VÅR FRUE (STA. MARIA) KIRKE. Stavanger middelalderby. Eldste omtale av Mariakirken er rundt 1280 (Marie kirkiv, DN I:70), og sognet nevnes første gang i 1298 (DN IV:23). Sognet – og dermed kirken – er likevel langt eldre, da sognet i hovedsak besto av gårder nord, vest, sør og sørøst for byen (DN IV:122, 127, 429, 797, 799, 858, 994). Kirkesoknet omfattet det senere Hetland herred og Vår Frues sokn utenfor Stavanger by, i tillegg til sogn i byen (DN IV:38). Antallet gårder var nærmere 40 (Helle 1975:118), og de utenfor byen lå i Ask, Goa, Jåtta og Høle skipreider (NG 195). Den er eksplisitt nevnt med kirkegård (DN IV:54). Likevel var det kannikene ved Stavanger domkirke som rådet Mariakirken, med kallsrett, rett til inntektene og plikt til å holde den vedlike (jf for eksempel DN IV:23/RN II:917, IV:374). Ca. 1620 het det at tienden (12 pund korn) da lå til domkirken, i og med at Vår Frues kirke «er ødelagtt» (St.S. 86). I 1745 ble den beskrevet som følger: «Strax ved den nordre side af kirken paa kirkegaarden staar raadstuen, som er en grunnmuret ældgammel bygning, der siges at skal have været i fordums tid en kirke, kallet Vor-Frue-kirke, da et sogn fra landet, som kalles Vor-Frue sogn, dertil skulde have sorteret» (de Fine 1870:180). Kirken sto 12 m nord for domkirkens skip. Ved reformasjonstiden ble den lagt ned, og på 1590-tallet ble den bygd om til rådhus etter at den noen tiår hadde stått som ruin. På slutten av 1800-tallet ble bygningen benyttet til brannstasjon fram til den ble revet 1885. Da Hetland kirke ble etablert i 1848 ble Vår Frues sogn lagt til denne (Daae 1899:71). Mariakirken ble mot slutten av 1200-tallet rådet av kannikene, og under konflikten mellom biskop Arne og hans kapitel i 1290-årene var den ved flere anledninger åsted for dramatiske hendelser. Etter ordre fra biskopen hadde vicarius ved kirken Erik Gjest beslaglagt tiendeluten til så vel Mariakirkens prester som til bygningens vedlikehold, inntekter som lå til kannikene, og på påskedagen hadde han nektet altergang for de som ikke betalte til ham (DN IV:23). Om lag til samme tid hadde presten Salomon ved Mariaalteret i domkirken latt fjerne Mariakirkens kalk, klokker, bøker og et antall prydgjenstander, hvilket gjorde det umulig å holde messe der. I tillegg hadde han med makt dradd kanniken Kjetil gjennom kirken og over kirkegården, og deretter kastet ham i fengsel (DN IV:24, 25). Deretter lyste kannikene bann over biskopens geistlige medhjelpere, leste opp apeller til paven, og kunngjorde brev fra de pavelige dommere – alt skjedde i Mariakirken (DN IV:35-35, 38, 54). De pavelig oppnevnte dommerene påla rimeligvis biskop Arne å levere tilbake disse sakene (DN IV:26). I 1434 tilsto en rekke nordiske biskoper de botferdige 40 dagers avlat dersom de hjalp eller besøkte ecclesia beate Marie virginis in Staffuangrensi (DN IV:855), muligens fordi kirken hadde brent eller på annet vis var blitt sterkt skadet (Lexow 1958:60). I 1961 medførte en utvidelse av Håkon VIIs gate, samt bygging av parkeringshus under Domkirkeplassen, terrengsenkning i området. Fundamentsteiner i kirkens nordvegg måtte tas bort og legges tilbake igjen, slik at fortauet nå går mellom restene av kirkens langvegger. Kirken slik den ble dokumentert i 1961 var bygd i stein med rektangulært grunnplan, men koret var adskilt fra skipet ved en bred korbueåpning. Muligens ble den reist rundt 1250, med utgangspunkt i grunnplanet og de spissbuede veggåpningene. Alternativt at den fram til bybrannen i 1276 var en trebygning, og at den deretter ble nybygd i stein. Da kirken ble revet i 1885 ble det gjort flere viktige funn. For det første ei trapesformet barnekiste i grønnskifer med kroppsformet fordypning. Kista lå i jordsmonnet inne i skipet, og skjelettet var bevart. I tillegg