetskamp og sjøsamisk revitalisering. Området kan benyttes til fiske, jakt og beite. Dommen hadde rekkevidde også utenfor Norges grenser. Den lokale rettighetskampen ble et internasjonalt eksempel i FNs permanente Forum for urfolksaker.
Både i Manndalen og Skardalen finnes det en del evakueringsgammer og -huler hvor deler av befolkningen gjemte seg i 1944-45. Her ligger også Bålsrudhula der den kjente motstandsmannen Jan Bålsrud lå før han ble hjulpet over til Sverige av folk fra Manndalen.
Spildra er den største av øyene og er et av de rikeste kulturmiljøene i Troms, med stor tetthet og variasjon av samiske kulturminner, særlig knyttet til samisk førkristen religion. Øya er kjent for de samiske bjørne- og menneskegravene og må ha hatt en spesiell posisjon i samisk førkristen tid. Bjørne- og menneskegravene ligger i ur og ved store steiner og hellere. I samisk førkristen kosmologi ble ofte ur og bergsprekker ansett som en overgangssone til en annen verden. Her er også flere offerplasser med tilknyttede fortellinger, bl.a. offersteinene Arahavde (Kirkehammeren) og Bahppageadgi (Prestesteinen).
Spildra har også rike spor etter bosetting, både fra eldre og yngre steinalder. De usedvanlig store og tydelige steinaldertuftene synes godt i det velholdte beitelandskapet.
Fra perioden Kristi fødsel til 1600-tallet finner vi klynger med runde gammetufter, og øya antas å ha vært sentrum i en sjøsamisk siida. Fra 1600-tallet erstattes disse av firkantede gammer for både mennesker og husdyr, trolig mer bofaste. Bofasthet, markedshandel og avviklingen av særskilte samiske rettigheter til jorda (de såkalte finnerydningene, dvs. jordbruksland som hadde blitt ryddet av samiske familier og gått i arv mellom disse) førte til en sterk befolkningsøkning i andre halvdel av 1700-tallet, også med kvensk og norsk innvandring. På 1800-tallet overtok tømmerhus som boligform og kvenske og norske hushold ble etablert. Fremdeles var Spildra imidlertid et samisk samfunn, og samisk var det dominerende språket langt inn i mellomkrigstida.
Spildra er fremdeles et sjøsamisk samfunn hvor folk i hovedsak livnærer seg på fiske, gårdsbruk og turisme. De fleste bor i den sørvendte bygda Dunvik.
Skorpa var før 1721 en samisk øy med finnerydninger. Etter denne tid ble imidlertid øya innført i matrikkelen og jorda skyldsatt av de dansk-norske myndighetene. Bakgrunnen var utenforstående som ønsket å overta slåtteland som hadde ligget brakk en tid. Dette ble gjort under protester fra den samiske befolkningen i Kvænangen. Dersom en ser på Friis’ etnografiske kart av 1890 finner vi at både Skorpa og Nøklan i overveiende grad var bosatt av samiske familier. På Skorpa gjaldt det særlig den sørlige delen av øya, mens Nøklan er avmerket med bare samisk bosetning. Alt i alt virker det som om de to øyene har vært dominert av samisk bosetting fram til etterkrigstida.
Skorpa kirke ble bygd i Vågen i 1850. Tidligere fantes et misjonskapell og fra 1700-tallet misjonshus i Badderen og Burfjord. Gudshusene vitner om misjonsvirksomheten blant samene, som ble drevet av Thomas von Westen og hans disipler på 1720-tallet. Skorpa kirke var lenge den eneste kirka i indre deler av fjorden. Hit kom folk for å delta i alle kirkelige handlinger. Kirka og de gamle kirkegårdene i området rundt den dokumenterer dermed øyas posisjon som det kristne sentrum i en tid da all viktig transport skjedde til sjøs, før nye kirker ble bygd på fastlandet i etterkrigstida. Den overlevde brenningen i 1944 som en av bare en håndfull bygninger i kommunen.
