Anlegget som er en av posisjonsartilleristillingene fra 1900-1916, er oppdelt i 3 terrasser. Den høyeste i ØNØ, den laveste i VSV. Terrassene er forbundet med 2 trapper. Hele anlegget er murt av store blokker i tørrmur. Det ser ikke ut til å ha vært brukt meisel ved uttaking av stein. På toppen av murene er det lagt et lag jord som nå er gressbevokst. Veien opp til batteriet er også fint tørrmurt. Hele anlegget er usedvanlig godt bevart og holdt i hevd. Spredte trær vokser innenfor murene. 40m N for anleggets ØNØ-hjørne står en 1m høy blokk. I toppen bolt. Her har siktebordet vært plassert. Bratt V-helling av N-S-gående åsdrag. Barskog med enkelteløvtrær. Lyng, gress og mose. Berg i dagen. Fra anleggets VSVside er det vidt utsyn SØ-SV mot Øyern og Rælingen-Enebakk. 250m SSØ for driftsbygningen på Norddal, 51/14, 160m N for kryss mellom Svindalsveien og rv 22.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle kunne stoppe et svensk angrep mot hovedstaden i tilfelle væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på øst- og vestsiden av Glomma, med sterke sperrefort øst for elva og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden.
Batteriets oppgave var å stanse eller oppholde fiendtlig fremrykning på Øyerens østside mot Fetsundavsnittet, samt å kontrollere adgangen mellom Blaker i nord og Fossum i syd. Batteriets hovedskuddretning var fra venstre med fløy mot sydøst, der hvor to hovedveier møttes. Høyre fløy ga utsyn utover Øyeren. Nedenfor gikk veien sydfra langs Øyerens østside, hvor terrenget var lite oversiktlig. Armerte fartøyer på Øyeren var tenkt å kunne støtte Høgås fort.
VERN
Høgås har vesentlig militærhistorisk interesse som en del av et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Dette er en interessant og viktig befestningslinje, der anleggene som fortsatt er i Forsvarets eie inngår som helhet i landsverneplanen. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden vurderes som kulturminner med viktig symbolverdi i forbindelse med nasjonens løsrivelse fra unionen.
Anlegget er i tillegg konstruksjonsmessig interessant med en særegen og kompleks konstruksjonstype.
Vernet av det militærhistoriske landskapet omfatter alle spor etter militær virksomhet i angitt område.
Sanksjoneringen av "Lov angaande vernepliktens utvidelse til de nordlige landsdeler" i 1897 var den direkte foranledning til opprettelsen av en landmilitær kommando i Nord-Norge. Samme år vedtok Stortinget å bevilge midler til "Tromsø stifts Forsvar", som distriktskommandoen dengang het. To år senere ble Harstad pekt ut som senter for det nye militærdistrikt Nord-Norge. Stedet ble standkvarter for Distriktskommando Nord, landsdelens øverste landmilitære ledelse.
Etablissementet består av forskjellige typer bygninger oppført i perioden fra 1904 og helt frem til idag. Bygningene ligger spredt i byen og etablissementet omfatter både boliger og kontorbygg. De eldre bygningene; kasernen, gymsalen og offisersboligene, ligger alle i sentrum. Det dreier seg om panelte trebygninger oppført 1904-25. Stilen er tidstypisk med elementer av nasjonalromantikk, sveitserstil og jugend. Kasernen (inv. nr. 0001), som har et nasjonalromantisk hoveduttrykk med skifertak, brunbeiset tømmermannspanel og smårutede vinduer, er en langstrakt bygning som følger Storgatens buede løp. Sjefsboligen (inv. nr. 0014) har et tydelig jugendpreg, mens gymnastikksalen (inv.nr. 0010) er i sveitserstil med dragestildetaljer.
