AKER (hovedkirke), gnr. ukj. [nå gnr. 218] (= Aker, Vestre Aker sogn). Den romanske steinkirken er en basilika med midttårn, apsidal koravslutning og et lite kapell med apside inntil korets nordside. Kirken er bygd i første halvdel av 1100-tallet av kvader i kalkstein fra lokale brudd. Den ble sterkt skadet ved brann i 1592, og i 1703 ble tårn, kirkeklokker og hele inventaret ødelagt etter lynnedslag. Den ble kraftig restaurert/rekonstruert i 1858-61 (Ekroll 1997:197). Kirken er nevnt som fylkeskirke i Borgartingslovas eldre kristenrett (B 8), tidlig på 1000-tallet (Rindal 2008:xxiii). Gården Aker er borte som jordbruksenhet, men navnet er bevart i så vel kirkens navn som i et bruk av opphavsgården – Lille Aker (NG 96). Gården var krongods i vikingtid og tidlig middelalder. En del sider mangler i RB, derunder fortegnelsen over landskyld til Aker kirke (RB 115). Før 1389 hadde presten ved Aker kirke fått seg eget prestebol (DN IV:559). I 1400 skulle biskopen under visitas ligge firi Aker ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 550). I 1396 lå ”alt Mykklæ Aker ok kirkiuna med ollum prestleghom ingioldum” (dvs. hovedbølet av gården Aker og kirken der) samt 12 aurebol i litla Aker til Nonneseter kloster (RB 299), og privilegiebrevet ble bekreftet 1442 av kong Kristoffer av Bayern (Reg. 1972). Denne rettigheten løper tilbake til slutten av 1100-tallet. Fra 1587 var Aker kirke underlagt Akershus slottskirke, og 1723–1849 var den i privat eie. Deretter ble den overtatt av Aker kommune 1849 – fra 1852 Christiania kommune. Gjennom middelalderen og fram til 1855 var Aker eget prestegjeld. Ettersom bygningen var i svært dårlig stand og «ikke bemerkelsesverdig ved annet enn sin alder», ble riving vedtatt på midten av 1800-tallet. Kommunal overtagelse reddet likevel kirken, og utvendig restaurering, inklusive bygging av nytt sentraltårn ble gjennomført ved arkitektene H.E. Schirmer og W. von Hanno i 1861. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112).