EIDSKOG (MIDTSKOG) ST. OLAV, gnr. 51 Midtskog (Eidskogen sogn). Eidskog kommune. Nåværende kirke står på (gnr. 31) Prestegården hvis opprinnelige navn er Matrand (NG 224). To eldre stavkirker har stått på samme tomt. Dateringene går tilbake til tidlig 1200-tall. (Sørmoen 1990:32-35). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør Matrand være utskilt fra (dagens gnr. 51) Midskog (Mesku). I tillegg til disse to gårdene bør også (dagens gnr. 52) Hesbøl kunne regnes til en opphavsgård i tiden da kirken ble reist. I 1394 ble prestbolet ført som Matrander allar abudh prestens men med skyldstørrelse, rimeligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården (RB 461). På 1570-tallet lå en skyldpart i Matterrann til mensa ved Vinger hovedkirke, men underlig nok uten bygsel (St. 114). Skiftet i navnet på kirken og sognet fra Eidskog til Midtskog kan være et skifte fra områdenavn til gårdsnavn. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 4 nattleger firi Vinger Æidiskogh ok Øyiasæter og han tok (samlet) æi mæir en 6 huder i katedratikum (RB 555). I og med at det var presten ved Vinger kirke som i 1367 forestod makeskiftet av jord til Eidskog kirkes fabrica og mensa (DN XXI:124, 130), kan det være at Eidskog da lå som anneks til Vinger og ble betjent derfra. At det ble makeskiftet også til mensa, prestenom aa æidhæskoghæ till æuælæghs bordhaldz, tyder likevel på at statusen som annekssogn ble oppfattet som midlertidig. Eidskog kirke hadde trolig en bra inntekt av offer fra pilegrimer og andre reisende; gården lå ved hovedveien mellom Solør og Värmland, og biskop Øystein bygde på 1390-tallet opp om Olavskulten på stedet. Lokal tradisjon refererer kirkeflytting: ”Den eldste kjerka her i bygda meiner dei har stått på Adelsby, austre delen tå Matrandgarden. Og denne kjerka skulle ha vøri stavkjerke. Den gongen sokna Skillingmark i Sverige til denne kjerka. Men i Svartedauden si tid skilde Skillingmark seg ut. Og ved dette leite vart kjerka flytt til Midtskog” (Fjellstad 1966:15). Adelsby ligger om lag 100 m østsørøst for der nåværende kirke står, og muligens kan tradisjonen referere til bønnehuset som ble reist på 1390-tallet. ”Da Olav den hellige rømde til Gardarike over Värmland, så tok han vegen om Matrand. Vestan der den gamle kjerka sto, var det ei open grasslette. Han satte seg på ein stein og kvilde, for han kjende seg både trøtt, svolten og tyrst. Som han sat der og grunda, sprang det fram ei ile ved føtene hans. Olav og mennene hans drakk av denne ila før dei dro vidare. Denne ila fekk sidan namnet Olavs-ila” (Fjellstad 1966:18). ”Da Olav Haraldson vart helga, vart det sett opp ein stor kross på Matrand. Og det var truleg ved den før nemnde steinen og kjelda. Segna fortel at pilegrimane, som var på sin veg til Nidaros, heldt messe og song ved denne krossen. Og dei gav gåver til den, så den vart halden ved like. Dei fleste pilegrimane som la vegen sin gjenom Eidskog, kom over Vestmarka. Og der var det sett opp eit såkalla sålehus til dei” (Fjellstad 1966:19). Denne tradisjon må holdes for meget vederheftig, da det er høyst usannsynlig at de middelalderske diplomer eller kongesagaene skulle ha vært kjent ute på bygdene der tradisjonen blir holdt vedlike. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - teksten er redigert og supplert 14.08.13, Jan-Erik G. Eriksson).