BRATTVÆR, gnr. 49 Brattvær (Brattvær sogn). Eldste omtale av kirken er i 1589 (Brattuærdt kircke, Thr.R. 70). Kirken sto på den høyeste bakken på (gnr. 49) Brattvær, en av de større øyene ut for Smøla i nordvest med fiskeværsbebyggelse. Kirken ble i 1661 beskrevet som en stavkirke, uten tårn eller spir, utvendig bordkledd, høvelig godt vedlikeholdt av almuen. Det var da gravplass ved kirken, uinngjerdet, og den ble benyttet også av sognelyden ved kirkene på Odden og Veien. ”Paa kirkegaarden, som laa paa en høi klippe langt fra kirken, var der neppe saa meget jord at ligkisterne kunde skjules”. På begynnelsen av 1700-tallet blåste kirken ned, og i 1709 ble det reist et kapell i tømmer på stedet. Denne bygningen ble stående fram til 1888. Kirken hadde to klokker hengende inne i kirken, men ved ringing i 1825 ble den ene ødelagt (Berg 1989:166ff, Skjølberg 1967, Wullum & al. 1992). I 1589 lå kirken i Brattvær som anneks til hovedkirken på Aure. En residerende kapellan bodde i været og betjente derfra også fiskeværskirkene på Odden og Veien (Thr.R. 70). Dette kapellaniet (Smølens Kapellani) eksisterte fram til 1749, og kirkestedet ble flyttet fra Brattvær og inn til Smøla på (42) Skarpnes (BJ 126-5-1) i 1881 (NG 464). I 1520 skattet 13 mann i Bratwer, noe sølv men mest råskjær, og kun for Endrit Gudesen ble det ført nichil habet (NRJ II:64). Rett nord og nordvest for Brattvær ligger Munkholman. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)