Vi ble kontaktet av Jan Frøyland i brev av 5. desember 2007. Frøyland hadde gått i land på Øyna St. Hansaften i 1962. Der observerte han to lange rekker med steiner som gikk i en bue. Vi foretok en befaring 25. april 2008. Vi parkerte ved Øyhovden og gikk inn. Like øst for halvøyas høyeste punkt, går det et trangt skar ned til sjøen. Åpningen på skaret er stengt av et steingjerde. Etter 40-50 meter ned i skaret åpner det seg ut. Her ligger det flere steinborger. Borgene ligger i buer ut mot sjøen, og de består av 2 til 6 lag med stein. Innenfor borgene er det opptil 0,7 meter dyp matjord. Det ligger to større rydningsrøyser i området. Den ene er avlag og måler 11 x 1,5 meter, den andre er rund med en diameter på 1,5 meter. Borgene ligger delvis etter hverandre på langs, men også på terrasser nedover skråningen. Det finnes 3 markerte dyrkningsflater avgrenset av steinborger. Til sammen utgjør det et dyrkbart areal på omlag 500 m². Bergveggen er sørvendt, og med godt gjødslete åkrer kunne man her få avling tidligere enn andre steder (med f. eks. poteter). Det er ikke mulig å datere rydningsflatene ut fra utseende og oppbygning. Det er brukt mye tid på å bygge åkrene, og åkerjorda er så dyp at den må ha blitt gjødslet. Det moderne jordbruket med kunstgjødsel og traktor kommer for alvor inn i løpet av 1950-tallet, og bruken av disse åkrene slutter antagelig i denne perioden. Den første dyrkningsfasen kan strekke seg tilbake til folkevandringstid eller middelalder i perioder med stort befolkningspress og mangel på dyrkbar jord. Steinborgene og røysene nede i skaret kan forklares som spor etter rydning. Det store steingjerdet på toppen, som sperrer av skaret kan være en del av en befesting ¿ som i en bygdeborg. Men den foreløpige tolkningen er at det sperrer av for ev. husdyr som beitet på halvøya ¿ slik at de ikke skulle komme seg ned til åkrene.