Bekkestranda kapell ble bygget som et bedehus i 1902, men det oppstod raskt et ønske om gjøre bedehuset om til et kapell for å knytte huset nærmere kirken. Etter en kongelig resolusjon ble bedehuset gjort om til kapell med vigsling fra biskopen i Oslo bispedømme i september 1913. Flere bedehus fra tidsrommet rundt 1900 ble etter noen år gjort om til kapell. Bekkestranda kapell er således et representativt eksempel på denne trenden.
Kapellet er utformet som en langkirke med rektangulært skip og integrert, asymmetrisk plassert tårn. Altertavelen er laget av Ole Garlaus og er fra 1924, mens prekestolen ble utført av Petter Chr. Jonsrud i 1925. Døpefonten er i tre og stammer fra 1911. Kirkeklokka ble produsert på Olsen Nauen Klokkestøperi i 1913. Til kapellet hører det i dag til en kirkegård. Før kirkegården ble vigslet samtidig som bedehuset ble gjort om til kapell, ble de døde fra øyene og langs fjorden gravlagt på kirkegården ved Sande kirke. Det var en utbredt skikk å ro de døde i land ved Bubakken. Der ble kista satt på en spesiell helle rett ved sjøen før den ble fraktet med hest og kjerre videre til kirken. De døde kunne nemlig ikke bare plasseres rett på bakken. Denne hella fikk navnet «Likhella».
Bekkestranda kapell har i dag trekk fra både bedehus og kirke. Kapellet trekkes frem som et verneverdig kulturminne fordi den er et representativt eksempel på overgangen fra bedehus til kapell som var utbredt i første halvdel av 1900-tallet.