HERØY STA. MARIA, gnr. 39 Herøy (Herøy sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Herøyia kirkio, AB 137), av prest i 1385 (Biærnæ Simvnr son prestr i Hæroeyghvm, DN III:463). Nåværende Herøy kirke står på (gnr. 37) Myklebust (AK 101-5-2). Den middelalderske steinkirken sto på (39) Herøy, på østspissen av ei mindre øy noen kilometer sørøst for nåværende kirke. Kirken ble revet i 1859, og en tømmerkirke ble reist rett vest for den eldre kirken. Middelalderkirken ble revet og stein fra denne ble benyttet til grunnmur for den nye samt til å forhøye kirkegårdsmuren. I 1916 ble tømmerkirken demontert og flyttet til Myklebust hvor den ble gjenreist i en noe endret form, og kirkestedet på Herøy ble lagt øde. Seinere ble bruken av kirkegården tatt opp igjen. Steinkirken hadde ved rivingen rektangulært grunnplan med målene 22,3x8,6 m (utvendig), portaler i skipet mot vest og nord og i korpartiet mot sør. Veggene var delvis kledd med kvader i lokal marmor, og hele eller deler av kirken har hatt en profilert sokkel. Mot skipets sørøsthjørne var det på et tidspunkt blitt satt opp en forstøtningsmur mot vestre del av sørveggen. Etter at kirken ble revet ble det påført et 0,7-1,2 m tykt lag sjø- og skjellsand, og over dette et 5-15 cm tykt lag myrjord, over hele kirkegårdsområdet. Ifølge Eide er det trolig at kirken ble bygd på 1100-tallet (Eide 1974, Rabben 1972:42ff, Ekroll 1997:271f). Dette antyder dermed at kirken opprinnelig hadde rektangulært skip med smalere, rektangulært kor, og at den rektangulære form ved rivningstidspunktet var et resultat av en ombygging av det eldre koret. Kirken sto på kanten av en knaus som går bratt ned i sjøen, men det er tvilsomt om dette skulle være grunnen til at den ikke hadde sørportal. Dedikasjonen er etter DN XVII:681 (1474). 26. juni 1433 var biskop Aslak Bolt i visitas på Herøy (DN V:631), og generelt skulle han være j Herøiom iiij næter (AB 190). Prestegjeldet lå som prebendekall til kapellanen ved Vår Frue Kirke i Trondheim fram til 1747 da det ble et fritt kall (NG 36), og før reformasjonen var Herøy et av de seinmiddelalderske kannikgjeld (Dybdahl 1989:189ff). I 1589 var Herøy hovedkirke med annekser på Hareid, Ulstein, Sande og Rovde (Thr.R. 61). I 1766 var Herøy hovedkirke med Sande og Rovde som annekser. I tilknytning til kirken og gården er det kjent en gildestue på Herøy på 1430-tallet (DN V:631). I tillegg skal det ha stått et ”kloster” på en haug på Herøy kalt Klosteret (Strøm II:275). Dette dreier seg rimeligvis om et selehus, muligens med et tilhørende kapell. Ifølge en lokal tradisjon skal ”3de Søstre som vare i Havs Nød” ha lovet å bygge kirker dersom de ble reddet, og de lot bygge på Herøy, Kinn og Giske (Rabben 1972:40, sitat fra sogneprest Grüner i 1819, og han nevner flere andre varianter over dette og lignende sagn mht. bygging av kirke på Herøy). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)