HADSEL ST. STEFAN (hovedkirke), gnr. 62. 63 Hadsel (Hadsel sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 62) Hadsel er i 1381 (Hodhusæghls kirkiu, DN II:468), men prest/kannik nevnes allerede i 1321 (sira Arne a Hofdasegle, DN II:144). I 1639 ble en kirke på stedet revet, og en tømmerbygning med korsformet grunnplan og kor/sakristi tilføyd østre korsarm ble bygd på samme tuft. Denne ble revet i 1826, to år etter at nåværende kirke sto ferdig. Nykirken, en tømmerbygning med åttekantet grunnplan og takrytter, ble reist tvers av veien for gammelkirken – om lag 100 m nordvest for denne. (Bottolfsen 1975:302f, Simonsen 1991:80). Disse eldre kirkene er reist på en gårdshaug med målene 160x80 m (Gabrielsen 1998:56 m/ref.). Biskop Nannestad anførte i 1750 at kirken da hadde ”Steen-Altare med en hvid Marmor-Fliis mit paa Altaret, under hvilken har ligget et Skrift som Bisc. Krog har bortaget”, samt at ”Kirkegarden er stor og vel indhegnet med Steengierde og Port” (Wolff 1942:36f). I 1589 var Hadsel hovedkirke med annekser på Melbu, Sand, Sortland, Langenes, Øksnes, Tinden, Bø, Gaukværøy og Malnes. Sognepresten skulle avhjelpes ved en kapellan (domestico sacellano) på prestegården og res.kap. på Langenes hhv. Bø. Sognepresten skulle betjene Hadsel og Melbu, kapellanen Sand og Sortland, residerende på Langenes hadde ansvaret for Langenes, Øksnes og Tinden, og res.kap. på Bø skulle ta seg av Bø, Gaukværøy og Malnes (Thr.R. 88ff). Vesterålen var ved reformasjonstiden et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme (Dybdahl 1989:190f). Dedikasjonen til St. Stefan er etter DN XVII:711-712. Rett opp/vest for kirken heter det Kjerkåsen. Drøye 100 m nordøst for den eldre kirkegården ligger et større gravfelt fra vikingtid (Simonsen 1991:81). Drøye 200 m nordøst for den eldre kirkegården ligger (minst) fem nausttufter, den største med målene 20x30 m (Gabrielsen 1998:56f m/ref.). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).