BORGUND ST. MATHIAS (alt. ANDREAS APOSTELEN), gnr. 9 (=56) Kyrkjevoll (Borgund sogn). Eldste omtale av kirken er i 1331 (Mathios kirkia j Borghund, DN XVIII:11). Den treskipete stavkirken fra rundt 1200 står på (gnr. 56) Kyrkjevoll. Den ble i 1877 overdratt Fortidsforeningen. Rundt 100 m mot sør står nykirken fra 1868, uten egen kirkegård, da den gamle ved stavkirken fortsatt brukes. Stavkirken har rektangulært skip (7,4x6,1 m) med smalere, kvadratisk kor (3,4x3,4 m) med apsidal avslutning og svalgang rundt hele. Kirken har portaler i skipet mot vest og sør, og i koret mot sør. Søylene har hatt kapiteler med utskårne masker. Det middelalderske steinalteret med dekkplate med relikviegjemme er bevart. Utenfor kirkegården, sør for kirken, står støpulen fra rundt 1250. Muren som avgrenser kirkegården ble bygd på slutten av 1800-tallet, og det ble samtidig opparbeidet en grusgang rundt kirken (Aaraas & al 2000b:288ff, Heiberg 1970:39). En runeinnskrift på en av midtromsstavene i kirken (kirkia a Kirkiuuelli) er på språklig grunnlag datert til ”ikke yngre enn 12te Aarhundre”, noe som er i overensstemmelse med de stilhistoriske dateringer av portaldekoren (Heiberg 1970:37, jf NG 76). Innholdsmessig kan innskriften tolkes å vise til gårdens/gårdeierens eierforhold til kirken. Rester av en svalgang eldre enn den stående kirken ble i 1969 funnet under golvet (Anker 2000:106 m/ref.), noe som kan antyde gjenbruk av materialer fra en eldre kirke i den stående – som for eksempel nevnte midtromsstav. Før ca. 1340 lå det nær godt med skyldparter til både mensa og fabrica (BK 45a-46a). På slutten av mensafortegnelsen ble det notert at Liggr þetta alt til prestekiu vm dagha sira Olafs medan hann syngr a Borghund en sidan stendr til miskunnar þess byskups er þa rædr firir (BK 46a). Hvilket vel bør bety at etter at sira Olaf var gått av, sto det til biskopen å disponere mensalgodset, hvilket igjen bør bety at Borgund kirke på denne tiden sto i fare for å bli anneksert. Og/eller at sira Olav var den siste av en rekke høgendesprester på gården. Til støtte for denne siste tolkningen ligger brevene fra 1331 (DN XVIII:11-12), der biskop (erkebiskop? – DN er uklar på dette) Eilif bygslet bort eiendom under fabrica samt utstedte avlatsbrev for de som ga gaver, da Mathios kirkia j Borghund på dette tidspunkt var niðrfallæ komen. Ifølge en nedtegnelse fra 1668 skal kirken ha vært viet apostelen Andreas (Heiberg 1970:37, jf NG 75), så muligens kan kirken ha blitt nydedisert etter reparasjonen. Alternativt at det her kan være snakk om to forskjellige kirker, og at en Andreaskirke ikke er belagt annensteds; kirken på Kyrkjevoll ser gjennom de skriftlige middelalderkilder og gårdsnavn i området ut til å være temmelig sikkert belagt som en Mathiaskirke (DN II:371, XVIII:11, 12). Det bør samtidig bemerkes at det fra kirken er bevart en klokke fra 1200-tallet med innskriften Sanctvs Lavrencivs (Aaraas & al 2000b:298), hvilket viser at grunnlaget for å bestemme en kirkes helgendedikasjon tidvis kan være noe usikkert. Ifølge tradisjonen skal Borgund stavkirke være oppført ”af Talienara (Italienre), som kom fra Valdres, hvor de første havde opført Hurum og Lomen Kirker” (Heiberg 1970:9). Det ble ikke ført prestebol til kirken rundt 1340, selv om 14 mmb i Kyrkjevoll da lå til mensa (BK 45a-b). Ca. 1600 lå Borgund som anneks til hovedkirken på Tønjum (JBB 150ff). På forespørsel fra stiftsdireksjonen i 1867 svarte sognepresten at kirkegårdene i Borgund og Tønjum ikke behøvde å utvides, da de etter loven hadde tilstrekkelig areal i forhold til folketallet (Nesse 1968:66f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)