Feltet er et langstrakt svaberg. Øverst og nederst er to humper, mens midtpartiet er mer konkavt. S på feltet er en bred, utvitret sprekkesone. På N-siden er flere løse stykker og avskallinger. Det er flest figurer på nedre halvdel av feltet (V-del). BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): På grunn av høgare motstand mot vitring står ofte årer og linser av kvarts og jernoksid ofte opp, relativt til sjølve bergflata. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare ned i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. Undersøking av ein bergartsprøve frå Bakke I i sveip elektromikroskop syner auka porøsitet mot overflata på grunn av oppløysing av epidot og ei delvis oppløysing av jernoksid/opake mineral. Porene er ofte tomme eller inneheld restar av delvis oppløyste mineralkorn. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Tilsvarande vil også skje ved trakk på bergflata. Sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltninger grensar ofte opp til bomparti med -5-10 cm2 utstrekning. Bompartia utgjer ein bevaringsmessig trussel, då avspalting av desse vil medføre at ristningsfigurar forsvinn. Oppsprekking og danning av bomparti er observert relativt nær enkelte ristningsfigurar. Skålgroper i sentrale delar av Bakke I er truga av sprekker, bomparti og flakavspalting. Flak av bergflata vil også lett spalte av ved trakk på bergflata. Dette bør difor unngåast, sidan avspaltinga medfører til ei gradvis utvisking av ristningsfigurane på bergflata. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Opne furer/sprekker er hovudsakleg orientert parallelt på foliasjonen (SØ-NV (115 grader)). Mot sør-aust er sprekkene noko vidare/opnare enn elles på feltet. Utvitring av bergartsstykke parallelt med gjennomgåande, opne sprekker i sør-austre del av feltet, har ført til utvikling av overheng. Stykke av bergarten i overhenget spaltar av ved trakk eller ved frostsprenging, og vert liggjande i sprekkene og langs "foten" av berget. Avspalting i samband med sprekkene ser imidlertid ikkje ut til å utgjere ein bevaringsmessig trussel for ristningsfigurane sidan dei finst mer en 40 cm fra desse. Overflata er tilsynelatande generelt mindre porøs og ujamn på Bakke I samanlikna med Bakke II og III. Dette kan skuldast foliasjonen ofte parallell med overflata. Oppsprekking og avspalting langs mikrosprekker parallelt med foliasjonen gjer overflata tilsynelatande meir slett. Det kan også tenkjast at eit lågare kvartsinnhald ved Bakke I gjev mindre skilnad i vitringsmotstanden mellom kvartsrike og muskovittrike sjikt og at overflata dermed vitrar meir jamnt. Sidan den vestlege delen av feltet i stor grad er dekka av ulike lavartar, er det mogleg at lavveksten kan skjule eventuelle vitringsskader, og gjere at bergflata verkar jamnare enn den i røynda er. Heilt aust på bergflata er sprekker fylte av rustfarga (jernrik) vatn som stammar frå jorda i overkant av feltet. Ytterlegare oppsprekking kan verte ei fylgje av frostsprenging i samband med vassiget, men dette utgjer truleg ein minimal trussel mot ristningsfigurane sidan avstanden til desse er relativ stor.
Menneskefigurer: 7-8 stk, 2-4 er menn og 4-6 er av ubestemt type. Figur 1-8 kan karakteriserast som ei scene: Fleire menneskefigurar står sammen på rekkje. Som ein del av figur 8 går ei gølgelinje under figurane. Likeeins kan ein kalle figurane 10-14 for ei scene: to skålgroper og ein ubestembar figur (linje av prikkar) står kring båten. Fotsålane 19-25 og 35 står rett nedanfor båten nr. 28. BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): På grunn av høgare motstand mot vitring står ofte årer og linser av kvarts og jernoksid ofte opp, relativt til sjølve bergflata. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare ned i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Tilsvarande vil også skje ved trakk på bergflata. Sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltvingar grensar ofte opp til bomparti med -5-10 cm2 utstrekning. Bompartia utgjer ein bevaringsmessig trussel, då avspalting av desse vil mødføre at ristningsfigurar forsvinn. Oppsprekking og danning av bomparti er observert relativt nær enkelte ristningsfigurar. Framtredande vitring langs glimmerrike sjikt resulterer til slutt i utvikling av 1-5 mm djupe furer orientert parallelt med foliasjonen. Vitringa er slik mest framtredande langs foliasjonen i bergarten. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten. Sprekkrelatert vitring er eit stort problem på Bakke III. Ingen ristningsfigurar vert kryssa av sprekker, men sprekkene går svært tett inntil enkelte figurar (1-2 cm). Der flakavspalting i samband med sprekker er mest alvorleg, finst det imidlertid ikkje dokumenterte ristningsfigurar. Vitringsskadane ved Bakke II, III ogVI er tilsynelatande større enn ved Bakke I og V. Dette skuldast truleg variasjon i vinkel mellom foliasjon og overflate. Der vinkelen er skrå (som ved Bakke II, III, VI) vil forsterka vitring av muskovitt langs mikrosprekkene medføre til utvikling av små overheng der kvartsrike sjikt står 1-2 mm høgare opp enn muskovittrike sjikt. Dette resulterer i at bergoverflata vert ru og ujamn. Avspalting av overhenga resulterer i ei gradvis utvisking av ristningsfigurane, som knapt er synlige utan bruk av svart plast. Helninga av berflata varierer, og dermed varierer også vinkelen mellom foliasjon og overflate frå null til 90 grader. Dette fører til at tilsynelatande vitringsgrad også varierer. Ved den øvste delen av feltet der bergflata har minst helning (omlag 16 grader), er vitringsskadene liknande som ved Bakke II. Dette skuldast truleg at overflata har tilsvarande skrå vinkel mellom foliasjon og overflate. Der ristningsflata har størst fall (omlag 50 grader) finst nokre raudmåla ristningsfigurar. Her er bergflata dekka av ein koksgrå, misfargande overflatefilm. Tidlegare undersøkingar har synt at liknande misfarging skuldast ein biofilm av sopp, alger og cyanobakterier. Årer og linser av kvarts er imidlertid ikkje dekka av biofilmen, men fremstår som kvite "band" på den elles mørke overflata. Biofilmen på bergflata kan forsterke den kjemiske oppløysinga av minerala i bergarten ved at mikroorganismane skil ut aggressive syrer, og at biofilmen hindrar opptørking. På denne bergflata med størst fall (50 grader) er foliasjonen svært steil i forhol til bergoverflata. Overflata er jamnare og mindre ru, og det er ikkje utvikla små overheng pga framtredande vitring langs skråstilte glimmerskikt i like stor grad som der vinkelen er lågare. Ei rustfarga misfarging i øvre kant av flata med størst helning (-50 grader) på Bakke III skuldast avrenning frå ein jernbolt som er bora inn i berggrunnen. Jernbolten stammar frå eit gjerde som tidlegare gjekk tvers over ristningsfeltet. Gjerdet vart fjerna i 1998.