FITJAR, gnr. 65 Fitjar (Fitjar sogn). Fitjar var kongsgård allerede under Harald Hårfagre, og periodevis oppholdt han – og deretter Håkon den gode – seg der. I 1660 ble gården lagt ut som sjefsgård for leder av Sunnhordalandskompaniet (Aaland 1933:59ff). Mest sannsynlig har det stått en trekirke på Fitjar før det ble reist en steinkirke på 1100-tallet. Treverk fra ei kiste, funnet ved arkeologisk utgraving like ved nåværende kirkes kor, ble i 1997 datert til AD 890-1025 (NK 244). Steinkirken på (gnr. 65) Fitjar ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1867. Steinkirken hadde rektangulært skip med smalere, innvendig kvadratisk kor. Kirken var bygd av relativt småfalen, tuktet kvader. Murhjørner, portal- og vindusinnfatninger var i grønnsteinskvader. Kvaderen og øvrig bygningsstein fra middelalderkirken er i stort monn gjenanvendt i nåværende kirkes grunnmur samt i kirkegårdsmuren. Steinen skal ifølge tradisjonen være hentet fra et brudd i Sandvikvåg sør på øya, like ved den tidligere fergekaia. Skipet hadde rundbuede portaler i vest og nord, koret i sør. Korbueåpningen var 4,1 m høy og 2,4 m bred (NK 233f). Det kan se ut til at steinkirken sto rett nord for den nåværende kirke men innenfor eksisterende kirkegård. Kirkegården er utvidet mot øst, sør og vest. Mot veien i nord er muren bygd av stein fra middelalderkirken, men vestre del er nyere. Trolig har den eldre muren vest for kirken ligget rett vest for nåværende kirke, idet det her er en svak terrassering. I 1997 ble hele den gamle del av kirkegården på kirkens nordside omgravd og påfylt (NK 243f). I 1306 lå det 8 skyldparter + fem kyr til mensa, og fire parter til fabrica (BK 69a-b), men det ble da ikke ført prestebol til kirken. ”100 Skridt nordenfor Kirken, findes paa en lav Gravhøi en fiirkanted Grav, hvis Sider ere omgivne med et Slags afrundede Volde, og den hele Figur har Udseende omtrent som en Reboute med stumpede Hjørner. De 2 Sider ere 17, og de to andre 16 ½ Alen lange, og paa en af disses Midte er en Indgang i Form af en Rende, som formodentlig har tjent til at aflede det Vand, der har samlet sig indenfor disse Jordvolde. Graven er omtrent 3 Alen dyb. Dette sjeldne Monument kaldes af Almuen Thinghole (Thinghullet) eller Thinggroven (Thinggruben)” (Neumann 1836:276). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)