I Vågen ligger også det gamle handelsstedet som ble gjenoppbygd etter krigen, og dessuten sporene etter noe så sjeldent, og kortvarig, som en norsk fangeleir for tyske krigsfanger fra begynnelsen av andre verdenskrig. Både på Skorpa og Spildra finnes dessuten evakueringshuler der folk gjemte seg høsten 1944 og overlevde til våren 1945.
Skorpa ble fraflyttet allerede på 1960-tallet og har ikke hatt systematisk gårdsdrift siden. Bygningene på øya brukes i dag stort sett som sommerhus.
I 1760 ble alle resterende finnerydninger i Kvænangen skyldsatt og ført inn i matrikkelen. På Nøklan ble imidlertid rydningene værende innenfor samiske familier, som var ganske selvforsynte. Nøklan var kjent for sine båtbyggertradisjoner. Lohkkal-Issat (Isak Mathisen) skal omkring 1850 ha vært den største båtbyggeren i Kvænangen.
Russevika, nord for Singelbukt på Nøklan, er sannsynligvis et sagnsted knyttet til tjudenes herjinger. Området består av mye berg og steinur med flate skiferheller som i tidligere tider kan ha vært brukt som gravplasser. Sagnet forteller i ulike versjoner om hvordan tjudene skal ha drevet i land nettopp i Russevika/Russeberget.
Ved Nøkkelhamn står en godt synlig samisk sieidi (offerstein) som kalles Gálgu (kjerringa). Et sagn knytter denne offersteinen sammen med en annen inne på fastlandet mot nord, kalt Simalango. En grunne som kan ses mellom Nøklan og Skorpa skal være resultatet av en stein som ble kastet slik at Nøklan nesten ble delt over Nøkkeleidet.
Området er i hovedsak et storskala høyfjellslandskap mer enn 500 m.o.h., men strekker seg også ut til sjøen, og omfatter dalførene Signaldalen, Kitdalen (med Nord-, Midter- og Sørdalen) og deler av Skibotndalen. På det smaleste er det kun 26 km mellom sjøen og grensa til Sverige. Området preges av høye, bratte fjellsider som er vanskelig å forsere. Dalførene er nordvest/sørøst-orienterte, noen vide, andre smalere.
Vinteren 1944-45 ble fjellområdet mellom Signaldalen og Skibotndalen åsted for etablering av ei massiv forsvarslinje mot Den røde armé. Hele den tysk-østerrikske lapplandsarmeen på 220 000 mann måtte ut av Sovjet og Finland, inn i Norge, og i trygghet bak den såkalte Lyngenlinja. I de samme områdene ble det gjennom den kalde krigen etablert en rekke forsvarsanlegg av det norske forsvaret. Mange av disse anleggene har samme lokalisering som de tysk-østerrikske anleggene.
På fjellet ligger kulturminnene fra andre verdenskrig spredt over svært store områder i form av våpenstillinger, dekningsrom og tufter etter brakker og element-telt. Nede i dalførene finnes spor etter flere fangeleirer. Et stort antall sovjetiske krigsfanger ble satt inn i arbeidet med å bygge anleggene. Krigsfangeleirene i området var blant de verste på norsk jord, og 800-1000 sovjetiske krigsfanger mistet livet her.
I Skibotndalen, Signaldalen og Kitdalen, samt fjellområdet mellom disse dalførene, er det registrert nærmere 1500 kulturminner fra andre verdenskrig (Lyngenlinja) og den kalde krigen (Frøy-anleggene).
Ingen andre steder i landet kan framvise så godt bevarte strukturer fra disse hendelsene i et landskap som ellers er lite påvirket av nyere tids inngrep. Anleggenes topografiske plassering gjør at selve landskapet også må betraktes som et kulturhistorisk element. Det er de høye fjellene og de trange dalene, samt nærheten til Norges yttergrense som har vært bestemmende for lokaliseringen av stillingene, både fra andre verdenskrig og fra den kalde krigen.
