LAUDAL, gnr. 43, Laudal nedre (Laudal sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 43) Laudal er ca. 1620 (Løffdals kiercke, St.S. 227), men sognet er nevnt i 1428 (DN X:147). Nåværende kirke står på et nes der Logåna kommer ned fra vest mot Mandalselva. En kirke på stedet skal ha blitt vigslet i 1501, men det er uvisst om dette var et nybygg. I 1777 ble daværende kirkes skip revet og nytt bygd. Ny kirke ble deretter bygd i 1826 og deler av den gamle grunnmuren ble gjenanvendt (Sveinall 1976:19, 26). Rundt 1620 var Halså hovedkirke med annekser på Holum, Øyslebø, Laudal og Harkmark (St.S. 225f). Til samme tid ble både kirketienden og prestetienden til hovedkirke og –prest svart som faste avgifter pr. gård, kalt «redegierdt» (St.S. 227). «Aff Løffdals sougen her giffuis och redegierdt som kand bløbe sig aarligen 9 løber smør ringere – 4 mk. smør, Oste enn aff huer gaardt erre 30, Offertaaldt pleyer att giffuis 2 kalschindt aarligen aff huer gaardt er 6 degger, St.S. 230). Samtidig ble det notert at Laudal kirke da hadde 1 gammell mallet altertaffle offuer alterett (St.S. 227), muligens et middelaldersk arbeid. «I sudvest for den gamle kyrkjegardsmuren låg fleire gravhaugar, men då kyrkjegarden blei utvida i 1851 og 1880, kom gravhaugane inn under mur og påfylling. Berre eit par haugar er synlege no» (Birkeland 1968:438). «Utanfor kjørkemuren ligg eit jordstykke, Småheuan, der det skal ha vore fleire haugar og graver. Mellom anna er det funne spinnehjul og hestebidsel (…) Eit namn som Lunden like ved fører også tanken hen på den heidenske offerlunden (…) Under utgravinga til minnestytta over Arne Lauvdal [på Småheuan] kom det nemlig for dagen ei grav. Den døde låg utan gods og gull i ei eiketrekiste». Kirkegården er flere ganger utvidet mot sør og vest, og i dette området er det fylt på store mengder masse (Sveinall 1976:6). Rett ned/sørøst for kirken, ved Mandalselva, heter det Kjerrvaneset (Kjerke-vad-neset). Bnr. 14 av Laudal heter Kyrkjebrotet. (KIldegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)