I regional delplan for kulturminne vert Ulla kulturmiljø nemnt som eit fiskevær – sjøbruksanlegg med stor historisk viktigheit i fylket. Ein sett vernekategorien til å vere av nasjonal karakter. På Ullaområdet har ei gjort ei rekkje arkeologiske funn. Det kan nemnast: Stolpehol, kokegroper, eldstad og staurspor. Det er og registrert fem gravrøyser, men desse er ikkje synlege på overflata av terrenget. Gravminna er datert til bronsealder- jarnalder. På Ullaholmen er det langt tydelegare gravrøysfelt. Dei framstår som opna via eit krater i sentrum av røysene. Mest sannsynleg har ein nytta stein frå gravminna til byggjing av sommarfjøs og steingardar. Dei er datert til jarnalder. Automatisk freda. Ei skipsrenne frå 1880-talet som vart oppmudra som eit tiltak for tryggare segling for sjøfarande er eit marinarkeologisk kulturminne knytt til leia ved Ullaholmen.
Ulla fyrstasjon og losstasjon som vart bygd i 1874 er vedtaksfreda. Fyrstasjonen ligg på Kvernholmen ved Haramsøya. Her er det og freding etter lova om naturvern. Fyrstasjonen var først eit mindre fiskefyr som seinare vart oppgradert. I 19944 vart fyrstasjonen bomba i krigshandlingar og det medførde stor skadeverknad. Fyret og fyrvaktarbustaden brann ned, men vart bygd opp att i 1950. Øvrige bygg på fyrstasjonen unngjekk skadeverknad under bombinga.
Ullahammeren handelsanlegg er ein reguleringsbevart handelsstad som inngår i kulturmiljøet på Ulla. Her finn ein bygningar som sjøhus og bustader. Naustrekkja på Ulla er av ein omfattande karakter og fleire av nausta er større grindbygde naust. Desse nausta er verna etter Plan og bygningslova og regulert til bevaring.
Kulturlandskapsverdiane via bruksspor må og trekkast fram for området Ulla. Ved foten av fjellet Ullahornet finn ein tufter som mest sannsynleg eig opphav i seterdrift av eldre dato. Gardssamfunnet på Ulla var tidlegare samla etter ei garddeling på 1760-talet som gardsbruk i ein tunstruktur. Det kan ha vore opp mot 80 teigar tilhøyrande kvart bruk. Frå 1880 vart det kompliserte teigstrukturen avslutta, og kvar gard fekk samla teigar i samanheng med heimebøen til det enkelte gardsbruket. Tuftene hadde mest sannsynleg ein funksjon som utmarksløer til oppbevaring av dyrefor som ein hausta under utmarksslått. Tidsperiode for bruk ca.1880-1910. Murane er framleis godt synlege. Det er eit torvuttak i nærområdet til tuftene. Desse spora etter førmoderne jordbruksdrift saknar formalisert vern.
På Blomstrandhalvøya etablerte Northern Exploration Company Ltd i 1911 et marmorbrudd. Forekomsten ble oppdaget i 1906 og ble da beskrevet som ”ingenting mindre enn en øy av ren marmor”. Driften ble avviklet i 1920. Anlegget ble overtatt av den norske stat i 1932. Så seint som i 1950-årene ble de fleste beboelseshusene flyttet til Ny-Ålesund. Anlegget består i dag av to bolighus, seks tufter etter bygninger, traseer etter skinneganger, smie, verkstedbygning og maskinhall med dampkjeler, lokomobil og marmorbruddet. Anlegget er den ypperste representanten for "klondyke" på Svalbard. NEC ved Mansfield har etterlatt flere hytter i Kongsfjorden/Krossfjorden, som i dag er freda kulturminner som hører sammen med Ny- London i et kulturmiljø, blant annet Storholmen og Camp Zoe (Barr 1986; Barr m.fl. 2012). Husene var ferdighus fra England. Noen av husene ble senere benyttet av fangstmenn. Blant annet overvintret P. Pedersen Ulsfjord med kona Hansina Hansen og hennes datter Hanna Hansen her 1929-1930 (Rossnes 1993:112). Hanna fødte en gutt her i 1930. Ny-London var før 2. verdenskrig en viktig plass for forsøk med fiskeforedling på Svalbard, blant annet med tørking av klippfisk over en lengre sesong. Det er to hytter som kan bebos. Den ene benyttes og vedlikeholdes av Velferden i Ny-Ålesund
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med bygninger og anlegg knyttet til marmorbrudd, norsk fangst - Omfatter: Stående bygninger, seks tufter, skinneganger, marmorbrudd. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden