GRANVIN, gnr. 102 Storegraven (Granvin sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 102) Storegraven. Middelalderkirken var en stavkirke med svaler rundt hele. I 1690-92 ble skipet forlenget i tømmer mot vest og kirken fikk nytt tårn, og i 1703 ble koret forlenget i reisverk mot øst med 8 alen (5 m). Ved salget i 1725 var bygningen (14,5x6,9 m) ”meget brøstfalden”, og i 1726 ble det reist en ny kirke i tømmer på samme tomt. Til inngangspartiet og golvet ble det anvendt materialer fra den samme år revne stavkirken. Den nye kirken var nær 1/3 lengre og bredere (22,5x8,7 m) enn den gamle (Olafsen 1903:3f, 1922:171f). Nykirken ble i 1855 ombygd til den form kirken har i dag. Rundt 1900 lå den gamle kirkedøren på loftet sammen to (stor hhv. liten) tjærekjeler (Bendixen 1889:71, 1904:463ff). Ca. 1330 lå det svært godt med skyldparter til mensa inkl. en part (x laupar) j Gronuin, muligens (det tidligere?) prestebolet, men ingen skyld til fabrica utover et ukjent (?) antall kyr hvorav præstr tæikor læighur af atian kyr (BK 77a-b). Det kan se ut til, slik BK er ført, at Granvin da lå som anneks under Vangen kirke på Voss. I 1556 lå Granvin som anneks til Kinsarvik kirke (DN VI:787), og Storegraven er eksplisitt ført som prestegård først i 1723. Kirkegården er blitt utvidet i 1836, 1870 (mot øst), i 1901, 1974, og i 1967-68 ble hele kirkegården planert og nivellert (Hamre 1976:125ff). En bekk ned mot kirken fra øst heter Kyrkjeelva. Navnet Kyrkjeteigen (i 1922 gnr. 100) på nabogården (99) Espeland er en skogsteig (AU 060-5-1), og denne har fra middelalderen ligget til Granvin kirke som skog til bygningens vedlikehold (Olafsen 1922:402). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA ska 06/02235-48)