STEINN (HALTDALEN), gnr. 18 (=193) Prestegården (Holtålen sogn). Nåværende Haltdalen kirke står på (gnr. 193/1) Prestgården, og den gamle kirken stod på det som nå er en utskilt parsell under samme gård (193/12). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Holtaals k., OE s. 32). I 1881 ble nåværende kirke innviet, og gammelkirken ble revet i 1882-83. Den nye kirken ble bygd 100 m rett opp og nord for den gamle. Den gamle kirken stod på det som nå er den gamle kirkegården nede ved elva, vegg i vegg med det gamle prestegårdstunet. Det viste seg under rivingen at deler av den gamle kirken var en stavkirke, som så ble solgt til Fortidsforeningen. Disse delene, sammen med deler av en tilsvarende stavkirke fra nabobygda Ålen, ble så gjenreist som ”Holtdalen stavkirke” først på NTNU/VITMUS` utearealer i perioden 1881-84, men ble så i 1937 flyttet til friluftsmuseet på Sverresborg utenfor Trondheim. Den manglende vestre gavlvegg måtte nybygges, men vestportal og dør med beslag ble hentet fra stavkirken i Ålen som ble revet i 1881. Flere planker i sideveggene var såpass ødelagte at de ble erstattet med nye, og i tilfeller av råte ble nytt tømmer satt inn. Skader på koret ble reparert med materialer fra stavkirken i Ålen. Haltdalen stavkirke hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Dens samlede grunnareal var 37 m2. Kirken var bygd i stavteknikk og var omgitt av en svalgang. Stiltrekk og dendrokronologiske analyser viser at kirken ble bygd på 1100-tallet; muligens ble den bygd i første fjerdedel av perioden og muligens er den blitt endret noe i slutten av perioden. Da kirken ble revet i 1882-83 bestod den av et skip i tømmer, mens skipet i den gamle stavkirken var på et tidspunkt blitt kor i den nye og det gamle koret sakristi. I 1703 hadde sognepresten klaget over at kirkene i Haltdalen og Ålen var ”ældgamle og aldelis udøgtige” og dessuten for små for den raskt voksende menigheten. Gruvedriften på Røros hadde lagt grunnlag for befolkningsøkning i området, og dessuten hadde Kobberverkets eiere tidlig på 1600-tallet kjøpt sognets tre kirker. Det kan derfor være at det var rundt 1703-04 at kirken ble kraftig utvidet med opptømring av et nytt skip i vest. Desto mer sannsynlig er dette hendelsesforløpet og dette tidsrommet, da det samme ble gjort med Ålen kirke i 1663 og med Singsås kirke i 1684. Alle kirkene hadde samme eier: de herrer participantere udi Røros kaaberverk. Prestegårdens opprinnelige navn er Steinn. En gård Kirkhuss nevnt på 1500-tallet (NRJ II:180, DN XII:777) er trolig gått inn under Prestegården (Brendalsmo 2006:475ff m/ref.). 22 januar 1535 var erkebiskop Olaf vtj waar wiseteringh j Holtaalenn (DN I:1084). Ei øy ute i Gaula rett vest for prestegården heter Prestøya, en bekk som renner ned mot prestegården fra nordøst heter Prestbekken, og to bruk av prestegården heter Prestrønningen. Noen hundre meter øst for der stavkirken stod, på Heksem, er det rester av et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)