lå det trekull i kista (Ommundsen 2003). Kistas bergart, form og indre utforming gjør det mest sannsynlig med en datering til 1100-tallet, og i tillegg viser den til en avdød med høy sosial status. Videre ble det blant østmurens fundamentsteiner funnet en mynt fra slutten av 1200-tallet, samt i grunnmuren mot vest en bautastein med runeinnskrift (Lexow 1958:60f, 1969:5-19): «Kjetil reiste denne steinen etter Jorunn, kona si, dotter til Utyrme». Innskriften er datert til tidlig 1000-tallet. Den gir ingen referanser til en kristen gravlegging, hvilket antyder at domkirken og Mariakirken ble reist i et gravfelt. Kirkens alder er usikker, og den er aldri blitt grundig arkeologisk undersøkt. Birkeli (1995:47) mener at Mariakirken ble bygd «nokså tidlig på 1100-tallet», men uten å argumentere nærmere for en slik datering. De fleste andre som har diskutert temaet mener, med utgangspunkt i bygningens stiltrekk og de skriftlige kildene, at den ble reist mot slutten av 1200-tallet (Lexow 1969:8, Helle 1975:118). Ommundsen (2003) peker på at alle de større norske middelalderbyer hadde Mariakirker, og at de var eldre enn 1200-tallet. Hun mener barnekisten kan være en mulig indikasjon på en eldre trekirke, og at steinkirken var et nybygg etter 1272-brannen. Lexow (1958:61) refererer en lokal cicerone publisert i 1868 der det hevdes at Mariakirken «var af samme Ælde som St. Olafs kirke», altså fra midten av 1100-tallet. Eldste skriftlige omtale av Mariakirken i Stavanger er rundt 1280. Det rektangulære, gotiske grunnplanet og de spissbuede veggåpningene antyder en byggetid rundt eller etter ca. 1200. Mynten inne blant fundamentsteinene har ingen sikker kontekst, og den kan likeså godt ha kommet dit under rivingen i 1885 som under byggingen. Det er likevel ikke påvist bygningstekniske forhold som skulle tilsi at det revne steinbygningen skulle være en ombygd romansk kirke, og en datering til 1200-tallet synes derfor rimelig. Flere forhold taler likevel for at det har stått en eldre kirke på stedet. For det første barnekisten som kan gis en datering til 1100-tallet. For det andre viser runesteinen i grunnmuren at kirken med stor sannsynlighet ble reist i et førkristent gravfelt. For det tredje hadde Mariakirken som den eneste i Stavanger by landsogn, hvilket er et svært alderdommelig trekk. Dette siste forholdet peker i retning av en kirke reist på 1000-tallet (Brendalsmo og Molaug 2014). Nå har også Stavanger domkirke trolig hatt en forgjenger i tre, i og med at det er påvist kristne graver fra 800- til 1100-tallet under krypten i koret (Denham et al. 2013). Macody Lund (1919:116), som ikke kjente til disse gravene, mente med utgangspunkt i at Stavanger domkirke «har en sognekirkes og ikke en Kathedrals karakter», at den «har været en større sognekirke – en fylkeskirke før den blev ophøiet til Biskopssæde». Et kjent trekk ved fylkeskirkene er at de ble reist på kronens jord, under kongens ledelse og delfinansiering, og at de ble rådet av biskopen (Brendalsmo og Riisøy 2014). I Trøndelag ble flere av fylkeskirkene i andre halvdel av 1200-tallet ble gitt videre til kannikene i Nidaros bispedømme. Kort etter overføringen ble koret eller andre elementer ved flere av disse kirkene ombygd (Brendalsmo 2006:293). At grunnen der Stavanger bispesete ble etablert lå til kronen, må vi kunne ta for gitt, samt at det dessuten lå et eldre gårdstun på stedet – slik vi finner det i Hamar og Nidaros. I et slikt perspektiv er det en mulighet for at en av de to kirkene St. Svithun eller St. Maria opprinnelig ble reist som fylkeskirke. Kanskje helst sistnevnte, om vi skal legge de trønderske fylkeskirkenes historie til grunn, i og med at kannikene hadde Mariakirken i andre halvdel av 1200-tallet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)