HÆGELAND, gnr. 58 (=79) Hægeland øvre (Hægeland sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 79) Hægeland ved nordenden av Hægelandsvannet er i 1565 (Hægelans kiørke, DN VI.802). Muligens var det eget prestebol til kirken tidligere i middelalderen, før ca. 1400, i og med at Hægeland i 1602 var mensalgods under Oddernes presteembete (Åsen 1951:206). Rundt 1620 var Oddernes hovedkirke med annekser på Vennesla, Sangesland/Øvrebø og Hægeland (St.S. 217f). En eldre langkirke i tømmer, utvendig panelt, ble i 1677 utsatt for omfattende reparasjoner. Denne bygningen ble så revet våren 1829, og ny tømmerkirke – den nåværende – ble reist på samme sted som den eldre. I mellomtiden var menigheten til messe i Sangesland/Øvrebø kirke. Muring av grunnmur skal ha startet allerede i 1824. Kirkegården fikk steingard i 1790, og den ble utvidet først i forbindelse med byggingen 1829, samt i 1875 og 1920 (Åsen 1930). Rett nord for kirken, der Eljansåna munner ut i Hægelandsvannet, heter det Kyrkjehølen, og noe mot nord langs veien heter det Prestefallet. Et stykke inn på heiene nordøst for kirken heter det Kyrkjedalen, og et stykke inne på heiene i nordvest ligger St. Olavskjelda. Bnr. 7 under Hægeland heter Krossen/Hægelandskrossen, utgått fra (bnr. 6) Øydegarden i 1882 (Åsen 1951:218). Muligens kan navnet antyder et tidligere kors i friluft. «Eine hyrna av kyrkjegarden streifer inn på ein slik [grav-] haug, og det er mange haugar kringum» (Åsen 1930:5). Rundt 1620 ble tienden fra Sangesland og Hægeland sogn til hovedpresten på Oddernes betalt i form av en fast avgift kalt reide: «J disze tuennde Sangislandt och Hægelands sogner giffuis Kongens aarlige rettigheed i schind 3 engelscher eller kalschindt aff huer hudschylldt och det kaldis Kongens leding; Kierckens reenntte giffuis i kornn 2 nottinger aff huer hudschylldt och dett kaldis kierckethiennde; Menn prestens aarlige renntte giffuis i smør, 9 mk. smør aff huer hudschylld och det kaldis redegierdt» (St.S. 219). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)