ST. MARTINS KIRKE. Stavanger middelalderby. Eldste omtale er i 1286 (Marteins kirkiv, DN I:70). Kirken sto trolig på toppen av den tidligere «’Provstebakke’, da man der og indover mod ‘Arneageren’ har fundet Spor af gamle Mure og Begravelser» (Daae 1899:70, Helle 1975:115). Dette skulle tilsi om lag krysset nåværende Prostebakken/Kirkegata. Omtale av prest ved kirken er i 1295 (Aslaco rectori ecclesie beati Martini, RN II:789, DN IV:16) og i 1330 (sira Saxa at Marteins kirkiu, DN VI:134), men en vicarius ved navn Bileiv var dypt involvert på biskop Arnes side i dennes konflikt med sitt kapitel på slutten av 1290-tallet (DN IV:28, 33-36, 45). Bileiv var egentlig vikar ved domkirken i Stavanger, og muligens var han midlertidig innsatt av Arne (Helle 1975:115). Dessuten hadde kirken egen klokker, og også denne hadde stilt seg på biskopens side i konflikten (DN IV:45). Sogn til Martinskirken nevnes ikke, men i følge Daae (1899:285) var den sognekirke for byen Stavanger, og den skal være nedlagt lenge før reformasjonen. De ovennevnte observasjoner av skjelettfunn kan støtte opp om sognekirkefunksjonen. Martinskirken må ha hatt en viss status, for den ble begunstiget med testamentariske gaver fra stormenn som Arnbjørn på Hebnes, Gaute på Talgje og Torgeir på Sponheim (DN I:70, II:24, IV:85). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)