Det trigonometriske punktet Fuglenes er blant de eldre vi har i Norge. Det inngikk som det nordligste punktet på Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken, som ble målt opp i perioden 1816 til 1855.
Fra omkring midten av 1700-talllet begynte observasjoner og teoretiske diskusjoner å indikere at jordklodens form ikke var rent kulerund. Geodetiske ekspedisjoner til Peru og Nord-Sverige konkluderte med at jordens polare diameter var kortere enn den ekvatoriale. En kvalitetsheving på kartproduksjonen satte større krav til basis for kartleggingen; geodesien. Dette stimulerte sterkt forskningen knyttet til jordklodens form og størrelse - og den best tilgjengelige teknikken for å få data var måling av meridianbuer. Friedrich Georg Wilhelm Struve (1793 - 1864) ble i 1813 utnevnt til professor i matematikk og astronomi ved universitetet i Dorpat i det russiske Livland (nåværende Tartu i Estland). Han ble også ansvarlig for triangulering i Livland. På denne bakgrunnen og med sine internasjonale akademiske kontakter, foreslo Struve overfor myndighetene å etablere et prosjekt for oppmåling av en meridianbue i det baltiske området - noe som klart ville forbedre kvaliteten på kartleggingen. Tsar Alexander I aksepterte Struves forslag i 1820, men siden tidligere oppmålinger i Livland ble inkludert, regnes oppstarten av den store russisk-skandinaviske gradmålingsrekken fra 1816.
Den svensk-norske regjeringen besluttet 13. juni 1845 at gradmålingsarbeid for Struves prosjekt skulle påbegynnes i begge land allerede samme sommer. I Norge ble ansvaret for gjennomføring av arbeidet gitt til Christopher Hansteen (1784 - 1873), direktør for Observatoriet ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania og Den Norske geographiske Opmaaling (senere Den geografiske Opmaaling). Clouman og Lundh begynte trianguleringsoppmålingene i 1846, og i 1847 dro Clouman alene nordover for å fullføre det norske trianguleringssegmentet. Det supplerende feltarbeidet var ferdig i 1852, og alle formaliteter mellom partene i det russisk-skandinaviske gradmålingsprosjektet oppgjort i 1855. For å markere avslutningen av det enorme oppmålingsarbeidet som var blitt utført, ble det oppført minnemonumenter på det sørligste punktet ved Ismail/Staro-Nekrassowka (bredde 45° 20' - nær munningen av Donau i Svartehavet) og det nordligste på Fuglenes (bredde 70° 40'). Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826 - 1882) omarbeidet monumentprosjektet til å bli noe mer majestetisk enn en jernpyramide, og ga meridianstøtten i Hammerfest den særpregete utformingen. "Opmaalingen" bekreftet i brev av 10. oktober 1854 til Departementet for det Indre at monumentet i Hammerfest var montert. Begge meridianmonumentene har samme inskripsjon på latin, og en identisk tekst på det nasjonale språket:
"Det nordlige Endepunct af en Meridianbue paa 25° 20' fra det nordlige Ocean til Donau-Floden igjennem Norge, Sverige og Russland efter Foranstaltning af Hans Majestet Kong OSCAR I og Keiserne ALEXANDER I og NICOLAII ved uafbrudt Arbeide fra MDCCCVI til MDCCCLII udmaalt of de tre Nationers Geometrer. Brede: 70° 40 ' 11 ",3."