Området preges noe av kraftutbyggingen som fant sted på 1970- og 80-tallet i form av flere kilometer med anleggsveger og et vannmagasin. Under andre verdenskrig var forsyningslinja/ innfallsporten fra øst gjennom Kitdalen og Signaldalen. Under bygging av kaldkrigsanlegg ble kraftanleggsvegene fra Skibotndalen benyttet.
Dekningsrom og våpenstillinger er typiske kulturminner fra den kalde krigen. Det ble hovedsakelig brukt betong for å anlegge disse, dette i motsetning til anleggene fra 1944/45 da det var liten tilgang på betong. I området finnes også store kommandobunkere og installasjoner som viser hvordan vegen (dagens Europaveg E6/E8) skulle kunne sprenges bort ved en invasjon.
Det som i dag kalles markesamisk kultur og historie oppsto fra 1600-tallet, fra Malangen i Troms og inn i de nordligste deler av Nordland. Den største ekspansjonen skjedde imidlertid fra slutten av 1700-tallet og i en 100-års periode innpå 1800-tallet. Bakgrunnen var at mange reindriftsfamilier valgte å slå seg ned som bofaste bønder i sommerlandet sitt. For noen var dette et resultat av problemer i reindrifta og påfølgende fattigdom, mens andre ser ut til å ha kommet fra velstående reindriftsfamilier som bevisst valgte en annen levevei.
Nyetableringene skjedde gjerne i områdene ovenfor gårdsbebyggelsen langs kysten, dvs. «oppe i marka», både på fastlandet og på de store øyene. I disse områdene finnes derfor et bredt spekter av kulturminner som kan knyttes til overgangen fra reindrift (teltboplasser, melkeplasser, offersteder) til jordbruk (beitelandskap, fjøs-/gammetufter, bygninger). Mangfoldet av kulturminner viser historien om hvordan mange reindriftssamer ryddet seg et småbruk eller en gård på den gamle plassen der de hadde bodd sommerstid mens de melket reinen og fisket i sjøen.
Nyrydningene lå gjerne ved de gamle flytteveiene. Beliggenheten var strategisk for fortsatt å kunne kombinere reindrift, jordbruk, fiske og utmarksnæringer. Etter hvert ble reindrifta av mindre betydning, senere også fisket, mens jordbruket overtok som viktigste næringsvei. Den samiske identiteten har imidlertid hele tida stått sterkt i befolkningen, og gjør det fortsatt.
I nordre del av området, Sandemark, er det i dag en del eldre bebyggelse, samt nye hytter. For øvrig er imidlertid dette landskapet i det store og hele fraflyttet. Her ligger den gamle skolen, et monumentalt og nokså fremmedartet bygg beliggende på en høyde i skogen. Skolen er en viktig del av samisk lokal identitet, men også pedagogisk velegnet til å formidle fornorskingsprosessen som ikke minst skolesystemet var en viktig del av.
Høyere opp til fjells ligger boplassen Vilgesvárre/Blåfjell, med gjenoppbygde gammer og andre bygninger og kulturminner. Dette er i dag et populært utfartssted, som benyttes aktivt til formidling av den samiske historien i området. Høgfjellsområdene benyttes også fortsatt til ferskvannsfiske, bærplukking og jakt.
Lenesjávri/Leinavann er et landskap med stor tidsdybde og kulturminner som spenner fra steinalder og fram til vår tid. Området ligger svært sentralt i forhold til reinens tradisjonelle trekkleier og samenes historiske handels- og flytteveier mellom øst og vest, innland og kyst. Landskapet har store naturverdier og særegne landskapsformasjoner skapt under siste istid.