Harstad er et etablissement med stor militærhistorisk betydning. Byen har vært et sentrum for Forsvaret i landsdelen siden Distriktskommandoen kom hit i 1899, og Forsvaret har generert betydelig virksomhet i byen. Denne økte virksomhet var nok en medvirkende årsak til at stedet i 1904 fikk bystatus. Bygningene knytter an til Forsvarets lange tilstedeværelse i byen og man kan gå ut fra at Forsvaret har påvirket den stedlige byggeskikk. Bygningene er med sine sveitserstils-, jugend- og nasjonal-romantiserende detaljer, foruten ved utforming og materialbruk, karakteristiske for sin periode. Eksteriørmessig er bygningene gjennomgående godt bevart mens de innvendig er endret gjennom moderniseringer. Unntaket er gymsalen, som er meget godt bevart også i interiøret. Som en av svært få bevarte bygninger av denne typen er gymsalen svært interessant, noe som forsterkes av dens høye bevaringsgrad.
Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle stoppe eventuelle svenske angrep mot hovedstaden hvis det ble en væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på begge sider av Glomma, med sterke punkter i den framskutte linjen øst for elven og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Ørjekollen fort utgjorde det nordre av to fort på Ørje. Fortet skulle beherske riksveien fra Sverige over Ørje bro og vassdraget med Ørje sluser, en forbindelse til Rødnessjøen i nord og Haldenvassdraget lenger syd.
Ørjekollen fort ligger på et høydedrag sør for E18 ved Ørje bro og sluser, ca. 5 km fra Sverige. Fortet har front mot veien fra Sverige. Mot øst avgrenses fortet av en bratt skrent ned mot vassdraget. Øvrige sider består av skogkledde åser.
I forbindelse med demoleringen av fortet i 1905 ble brystvernet delvis sprengt, fjellanlegget (tunnel, åpen på tre sider) gjenmurt med tegl, kaponnieren ødelagt og løpegravene og kanonstillingene fylt med steinmasse.
I de siste årene er fortet tilbakeført og store deler av demoleringsmassen tatt bort slik at kanonstillingene og løpegravene igjen er synlige. Mot sør har man forsøkt å gjenskape deler av kaponnieren med løsmasse. Fjellanlegget er åpnet fra den østre inngangen, og i den største inngangen mot vest er den gamle teglveggen erstattet med ny. Inne i fjellanlegget ses spor etter to frittstående trebygninger for mannskaper og ammunisjon; et anlegg av samme type er godt bevart på Vardåsen ved Kongsvinger.
Flere av bygningene i leiren som ble oppført i forbindelse med etableringen av fortet, står fremdeles i nærheten, men er overtatt av en privat institusjon.
OPPRINNELIG BESTYKNING(PEG2024)
Operativ bemanning var på 100 mann med plass til 2 x 7,5cm og 2 x 10.5 cm skyts samt 2 x mitraljøser i kasematt.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle stoppe eventuelle svenske angrep mot hovedstaden hvis det ble en væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på begge sider av Glomma, med sterke punkter i den framskutte linjen øst for elven og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Ørjekollen fort utgjorde det nordre av to fort på Ørje. Fortet skulle beherske riksveien fra Sverige over Ørje bro og vassdraget med Ørje sluser, en forbindelse til Rødnessjøen i nord og Haldenvassdraget lenger syd.
VERN
Ørjekollen fort må ses i sammenheng med Lihammeren fort. Fortene har som del av utbyggingen av en forsvarslinje mot Sverige fram mot unionsoppløsningen stor militærhistorisk betydning. Begge fortene var del av den framskutte linje som skulle stoppe svenskene ved en eventuell konflikt. Ørjekollen fort er delvis restaurert i regi av en venneforening og Marker kommune, dvs. at løsmasse er fjernet fra fortet slik at løpegravene og kanonstillingene igjen er synlige. Rortet gir sammen med Lihammeren en instruktiv opplevelse av fortene slik de en gang var og følgene av demoleringen i 1905.
Anlegget er på grunn av dets historiske betydning et meget bevaringsverdig militærhistorisk landskap.
Vernet område omfatter alle spor etter militær virksomhet innenfor Forsvarets eiendomsgrenser.