Lokaliteten omfatter kirke og kirkens uteområder med trapper, murer og beplantning. Kirke er en treskipet basilika i nyromansk stil, tegnet av ark. Harald Aars, innviet i 1912. Kirken må sees i sammenheng med Lovisenberg sykehus, som er registrert med id 165261. I forbindelse med graving ved kirken på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet en godt bevart spydspiss av jern, ant. fra sen vikingtid eller tidlig middelalder, id 128986.
Lovisenberg - historikk:
Mest sannsynlig var området Lovisenberg en del av kirkegodset i middelalderen, men ble lagt under kronen i forbindelse med reformasjonen i 1536/37. I 1629 delte Christian IV ut mye av det tidligere kirkegodset til bymark for Kristianias befolkning, og Bymarken kom til å danne grense for byen frem til 1848. Bymarken ble tidlig todelt: det som var en åpen allmenning brukt som beitemark for alle byens innbyggere og lukkede løkker hvor velstående borgere anla sine sommerresidenser med tilhørende hageanlegg og gårdsdrift.
Lovisenberg bestod av to løkker som ble delt ut i 1710 og 1712. Allerede før 1750 var begge løkkene på samme hender og på begynnelsen av 1790-tallet kjøpte farger Johan Gottfried Bautlen løkken. Han ga den navnet Lovisenberg, etter sin kone Lovise. Kart fra 1795 viser navnet Lovisenberg.
Da banksjef Fritz Heinrich Frølich kjøpte løkken i 1853, utvidet han den med over 30 mål. Han anla boligområdet Frølichbyen og videreutviklet løkken med parkanlegg, terrasser, flere lysthus og en grotte, andedammer, karpedammer, broer og beplantning. Lovisenberg ble et selskapelig sentrum under Frølich. Og om vi skal tro kildene; en evig kanonade av festrus og ball, da Frølich brukte huset som helårsbolig. Noen av eiketrærne han plantet den 17. mai 1864 står fremdeles og han ivret for at St. Hanshaugen (Merrahaugen) skulle bli en park hvor arbeidere kunne søke rekreasjon. Frølich var også en aktiv pådriver for Norges første jernbane; Kristiania til Eidsvoll. Frølichs vakre bolig er i dag museum på sykehuset.
Frølich testamenterte eiendommen til Lovisenberg interesseselskap, som solgte den til grosserer Oluf C. Kiær i 1882. Samme år gav han de 69 målene videre til Diakonisseanstalten, under ledelse av Cathinka Guldberg. Kiær var frem til sin død i 1907 en viktig velgjører for diakonissene, for i tillegg til selve tomten opprettet han flere legater og gav jevnlig store pengegaver til søstrene.
Cathinka Guldberg (1840-1919) var diakonisse og grunnleggeren av sykepleieutdanningen i Norge. Hun studerte i Tyskland og arbeidet ved flere krigslasaretter, blant annet ved fronten under krigen mellom Østerrike og Preussen i 1866 og i Alexandria i Egypt. Hjemme i Norge startet hun Diakonisseanstalten på Grønland i Kristiania (nåværende Asylet), så i Ullevålsveien og fra 1888 på egen eiendom på Lovisenberg. I 1915 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, som første norske kvinne.
Diakoni er kirkens omsorgstjeneste, og det kristne livs- og menneskesynet står sentralt i gjerningen. Diakonissene er nevnt i det nye testamentet som menighetens barmhjertighetsarbeidere. Det er på denne ideologien at Cathinka Guldberg ble utdannet, og startet utdanning av diakonisser i Norge i 1868.
Diakonissesøstrene på Lovisenberg utvidet eiendommen, til totalt 112 mål i 1892. De hadde ansatte i gårdsdriften, ansvarlig var gårdsfullmektig Edvard Hansen. Gartnerarbeidet stod søstrene for selv, til å begynne med under ledelse av gartnersøster Elisabeth Dahnsen.
Søstrene opplevde sterkt press på sengeplassene, og å skaffe bolig og aldersbolig til sine egne. Derfor kom det raskt til flere nye bygg, og i 1912 ble diakonissenes egen kirke innviet.
Under krigen ville tyskerne rekvirere sykehuset som bolig for sine offiserer, men diakonissene sto imot og sykehuset fortsatte sin drift. Her ble både jøder og motstandsfolk behandlet og skjult ved en rekke anledninger.
Også etter krigen har sykehuset blitt utvidet en rekke ganger. Det historiske anlegget fremstår imidlertid som relativt intakt og har høy verneverdi i kraft av sin høye arkitektoniske kvalitet med tilpasset påbygningsarkitektur. Anlegget har stor helsehistorisk betydning både knyttet til sykepleierutdanningen i Norge og til viktige begivenheter og personer i norsk helsehistorie . I tillegg utgjør anlegget en sterk miljøskapende faktor i området med sine vakre parker og trær.
Formål og begrunnelse:
Formålet med å føre Lovisenberg kirke og uteområdene på Gul liste, er å ta vare på et kirkebygg med høye arkitektoniske kvaliteter og som utgjør et sentralt element i den kristne diakonisseinstitusjonen Lovisenberg. Det kan knyttes til viktig norsk helse- og sykepleiehistorie og har nasjonal verneverdi. Bygget har høye arkitektoniske kvaliteter og fremstår som svært velholdt. Det er en del av et større miljø av tilhørende bygninger og har høye miljøkvaliteter for både Lovisenberg sykehus og lokalmiljøet på Lovisenberg. Området er inkludert i Byantikvarens oversikt over fredningsverdige bygninger og anlegg (Fredningsstrategien).
Kilder og litteratur:
Byarkivet i Oslo: Petroclus von Hirsh’ kart over Christiania 1794 og 1795.
https://www.oslo.kommune.no/natur-kultur-og-fritid/byarkivet/bygningshistorie-og-historiske-kart/
Holden, Finn: Byløkker i Oslo, løkker på bymarken. Valdres: Andresen & Butenschøn, 2007.
Jahnsen, Aug. B.: Kvindelig Diakoni I Norges kirke gjennem femti år. Et mindeskrift ved
diakonissehusets femtiaarsjubilæum. Christiania: Johannes Bjørnsdads Bogtrykkeri, 1919.
Oslobilder.no
PBEs arkiver.
Snl.no