Kulturminnene vitner om kontinuitet i ressursutnytting og landskapsbruk siden yngre steinalder (4.500-1.800 f.Kr.) og fram til våre dager. Rein og fisk har vært de sentrale ressursene. I buktene finner vi boplasser fra tidlig metalltid (1.800 f.Kr. - Kr.f.) og forskjellige slags tufter og ildsteder av ulik alder side om side. Forekomsten av ulike boligtyper vitner ikke bare om tidsdybden, men også om forskjellig varighet på opphold. Lenesjávri/Leinavann er for øvrig første gang nevnt i svenske skattelister fra 1500-tallet som skatteträsk for fjellsamer. I de samme områder finnes også teltleire med matgammer og kjølegroper som har vært brukt av bardudølene i forbindelse med fiske og fritid i nyere tid. Samlokaliseringen forteller oss om kontinuitet i ressursutnytting og om forhold ved naturmiljøet som har holdt seg uendret over lang tid - slik som reinens trekkmønster og beitebehov, fiskebestanden, landingsforholdene for båt og tilgangen på brensel og drikkevann.
Området har mange fangstanlegg for villrein av forskjellig slag. Det største er et fangstgropsystem på Ostu med 88 groper. Anlegget har vært i bruk over et langt tidsrom (dateringer fra yngre steinalder til Kr.f.). Det sperrer eidet mellom Lenesjávri/Leinavann og Álddesjávri/Altevann i hele dets bredde og har fungert som et effektivt stengsel for reinens høsttrekk. Gropene er innrettet i terrenget i forhold til sandrygger dannet av breelver under siste istid.
Breelver har også skapt rullesteinsryggene og -grunnene i Lenesjávri/Leinavann. I sørenden av vannet finner vi en egen type fangstanlegg for villrein på holmer og nes med slik rullesteinsur. De kalles på samisk cillat (bogasteller) og består av groper kastet ut i ura. Utkastingslaget danner solide voller jegerne har gjemt seg bak. Cillaene ligger i klynger og på rekke og er orientert i retning høsttrekket. Holmene ligger nært land og villreinen har åpenbart passert dem under trekket.
På rullesteinslokalitetene finner vi også kjøttgjemmer og sommergraver. Sommergravene er midlertidige graver som ble anlagt etter misjonstiden på 1600-1700-tallet, da samene ble pålagt å begrave sine døde i vigslet jord på kirkegården. Sommergravene måtte ligge lett tilgjengelig og der det ble tidlig bart, slik at de døde kunne graves opp og fraktes bort på sledeføre på vårisen. Rullesteinslokalitetene ved Lenesjávri/Leinavann var godt egnet til formålet. Landskapstypen ble nok også valgt ut fra tidligere symbolsk og rituell funksjon. Førkristne samiske graver ligger gjerne på nes, holmer og øyer. Slike steder er overgangssoner i terrenget og kan ha representert terskler til en annen verden. Ved Lenesjávri/Leinavann finner vi offerplasser med tilsvarende beliggenhet, ved innsnevringer i vannet.
Fiske har vært en av de tre viktigste næringene i Norge sammen med landbruk og industri. Fiskerihistorien er en levende kulturarv som i liten grad har blitt anerkjent og synliggjort gjennom vern. Lofotfisket, som dette fiskeværet var knyttet til, har hatt, og har stor betydning både nasjonalt og internasjonalt. Henningsvær har nasjonal verdi som kulturmiljø.
Fiske har vært en av de tre viktigste næringene i Norge sammen med landbruk og industri. Fiskerihistorien er en levende kulturarv som i liten grad har blitt anerkjent og synliggjort gjennom vern. Lofotfisket, som dette fiskeværet var knyttet til, har hatt, og har stor betydning både nasjonalt og internasjonalt. Henningsvær har nasjonal verdi som kulturmiljø.
Fiske har vært en av de tre viktigste næringene i Norge sammen med landbruk og industri. Fiskerihistorien er en levende kulturarv som i liten grad har blitt anerkjent og synliggjort gjennom vern. Lofotfisket, som dette fiskeværet var knyttet til, har hatt, og har stor betydning både nasjonalt og internasjonalt. Henningsvær har nasjonal verdi som kulturmiljø.