FLATEKVÅL (EKSINGEDAL), gnr. 89 (=57) Flatekvål (Eksingedal sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 57) Flatekvål. Den ble sognekirke i 1881 da Eksingedalen ble opprettet som eget sogn – før dette hadde de søkt kirke på Mo, med unntak for én årlig preken på Flatekvål (Litlerskare 1933:52ff). Den eldste kjente kirken på stedet skal være bygd i 1626 eller 1627, og i 1666 var den i dårlig stand: ”Her [i Mo annekssogn] er desuden tvende Kapeller--- det andet kaldet Fladequal Capell, hvilket underholdes af 9 bønder Och fordi de same 9 mand nu ere forarmede, med tiden kommer til nedfalds Liggende under Moe Kircke, hvilken de i førstningen optog til Kirkegaard, fordi veien var forlang och besværlig for dem at føre deres liig om Vinteren ned til Kirchen. Siden blef dem bevilget at sette derpaa en Kirche, hvorudi der blifuer prædiket engang om aaret, dog ikke uden at det begiæres” (sogneprest Garmann ref i Litleskare 1933:89). Denne ble i 1882 erstattet av den nåværende gråsteinskirken. Den eldre kirken var en rektangulær tømmerbygning med torvtak, 6,7 x 6,3 m, og tufta var rundt 1900 fortsatt synlig på kirkegården ”nogle skridt fra den nuværende [kirke]”. Bygningen ble demontert og deretter gjenreist som stue på (32) Binningsbø i Evanger sogn (Bendixen 1904:637). Det er svært sannsynlig at det sto kirke her også i middelalderen, da dette dalføret helt klart har vært fullt oppdyrket i det meste av middelalderen. En av gårdene kort vei øst for Flatekvål, (92=60) Fjellanger, var en bra stor gård og i full drift i 1303 (DN XII:37). En skyldpart på x mata boll i Fiolangir i Straumahuerue, taksert til xx merkir brendar, var da nylig solgt til Munkeliv. I 1590 var Flatekvål blitt tatt opp etter å ha ligget øde, og de øvrige gårdene nedenfor Binningsbø var igjen i hevd i 1610-11 (Litleskare 1933:87). Kirken har et seinmiddelaldersk alterskap bevart, men dette blir av Bendixen (1904:638) bortforklart med at det må ha kommet fra en annen kirke ”før det blev opstillet i Flatekvaal kapell; thi det er ældre end dette”. Også kirkens kalk og disk er fra middelalderen, og etter beskrivelsen kan kirkens tidligere klokker ha vært middelalderske. Både skapet, klokkene og nattverdsutstyret kan selvsagt stamme fra andre kirker (jf Lilteskare 1933:102f), men det er vel så sannsynlig at en middelaldersk kirke i Eksingedalen er blitt holdt ved like i lang tid etter at bygda for ei tid ble lagt øde. Demografisk øde-lagte gårder er ikke ensbetydende med at jorda ikke ble brukt, eller at ikke en kirke eller dens inventar ble tatt vare på. I 1853 var kirkegården ved Mo kirke blitt for liten, og deler av sognet benyttet derfor ”Fladeqvals Kirkegaard” (Litleskare 1933:35). På 17- og 1800 tallet ble den årlige preken holdt på Syftesokdag, og da var det samtidig marked på Flatekvål med tilreisende fra Voss, Sogn, Radøy og Holsnøy. I og med at kapellet ikke dro landskyld eller tok tiende ble det heller ikke omfattet av kirkesalget på 1720-tallet (Litleskare 1933:91ff). Rett ut for hovedporten til kirkegården heter det Kyrkjebakken (Litleskare 1933:108). En fjelltopp om lag 1 km nordvest for kirken heter Likhaugen, men ut fra topografien er det mindre sannsynlig at navnet skulle ha noe med transport av lik å gjøre. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)