Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov stedfesting er et flyfoto fra 1958 (Norge i bilder) samt dette:
LO, gnr. 42-48 Lo (Oppdal sogn). Den eneste skriftlige samtidskilde om ei kirke på Lo-gårdene i middelalderen er fra sagaene: “Kong Håkon [1217-63] kjøpte Lo i Oppdal, og der let han gjere gard og kapell og veitslehall” (Soga om Håkon Håkonsson, kap. 333). Kirken er ikke nevnt i de seinmiddelalderske kildene eller i diplomatariet. Sogneprest Bernhoft skrev i 1689 en beretning om prestegjeldet og omtalte der kort kirken på Lo: “Den anden [kirke stod] paa Log, een mil Synden for denne Kirke [dvs. Vang], nærmere under Dofrefield, til hvilken maaskee Kirke-Enget i de dage har liggen”. Bjerkås, som i en artikkel gjennomgår eiendomsforholdene på Lo fra middelalder og fram til utskiftningene på 1860-tallet, mener at kirken stod på (gnr. 43) Ner-Lo på den nå glemte lokaliteten Kirkeenget. Det viktigste argumentet for dette er at Vang kirke på 1640-50 tallet hadde en skyldpart i Ner-Lo som i motsetning til skyldparter generelt var konkretisert: En Eng udj Nederloug. At kirken skal ha stått på Ner-Lo er en konklusjon i overensstemmelse med Bernhofts antagelse, og den støttes også av tradisjonen på Lo-gårdene på 1990-tallet. Bernhoft skrev dessuten at ”Kierkens-Enget i Fortiden af Kierken Ombudsmænd har Været brugt”. Dette er tilnærmet en bekreftelse på at kirken faktisk sto her, for etter katolsk kirkerett var stedet der en kirke hadde stått fortsatt vigslet selv om kirken forfalt, og etter Frostatingslovas kristenrett (F II:13) skulle området da gjerdes inn. Det er derfor svært rimelig både at det var kirken på Vang som fikk ansvaret for det avgrensede og inngjerdede jordstykket hvor Lo-kirken hadde stått, og at kirkevergen fikk retten til høyslåtten her. Ettersom kongen i løpet av seinmiddelalderen tydeligvis hadde mistet interessen for Lo og gitt bort store skyldparter først til erkesetet (før 1432) og så til domkapitlet (mellom 1549 og 1558), samtidig som han hadde bygslet bort Ner-Lo (før 1490), kan det være rett som Bjerkås antyder at Lo kirke forfalt engang etter 1350. Tradisjonen om kirkevergenes slåtterett kan således gå langt tilbake i tid. Et siste argument for at kirken stod på Ner-Lo og at Kirke-Enget er stedet, er tradisjonen på Lo-gårdene om at Ner-Lo skal være den opprinnelige gården for Lo-navnet og at gammeltunet på Lo lå på en terrasse i landskapet rett opp/øst for tunet på Ner-Lo i dag. På flyfoto fra 1958 over området ses et markant, rektangulært areal på ca. 33x40 meter i et åkerstykke under 43/1 Ner-Lo. Det skiller seg ut fra den omliggende slåttemark ved et det er inngjerdet og har en mørkere farge. Avstanden ned/vest til tunene på Losgjerdet og Synnegjerdet er 130-140 meter, opp/nord til tunet på 43/10 Utesto er det 80 meter. Arealet ligger inntil en åkerholme på dennes nordside. Trolig kan dette være stedet der kirken sto. Schøning (II:261) noterte et flyttingssagn om Vang-kirken: “Man beretter, at Kirken, som nu staaer paa Vang, har man havt i Sinde at ville opsætte paa den Gaard Lo, som ligger 1 M. omtrent sønden for hin. Uden Tvil har det været en anden Kirke, som man paa bemeldte Lo har villet opsætte”. På Lo var tradisjonen på 1990-tallet slik: De ville bygge ny kirke på Lo på 1600-tallet, på nabogården (dagens gnr. 46/1) Kjerkbakken. Men da kom folka ‘fra oppe i bygda’ [dvs. Vang] og tok med seg tømmeret, og så vart kirka bygd på Vang i stedet. Bjerkås mener at det kom så langt med byggeplanene på Lo at byggeplassen ble utpekt, derav lokalitetsnavnet Kjerkbakken. Men som han viser er dette et område under Øver-Lo og kan således ikke ha noen referanse til kong Håkons kirke som ble reist på det som i nyere tid heter Ner-Lo (Brendalsmo 2006:467f). (Teksten er revidert 25.10.13 av Jan Brendalsmo)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Den eneste skriftlige samtidskilde om ei kirke på Lo-gårdene i middelalderen er fra sagaene: “Kong Håkon [1217-63] kjøpte Lo i Oppdal, og der let han gjere gard og kapell og veitslehall” (Soga om Håkon Håkonsson, kap. 333). Kirken er ikke nevnt i de seinmiddelalderske kildene eller i diplomatariet. Sogneprest Bernhoft skrev i 1689 en beretning om prestegjeldet og omtalte der kort kirken på Lo: “Den anden [kirke stod] paa Log, een mil Synden for denne Kirke [dvs. Vang], nærmere under Dofrefield, til hvilken maaskee Kirke-Enget i de dage har liggen”. Ettersom kongen i løpet av seinmiddelalderen tydeligvis hadde mistet interessen for Lo og gitt bort store skyldparter først til erkesetet (før 1432) og så til domkapitlet (mellom 1549 og 1558), samtidig som han hadde bygslet bort Ner-Lo (før 1490), kan det være rett som Bjerkås antyder at Lo kirke forfalt engang etter 1350.